Gå til innhold Gå til søk

Vår nettside bruker cookies (informasjonskapsler) hovedsaklig for trafikkmåling og optimalisering av innhold. Fortsett å bruke siden som normalt om du godtar dette. Les mer om vår bruk av cookies.

Barn

Illustrasjonsfoto av gresstrå. Foto: Hallvard J. Fossheim

Barns deltakelse i samfunnsvitenskapelig forskning omtales i Forskningsetisk komite for humaniora og samfunnsfag sine forskningsetiske retningslinjer, punkt 12: Barns krav på beskyttelse. Her fastslås på den ene siden at forskning om barn og deres liv og levekår er verdifull og viktig, og at barn og unge er sentrale bidragsytere her. På den andre siden understreker retningslinjene at barn og unge kan trenge beskyttelse som deltakere i forskning, og at metode og innhold i forskningen må tilpasses barns alder og individuelle situasjon. Med andre ord er forholdet mellom barns kompetanse og sårbarhet sentralt for de etiske vurderingene.

Introduksjon

FNs barnekonvensjon ble vedtatt i 1989. En av hjørnesteinene i konvensjonen er barns rett til deltakelse (participation). I konvensjonens artikkel 12, også kalt ”demokratiartikkelen”, står det blant annet at ”Partene skal garantere et barn som er i stand til å danne seg egne synspunkter, retten til fritt å gi uttrykk for disse synspunkter i alle forhold som berører barnet, og tillegge barnets synspunkter behørig vekt i forhold til dets alder og modenhet”. Denne bestemmelsen er hyppig sitert i litteratur om barns deltakelse i forskning, som argument for at barn har rett til å delta i forskning for å få sine synspunkter fram. Parallelt med argumentasjonen går argumenter om kompetanse; at barn har evne til å formidle dekkende og troverdig kunnskap, foruten at de har viktige og unike bidrag å komme med om sine egne liv. Denne kunnskapen gir andre bilder av barndom og oppvekst enn de voksne tegner. 

De forskningsetiske spørsmålene som reises i forhold til å inkludere barn i forskning kan grupperes under noen hovedoverskrifter: samtykke og samtykkekompetanse, nytte og skade av forskningen og hensynet til konfidensialitet. I det følgende diskuterer jeg disse spørsmålene.

Samtykke og samtykkekompetanse

Selv om det er enighet om at barn er verdifulle bidragsytere til forskning, følger det ikke automatisk av dette at barn har kompetanse til å samtykke i deltakelse i forskning på egne vegne. Dette gjelder for det første juridisk kompetanse, som barn i prinsippet ikke har før de er myndige. Hovedregelen for umyndige er at foresatte må samtykke, og at barn og unge deretter gir sin tilslutning til å delta eller eventuelt motsetter seg å delta.

Samtidig kan man ikke se juridisk kompetanse atskilt fra evne til å forstå hva forskningen dreier seg om. Spørsmålet om barn og unges forutsetninger for å gi informert samtykke til deltakelse i forskning er derfor viktig, særlig sett i forhold til barnekonvensjonens fokus på deltakelse og dagens mer generelle vektlegging av brukermedvirkning. Da kommer vi heller ikke utenom å diskutere hvor gamle barn skal være før de kan samtykke på egne vegne. Hvis foresatte samtykker, er det i prinsippet ingen nedre aldersgrense for deltakelse, så lenge samtykket er reelt informert og vanlige etiske avveininger av nytte, skade og konfidensialitet er foretatt.

Spørsmålet om hvor gamle barn skal være – eller hvor unge de kan være – har for det første sammenheng med barns kognitive utvikling. De siste tiårenes kunnskapsutvikling viser klart at barns kognitive kompetanse er større enn man trodde tidligere, og at de vanligvis resonnerer som voksne fra tidlig i tenårene. Fra dette perspektivet skulle det være mulig for barn å samtykke på egne vegne for eksempel fra 13-14 årsalderen. Avhengig av hva prosjektet omhandler, kan barn ned til 12 år samtykke på egne vegne, uten at foreldrene (nødvendigvis) informeres.

