Gå til innhold Gå til søk

Vår nettside bruker cookies (informasjonskapsler) hovedsaklig for trafikkmåling og optimalisering av innhold. Fortsett å bruke siden som normalt om du godtar dette. Les mer om vår bruk av cookies.

Medforfatterskap i medisin og helsefag

Abstrakt maleri

Forfatterskap er et av de mest omdiskuterte og kontroversielle emner i medisinsk forskningsetikk. Beskyldninger om uberettiget forfatterskap er den hyppigste årsak til undersøkelser om uredelighet i medisinsk forskning. I tillegg har uenighet om forfatterskapsspørsmål skapt splid i mange forskergrupper og ødelagt mange vennskap. Flere spørsmål er sentrale: Hvorfor er det så viktig å bli navngitt som forfatter? Hvem (og hva) kvalifiserer for forfatterskap? Når det er flere forfattere av en artikkel, hvilke rekkefølge bør de stå i? Hvem bestemmer egentlig forfatterlisten på en vitenskapelig artikkel?

Utviklingen

En forfatter er i utgangspunktet en person som har skrevet noe, og som slik sett både har ansvar for og opphavsrett til innholdet. I vitenskapelige publikasjoner har forfatterskap utviklet seg til å bli et langt mer komplisert begrep, blant annet fordi enkeltpublikasjoner får stadig flere forfattere.

Medisinsk publisering har utviklet seg fra først og fremst å være informasjon til klinikere til også å bli en meritteringsaktivitet for forskere. Medisinske tidsskrifter er ikke lenger bare kanaler for kunnskapsformidling, men også møteplasser for forskere og arenaer for produktivitets- og kompetansevurdering. Dette har medført at en forfatter av en vitenskapelig artikkel ikke nødvendigvis er den som har skrevet ordene som står på trykk, men kanskje har bidratt til andre deler av forskningsprosjektet.

Betydningen av et omfattende forfatterskap har økt raskt, og det samme har antall forfattere per vitenskapelig artikkel. Medisinske artikler som ble registrert i Medline i 1950, hadde gjennomsnittlig 1,5 forfattere. I 1985 var antallet økt til tre, og i 2011 var det gjennomsnittlig fem forfattere per registrert artikkel.

Økningen i multiforfatterskap skyldes delvis at medisinsk forskning er blitt mer tverrfaglig og internasjonal og ofte utføres som samarbeidsprosjekter med mange deltakere. Men den skyldes også at det er blitt mer attraktivt å være med på forfatterlisten av merittmessige grunner.

Forfattere av vitenskapelige artikler og deres institusjoner belønnes nå dessuten økonomisk, ofte med høyere beløp jo mer prestisjetunge tidsskrifter artiklene publiseres i. Dette har medført at ikke bare forfatterens navn, men også forfatterens institusjonstilhørighet og adresse har fått større oppmerksomhet.

Problemene

Vitenskapelig forfatterskap involverer i hovedsak to relasjoner, en ”ekstern” mellom forfatter(e) og leser/offentlighet, og en ”intern” mellom forfattere, institusjoner, bedømmelseskomiteer etc.

Ansvar er nøkkelord for den eksterne relasjonen. Forfatteren(e) av en tekst er garantist(er) for innholdet. Ansvarligheten overfor leserne og offentligheten for øvrig forutsetter at den eller de som er forfattere virkelig kan stå inne for det budskapet som presenteres. I flere tilfeller av vitenskapelig uredelighet har forfattere i ettertid forsøkt å unndra seg dette ansvaret ved å hevde at de ikke har hatt kjennskap til det som har skjedd, og at de egentlig ikke har hatt noen viktig rolle i utarbeidingen av artikkelen.

Rettferdighet er nøkkelord for den interne relasjonen. Om forfatterskap skal brukes som meritteringsgrunnlag, må samme kriterier brukes i alle miljøer. Ulike krav til medforfatterskap skaper et uriktig og urettferdig grunnlag for sammenlikninger, for eksempel mellom søkere til samme stilling som kommer fra miljøer med ulike forfattertradisjoner.

