Gå til innhold Gå til søk

Vår nettside bruker cookies (informasjonskapsler) hovedsaklig for trafikkmåling og optimalisering av innhold. Fortsett å bruke siden som normalt om du godtar dette. Les mer om vår bruk av cookies.

Nord/Sør

Illustrasjonsfoto av atskilte felter. Foto: Hallvard J. Fossheim

Verden er preget av stor ulikhet. Når forskere fra det ressursrike ’nord’ forsker i ressursfattige samfunn i ’sør’, så reiser dette et eget sett av etiske problemstillinger. Ulikheten kan dreie seg ganske enkelt om penger, men det kan også dreie seg om politisk innflytelse, om kunnskap og om ulike måter å forstå verden på. Vi fra nord har ofte et overtak på de fleste av disse områdene, om ikke annet så fordi våre verdier og arbeidsmåter har en høyere status. Selv om det ofte er den lokale kunnskapen som gir de beste svarene, så er det kunnskapen utenfra som verdsettes høyest. Men ressursulikheten kan også være mer finurlig. Selv om vi utenfra har mer penger og status, så er det lokale aktører som kjenner forholdene der vi jobber, og som derigjennom kan skaffe seg betydelig innflytelse over forskningsprossessen.

Innledning

Denne artikkelen dreier seg i første rekke om kvalitative tilnærminger til datainnsamling og feltarbeid. Grunnlaget for disse refleksjonene ligger i feltforskning i land som er rammet av fattigdom og konflikt: Afghanistan, Angola, Mozambique. Samtidig er mange av dilemmaene almene, de fleste elementer som diskuteres her vil også ha relevans for forskning basert på sekundærdata eller med kvantiative metoder.

Det ligger forskningsetiske utfordringer i alle de fire fasene av forskningen: planleggingen, feltarbeidet, analysen og publiseringen. Disse fasene skjer aldri skarpt adskilt i tid, og en viktig innsikt er nettopp at for å ivareta forskningsetikken, så må man forholde seg mest mulig helhetlig til forskningsprossessen. Metodiske valg som er gjort tidlig, f.eks. i planleggingen, kan reise store etiske problemer i andre faser. Jeg vil avslutte med noen overordnede spørsmålsstillinger.

Planleggingen

Det aller første spørsmålet er hva en ønsker å oppnå med forskningsprosjektet.  Målsettingen bør være å bidra med en mest mulig sannferdig fremstilling av et fenomen. Samtidig må vi anerkjenne at det sannferdige bare kan tjene som et ideal. Noe av det viktigste er å vise egne begrensninger, blant annet gjennom å klarlegge teoretisk orientering og metodevalg. Forskning i sør har ofte vært motivert av et ønske om å avsløre undertrykking, å gi stemme til de som sjelden høres.

Et eksempel er undertegnedes egen forskning på Hazara-minoriteten i Afghanistan. I løpet av dette arbeidet  kom det frem ubekvemme fakta, som at hele 80-tallet var preget av stridigheter internt i Hazara-befolkningen der tusentalls mistet livet. For forskeren var dette en viktig del av historien. Årsakene til stridighetene var ikke utelukkende eksterne, både andre afghanske partiers ekskludering av hazaraene og innblanding fra nabostatene var med og drev konflikten. Dette er en viktig del av Hazaraenes politiske historie, selv om mange i befolkningen gjerne skulle sett at det ble glemt. Dersom en ikke skrev om det, så ville det være en sterk fordreining av historien, og det ville innebære en fortielse av skjebnen til de mange som ble rammet.

Like viktig er spørsmålet om hvem en jobber for. Idealet er fullstendig uavhengighet, der de som finansierer forskningen ikke stiller noen krav. Men de fleste som finansierer forskning stiller krav, om ikke annet, så til kvalitet. En betydelig andel av forskningen i sør er oppdragsforskning, den finansieres av aktører som ønsker kunnskap som kan brukes for å planlegge eller evaluere prosjekter av ymse slag. En grei tommelfingerregel er at det er akseptabelt at oppdragsgiver har innflytelse på hvilke spørsmål som stilles, men ikke på konklusjonene. Hvem en jobber for blir også viktig for å få tilgang til lokalsamfunn og organisasjoner.