Men barns deltakelse i forskning kan også ses som et rettighetsspørsmål. Da er det av interesse å sammenlikne bestemmelsene for deltakelse i forskning med annen lovgivning knyttet til barns medvirkning. Helseprofesjonsloven av 1999 fastslår at barn skal høres om behandling fra de er tolv år, mens Lov om barneverntjenester fastslår at barn skal høres fra de er sju år gamle om sentrale og konfliktfylte spørsmål som omsorgsovertakelse og samvær. Barn skal ikke bestemme, men deres synspunkter skal innhentes og tas hensyn til i tråd med deres alder og modenhet. Men dette innebærer ikke nødvendigvis at barn skal gis selvstendig samtykkekompetanse til deltakelse i forskning fra de for eksempel er sju år gamle. Bestemmelse om deltakelse eller medvirkning er like gjerne argumenter for at foresatte bør se positivt på at barna deres deltar i forskning, og oppmuntre dem til det, også når de er ganske små.

Med andre ord er det snakk om et samspill mellom samtykkekompetanse i juridisk forstand, barns forutsetninger for å samtykke på egne vegne og foresattes forståelse av at barns deltakelse i forskning kan være viktig og nyttig. At dagens samfunn i større grad oppmuntrer til medvirkning fra barn og unge både generelt og i spesielle situasjoner, er et argument for at barn og unge også kan delta mer i forskning. Forskningsresultater har også betydning for barn og unges dagligliv. Men vekten på medvirkning impliserer altså ikke automatisk at barn skal ha selvstendig samtykkekompetanse når det gjelder deltakelse i forskning. På den andre siden kan det nye fokuset på medvirkning innebære at foresatte bør spørre barn om de ønsker å delta før de tar stilling til om de vil samtykke på sine barns vegne eller ikke – og kanskje også at foresatte blir mer åpne for å la barn bestemme om de vil delta, selv om de foresatte selv ikke ser den umiddelbare nytten av deltakelse?

Et tredje, viktig moment som må trekkes inn i diskusjonen om barns muligheter til å samtykke på egne vegne, er forståelsen av barn som en sårbar gruppe. I NESH sine Forskningsetiske retningslinjer for samfunnsfag, humaniora, juss og teologi heter det for eksempel i artikkel 12 at barn har krav på særlig beskyttelse når de deltar i forskning, i tråd med deres alder og behov. Det samme poengteres i Helsinkideklarasjonen, som regulerer medisinsk forskning.

Avveiningen av nytte og skade når barn skal delta i forskning

Det ser altså ut som om det er en motsetning mellom de relativt strenge reglene som gjelder for barns deltakelse i forskning, knyttet til krav til samtykke fra foresatte, og de langt mer medvirkningsorienterte reglene som gjelder for barns deltakelse på andre samfunnsområder, så vel som i viktige avgjørelser som angår dem. Er det mer skadelig for barn å delta i forskning, slik at de må passes ekstra godt på, eller er det rett og slett mindre viktig?

Avveiningen av nytte og skade når barn skal delta i forskning må alltid ses i sammenheng med forskningens tema. Generelt kan vi si at jo mer skadelig eller ubehagelig forskningen er, jo større nytte skal forskeren kunne vise til for deltakeren. Nå er sjelden samfunnsvitenskapelig barne- og ungdomsforskning veldig skadelig å delta i, men det vil likevel oppstå tvilstilfelle som enten kan tilsi at forskningen ikke bør gjennomføres på den måten det var tenkt, eller at det bør gjennomføres spesielle tiltak for å begrense eventuell skade.