Selv når det er enighet om hvem som er forfattere av en artikkel, kan det oppstå uenighet om forfatterrekkefølgen. Tradisjonelt er førsteforfatter den som har lagt mest arbeid ned i prosjektet, og ofte er sisteforfatter en mer erfaren veileder, men rekkefølgen for øvrig er dårlig definert.

Tre problemer knyttet til forfatterskap er særlig aktuelle:

  1. ”Gift authorship”, gaveforfatterskap, beskriver en situasjon der personer med en relativt perifer tilknytning til prosjektet inkluderes på forfatterlisten, kanskje med håp om at disse i neste omgang vil gi en tilsvarende gjenytelse.
  2. ”Guest authorship”, gjesteforfatterskap, kalles det når særlig kjente eller prominente personer urettmessig inviteres med på forfatterlisten fordi man antar at det vil styrke prosjektet og øke sjansen for publisering.
  3. ”Ghost authorship”, spøkelses- eller skyggeforfatterskap, kalles det når personer som definitivt burde vært med blant forfatterne, utelates - med eller mot sin vilje.

Et helt spesielt problem skapes av selve beslutningsprosessen knyttet til forfatterskap. Ofte er det nemlig sjefen på en avdeling eller lederen av et forskningsprosjekt som bestemmer. Det er ikke enkelt for en ung stipendiat å opponere mot en eldre professors beslutninger.

Urettmessige forfatterskap forekommer hyppig. En undersøkelse av artikler publisert i 2008 i seks prestisjetunge, generelle medisinske tidsskrifter viste at hver fjerde originalartikkel hadde minst en uberettiget forfatter. I hver tiende originalartikkel manglet det et forfatternavn som burde vært med. (Wislar et al 2011)

Forsøk på løsninger

I 1985 utarbeidet The International Committee of Medical Journal Editors (Vancouver-gruppen) standardiserte forfatterskapskriterier. Utgangspunktet var at forfatterskap er en intellektuell aktivitet og at det er ideer, analyser og ikke minst selve skrivingen som er kjernepunktene i det vitenskapelige forfatterskap. (Se Vancouverkonvensjonen.)

Selv om Vancouver-kriteriene etter hvert er blitt en internasjonal standard, med tilslutning blant annet fra de medisinske fakultetene i Norge, har ikke dette løst problemene. Det skyldes delvis at kriteriene ikke har vært tilstrekkelig kjent i forskningsmiljøene, men først og fremst at reglene ikke følges selv av dem som kjenner dem.

Diskrepansen mellom de formelle reglene og praksis har ført til forslag om at hele dagens forfatterkonsept bør oppgis. Et nytt system basert på bidragsytere (contributors) og en spesifisert liste over hvilke bidrag ulike personer har ytt til et prosjekt er blitt foreslått. Dette bidragsyter-systemet har aldri blitt noen suksess. Det skyldes dels at bare noen tidsskrifter har innført det, og dels at det ikke finnes noen internasjonal taksonomi (standardisert klassifisering) av ulike former for bidrag. Men viktigst er det nok at det å bli listet opp på slutten av en artikkel like før litteraturlisten, ikke oppleves som attraktivt og meritterende. Fortsatt er det forfatterne som blir navngitt under artikkelens tittel, og fortsatt er det forfatterne som blir indeksert i litteraturdatabaser.

En av hovedinnvendingene mot forfatterskapskriteriene var lenge at personer som har utført mye av det praktiske arbeidet med en undersøkelse, ikke oppfyller kravene. For å imøtekomme denne innvendingen reviderte Vancouver-gruppen kriteriene i 2000.

Noen få tidsskrifter har laget sine egne, eksplisitte forfatterskapskriterier, men de fleste medisinske tidsskrifter, fakulteter og forskningsinstitusjoner har sluttet seg til Vancouver-gruppens kriterier.

Vancouver-gruppens forfatterskapskriterier

Vancouver-gruppens kriterier for vitenskapelig forfatterskap lyder nå slik i norsk oversettelse:

Enhver forfatter skal ha deltatt i arbeidet i en slik utstrekning at han/hun kan ta offentlig ansvar for angjeldende deler av innholdet. En eller flere forfattere må ta ansvar for integriteten i helheten av arbeidet, fra planlegging til publisering.