En viktig kilde i arbeidet med Hazara-politikk i Afghanistan var en av sjefsideologene til Hezb-e Wahdat (’enhetspartiet’), en mann med tung skolering fra Irans shia-religiøse utdanningsinstitusjoner. Han kjente partiets visjoner og strategiske tenkning bedre enn noen andre. Men, i møtet med en forsker som hevdet å representere en norsk forskningsinstitusjon, så uttrykte han stor skepsis. Den utenlandske forskeren ble utsatt for ett kryssforhør om hva slags institusjon han representerte. Ikke minst ble det stilt spørsmål ved påstanden om ’uavhengighet’, hvor den skriftlærde respondeneten dro tungt på egen skolering i vestlig filosofi. Skepsisen til at det gikk an å være uavhengig sto fast, men utkommet ble en  avtale om intervju. Episoden viser hvor viktig det er hvem en representerer. Det kan ha store konsekvenser både for om folk i det hele tatt vil åpne opp døra og slippe en inn, men også for hva slags svar de eventuelt gir etter at en har sluppet igjennom.

Hvem ønsker en å jobbe med? Dette er det viktig å spørre om tidlig. Selv har jeg vært involvert i mange prosjekter med lokale forskere eller forskningsassistenter, men der disse først har blitt involvert etter at forskningnsdesignet har vært lagt. De gangene jeg har involvert lokale samarbeidspartnere i selve designet, så har dette vist seg veldig nyttig. Effektene er flere. For det første har de lokale forskerne (forutsatt at en har rekruttert de rette) en kunnskap om det lokale som hjelper en å stille bedre spørsmål. For det andre så får lokale partnere et helt annet eierskap gjennom å være med på planleggingen. For det tredje så får man en helt annen læringseffekt, for alle parter. Det kan være praktiske grunner til at det er vanskelig å involvere lokale partnere i planleggingen, men selv der rammene i stor grad er lagt, så er det mye å hente på en grundig gjennomgang sammen med lokale samarbeidspartnere før en kaster seg ut i feltarbeidet.

Feltarbeidet

Et godt utgangspunkt for innsamlingen av data – enten dette skjer gjennom intervju eller observasjon – er å ha respekt for folk. Det betyr ikke at en tar alt det folk sier som den endelige sannheten, men at en viser forståelse for lokale behov og væremåter, også når en ikke sympatiserer med dem. Folk som har lite ressurser har også ofte begrenset mulighet til å skjerme seg. I fattige land vil de rike kunne gjemme seg bak høye porter og sotete bilvinduer, mens fattigfolk knappest har et privat krypinn der de kan skjerme seg for nysgjerrige forskere. Det reiser en dobbel utfordring: Hvordan kommer en i kontakt med dem som sitter på lokal makt og ressurser? Hvordan tar en kontakt med dem uten ressurser uten å trampe på deres verdighet?

Det gjelder også å ha respekt for folks tid. Når en lever på et eksistensminimum, der dagens knappe midler akkurat holder for å overleve til i morgen, så kan det koste mye å bruke timesvis i intervju med en forsker. Her må en være oppmerksom på sesongvariasjoner, og unngå feltarbeid i den mest arbeidsintensive perioden, slik som under innhøstingen. I samfunnsvitenskapen er det stor skepsis mot å betale for intervju, men i situasjoner med ekstrem fattigdom kommer dilemmaet opp i sin mest brutale form. Det enkleste er å være generelt hjelpsom, for eksempel gjennom å tilby transport eller gi informasjon. Det nest enkleste (rent etisk) er å finne frem til en kompensasjon på kollektivt nivå, for eksempel å skaffe en ny vannpumpe som en hel landsby kan nyte godt av. Men en kommer ikke alltid utenom å kompensere individer. Utfordringen da blir å definere former og omfang på kompensasjonen som er lokalt akseptable og som ikke bidrar til at utvalget blir skjevt eller at folk forteller det de tror du ønsker å høre. For å klare det, så trenger en allerede betydelig lokalkunnskap.