Forfatterskap skal utelukkende baseres på:

a) Vesentlige bidrag til idé og utforming, eller datainnsamling, eller analyse og tolking av data

b) Utarbeiding av selve manuskriptet eller kritisk revisjon av artikkelens intellektuelle innhold

c) Godkjenning av artikkelversjonen som skal publiseres

Vancouver-gruppens forfatterskapskriterier med utdypninger finnes på: www.icmje.org

 I tillegg til kjennskap til og etterlevelse av de regler og retningslinjer som finnes, er det to forholdsregler som kan være nyttige i ethvert forskningsprosjekt:

  1. å bestemme forfatterlisten (og -rekkefølgen) så tidlig som mulig;
  2. å bli enige om en måte å håndtere eventuelle uenigheter om forfatterskap på.

Litteratur

Referanser

Baskin PK, Gross RA. Honorary and ghost authorship. BMJ 2011;343:d6223.

Uniform Requirements for Manuscripts Submitted to Biomedical Journals:  Writing and Editing for Biomedical Publications. http://www.icmje.org/

Wislar JS, Flanagin A, Fontanarosa PB et al. Honorary and ghost authorship in high impact biomedical journal: a cross sectional survey. BMJ 2011;343:d6128.

Anbefalt videre lesning

Bhopal R, Rankin J, McColl E, Thomas L, Kaner E, Stacy R et al (1997): "The vexed question of authorship: views of researchers in a British medical faculty". BMJ 315: 1009 - 12

Flanagin A, Carey LA, Fontanarosa PB, Phillips SG, Pace BP, Lundberg GD, Rennie D. (1998): "Prevalence of articles with honorary authors and ghost authors in peer-reviewed medical journals". JAMA 280:222-4

Horton, R. (2000): "The imagined author". I A.H. Jones og F. McLellan (red.): Ethical issues in biomedical publication. Baltimore, MD: Johns Hopkins University Press, s 30-58

Jones AH. Changing traditions of authorship. I: Jones AH, McLellan F, red. Ethical issues in biomedical publication. Baltimore, MD: Johns Hopkins University Press, 2000: 3 - 29.

Martinson BC, Anderson MS, deVries R. Scientists behaving badly. Nature 2005; 435:737-738

Nylenna M.  Forfatterskapskriteriene er endret. Tidsskr Nor Lægeforen 2000; 120: 1844

Nylenna M. Publisere & presentere. Medisinsk fagformidling i teori og praksis. Oslo: Gyldendal Akademisk, 2008

Nylenna M, Andersen D, Dahlquist G et al. Handling of scientific dishonesty in the Nordic countries. Lancet 1999; 354:57-61

Rennie D, Yank V, Emanuel L. When authorship fails: a proposal to make contributors accountable. JAMA 1997; 278: 579-585

Rapport fra granskingskommisjon oppnevnt av Rikshospitalet-Radiumhospitalet HF og Universitetet i Oslo 18. januar 2006. Oslo: Rikshospitalet-Radiumhospitalet/Universitetet i Oslo, 2006

Sitér denne siden slik:

Nylenna, Magne: "Medforfatterskap i medisin og helsefag" (Sist oppdatert: 06. januar 2012). De nasjonale forskningsetiske komiteene. [Online]. Tilgjengelig på http://www.etikkom.no/FBIB/Temaer/Medforfatterskap/Medforfatterskap-i-medisin-og-helsefag/. [Lastet 11.juli 2014].

Relaterte ressurser

Eksempler

Fra fagbladet Forskningsetikk

  • Lidija Bilic-Zulle, portrett

    Forskningsetikk i Kroatia

    ( i 2009-3-4)

    Kroatia er ganske nye i sitt arbeid med etikk. Men interessen er stor. Universitetet i Split vedtok så sent som 24. juli 2009 etiske retningslinjer for hvordan ansatte skal opptre både i forhold til hverandre og i sitt arbeid.