En har også et etisk ansvar for ikke å påføre respondenter og samarbeidspartnere utilbørlig risiko. Som utenlandsk forsker er en bare på gjennomreise, og en har ingen mulighet til å influere hva som skjer etter at en har reist.  Å være mest mulig åpen om hva forskningen dreier seg om er et positivt bidrag, men det kan være vanskelig å være helt åpen overfor alle, spesielt når en jobber under repressive regimer og er interessert i sensitive problemstillinger. Et annet triks kan være å forholde seg til mange respondenter og mange samarbeidspartnere, slik at ikke enkeltpersoner fremstår som sentrale premissleverandører for forskningen.  En må også tenke gjennom hvordan en omgås folk. Under feltarbeid for egen doktorgrad i det da Taliban-kontrollerte Afghanistan avslo jeg høflig alle tilbud fra vertsbefolkningen om å flytte inn i landsbyen, selv om dette ville vært veldig nyttig for datainnsamligen. Afghanere er verdens mest gjestfrie folk, og det var ikke alltid enkelt å avslå invitasjonene, men vissheten om at Taliban næret betydelig skepsis til utlendinger ga meg ikke noe valg.

Analysen

Forventningene til en god analyse er ikke spesifikke for forskning i sør, her som ellers gjelder det å gi en best mulig representasjon basert på egne forskningsspørsmål og det en har av data.  Men dette kan være enda vanskeligere å leve opp til her enn i annen forskning. Ofte opplever en at dataene er relativt mangelfulle, mye av energien i feltarbeidet har gått med til å få ting til å fungere rent praktisk og tilfanget på sekundærdata kan være mangelfullt. Det kan også være et betydelig press for å komme opp med entydige funn og klare handlingsalternativer. Dette er spesielt tilfelle når feltarbeidet gjennomføres innen rammen av oppdragsforskning, men det er og en utfordring dersom en samarbeider med etablerte organisasjoner for å få tilgang til feltet (slik mange studenter og forskere er avhengig av). Da gjelder det å holde fast i kravene til forskningsmessig kvalitet, for å kunne motstå det presset som nesten alltid vil være der for å tone ned forbeholdene og forenkle konklusjonene.

Lokal befolkning og lokale samarbeidspartnere kan spille en viktig rolle også i analysen.  Allerede under feltarbeidet kan det være en god ide å gi en presentasjon av foreløpige funn, og bruke det som utgangspunkt for å få innspill og reaksjoner fra respondenter.  Lokale forskere eller forskningsassistenter kan involveres i enda større grad, og i flere stadier av prossessen. Dersom en gjør intervjuer sammen, så kan en gjøre en felles oppsummering av hvert enkelt intervju der en noterer seg analytiske ideer. Eventuelt kan en gjøre en tilsvarende oppsummering hver dag, og føre foreløpige konklusjoner og ideer inn i feltdagboka. En må være klar på hva som er premissene når lokal forskningsstab engasjeres i analysen. Er det ’forskeren fra nord’ som står som sluttansvarlig, og som dermed er suveren i å beslutte hvilke innspill som skal reflekteres i sluttproduktet? Eller, er dette et samarbeid mellom partnere som sammen står inne for sluttproduktet, der en også må diskutere seg frem til enighet om funnene? Det siste er et ideal som altfor sjelden leves opp til i praksis.

Publiseringen

Det internasjonale vitenskapssamfunnet har klare normer for hva som er høyverdig publisering. Det er tidskrifter og forlag med omfattende faglig kvalitetssikring. Disse publiseringskanalene har mange fordeler, men i forhold til forskning i sør, så er det også store ulemper. For det første gjør de spesielle kvalitets- og sjangerkravene at det kan være vanskelig for forskere i sør å være fullverdige bidragsytere. For det andre har akademiske tidsskrifter og bøker en pris som gjør at enkeltpersoner og biblioteker i sør sjelden har råd til å kjøpe dem. På lang sikt er det lov å håpe at diskusjonen om ’Open Access’ vil tvinge frem nye former for kvalitetssikret akademisk publisering med bedre tilgjengelighet i sør. I mellomtiden er det en løsning å kombinere flere publiseringskanaler. For eksempel kan en akademisk artikkel kombineres med en kortere og mer populær rapport, som også publiseres på lokale språk.

Men mange forskere vegrer seg for å engasjere seg i den offentlige debatten. Ikke minst synes mange at nettopp de nyansene og forbeholdene som jeg har fremhevet viktigheten av ovenfor, har lett for å forsvinne i en tabloidisert medieverden. Selve identiteten som seriøs akademiker føles truet. Det er ingen tvil om at popularisering tvinger frem en betydelig grad av forenkling. Samtidig er det min erfaring at de fleste journalister er interessert i å høre forskerens vinklinger, og at en godt forberedt forsker har store muligheter til å påvirke hvordan saken kommer ut.  Som forsker har en også et samfunnsansvar, og i den grad en sitter på unik kunnskap som etterspørres av samfunnet rundt, så er elfenbenstårn-strategien vanskelig å forsvare. Til syvende og sist kommer dette tilbake også til forplikelsen overfor de som har brukt tid og energi på å dele sine egne liv med forskeren, de har gjort det i en rettmessig forventning om at kunnskapen deles.

Og så?

Mange feltforskere er opptatt av at enkeltforskeren har et ansvar for ikke å spolere feltet, ikke å opptre slik at andre kan få vanskeligheter med tilgang. Men kanskje er den viktigste forpliktelsen som enkeltforskeren har overfor forskersamfunnet den som dreier som om å ivareta den brede sannferdigheten som ideal, den som dreier seg om å leve opp til solide kvalitetsskriterier? I så fall er kvalitet i seg selv en viktig garanti for etikken, og kanskje den viktigste etiske forpliktelsen?

Ett gjennomgående tema i refleksjonene ovenfor er hvordan etikken er konkret. Et forskningsprosjekts etiske profil formes i samspill med utallige rammevilkår: blant annet finansieringskilder, hvem en samarbeider med, statlig kontroll der en jobber.  Etikken er ikke noe en kan legge bak seg i planleggingsfasen, den ligger i de konkrete valgene en tar som forsker hver dag i prossessen.

Alt dette stiller store krav til etisk beredskap. All feltforskning – og spesielt når den foregår i sør – reiser uforutsette utfordringer som setter forskeren på prøve. Da gjelder det å ha tenkt grundig gjennom de valgene en har tatt, og hvordan en kan møte de utfordringene som måtte komme. Som oftest dreier det seg om grunnleggende dilemmaer der det ikke finnes et riktig svar.  Det er nettopp derfor den etiske beredskapen blir så viktig. 

Litteratur

Anbefalt videre lesning

Nordstrom, Carolyn and Antonius C. G. M. Robben, 1995. Fieldwork under Fire: Contemporary Studies of Violence and Survival. Berkeley: University of California Press

Punch, Maurice, 1998. ‘Politics and Ethics in Qualitative Research’, 83-99 i N. K. Denzin and Y. S. Lincoln, Handbook of Qualitative Research,  Thousand Oaks: Sage

Warwick, Donald P., 1983. ’The Politics and Ethics of Ethical Field Research’, 315-330 i M. Bulmer og D. P. Warwick, Social Research in Developing Countries. New Jersey: Wiley

Wilson, Ken, 1993. ‘Thinking about the Ethics of Fieldwork’, 179-199 i S. Devereux og J. Hoddinott, Fieldwork in Developing Countries. Boulder: Lynne Rienner

Wood, Elisabeth Jean, 2006. ‘The Ethical Challenges of Field Research in Conflict Zones’. Qualitative Sociology, vol. 29, 373-386

Sitér denne siden slik:

Harpviken, Kristian Berg: "Nord/Sør" (Sist oppdatert: 21. desember 2009). De nasjonale forskningsetiske komiteene. [Online]. Tilgjengelig på http://www.etikkom.no/FBIB/Temaer/Spesielle-problemomrader/NordSor/. [Lastet 12.juli 2014].

Relaterte ressurser

Eksempler

Fra fagbladet Forskningsetikk

Nyheter

  • Illustrasjonsfoto: Kvinne og to barn

    Medical Research Ethics in Developing Countries

    07.01.2009 Advanced course at master's level is offerred spring 2009 at the University of Oslo. The course is developed in cooperation between The Faculties of Medicine and of Theology at the University of Oslo and NEM.

Film