Ett eksempel på slike avveininger er spørsmål til barn og unge som fører til at de gir såkalt ”selvinkriminerende” svar. I spørreskjemaundersøkelser kan man for eksempel spørre om deltakerne har vært med på kriminelle handlinger eller om de har brukt illegale rusmidler. Det kan tenkes at det vil være en psykisk belastning for deltakerne å formidle dette, selv om ingen andre får vite hvem som har svart positivt på disse spørsmålene. Ett alternativ i forhold til dette, eller hvis noen føler ubehag fordi de blir spurt om for eksempel vold og overgrep, er da å avtale beredskap med skolehelsetjenesten, eller oppgi telefonnummeret til for eksempel Røde Kors kontakttelefon på spørreskjemaet. Men er det for etisk problematisk å stille slike spørsmål?

Og hvordan er det hvis forskere får denne typen informasjon i intervjuer med barn og unge? Informasjonen kan komme fordi det har oppstått et tillitsforhold mellom forsker og utforsket, og sistnevnte kanskje ønsker å få hjelp med sine problemer. Kanskje er det da en fordel at forskeren kjenner til hvordan hjelp kan skaffes, og bistår barnet eller ungdommen med det.

Vanligvis utløser ikke barneforskning denne typen etiske dilemmaer, heller er det snakk om potensielt ubehag fordi barn og unge svarer på spørsmål i spørreskjemaer, eller intervjues om problemer de måtte ha. Ubehaget kan da skyldes at problemene aktualiseres, i en setting der den som får informasjonen ikke har noe ansvar for å gjøre noe med de samme problemene. Jeg tror den beste løsningen må være å prøve å redusere ubehaget gjennom å vite hvor deltakerne kan gå, eventuelt oppfordre dem til å kontakte hjelpeapparatet eller voksne de stoler på. Eller skal man la være å utsette barn og unge for denne faren?

Så langt har jeg først og fremst diskutert skadeaspektet ved deltakelse i forskning. Har da ikke barn og unge nytte av å delta? Et dilemma ved for eksempel samfunnsforskning er at resultatene sjelden kommer deltakerne direkte til gode. Hvis for eksempel en skoleundersøkelser fører til forbedringer i læringsmiljøet, er det først og fremst de som kommer etter som får glede av det. En del barn og unge som deltar i forskning påpeker også at dette er å anse som et gode. Men i tråd med rettighetsperspektivet jeg diskuterte innledningsvis, kan det også argumenteres for at deltakelse i forskning er en måte å utøve sine deltakelsesrettigheter på – og nyttig fordi det kan styrke følelsen av å være et individ som er verdt å høre på. Når barn og unge spørres om sitt syn på medvirkning, er de vanligvis nokså unisone på at de ønsker å få sagt sitt, å bli hørt, selv om de godt skjønner at de ikke kan bestemme (Alderson og Morrow, 2004). Disse perspektivene kan styrke posisjonen til nyttedelen av den avveiningen som må foretas, uten at de blir en sovepute for forskerne.

Konfidensialitet

Hensynet til deltakernes konfidensialitet er et sentralt forskningsetisk prinsipp uansett alder. Her vil jeg kort berøre spørsmålet om å ivareta barn og unges konfidensialitet i forhold til deres foreldre. Dette spørsmålet kan innebære etiske utfordringer – på den ene siden ønsker kanskje foreldrene ”rapport” om det barnet deres svarer, og på den andre siden ønsker kanskje barnet at foreldrene ikke skal vite noe. I så fall bør hensynet til barnet som informant veie tyngst. Har man snakket alene med barnet eller ungdommen, kan det være en fordel å snakke med ham eller henne på forhånd om hva som eventuelt skal formidles videre, og så respektere deres ønsker.

Men hva hvis forskeren får opplysninger om vold og overgrep, og vurderer disse opplysningene som så alvorlige at den meldeplikten også forskere har til barnevernet kan utløses? Å ta dette opp med foreldrene kan i verste fall medføre enten at barnet utsettes for ytterligere overgrep, eller at barnet presses til å trekke utsagnene tilbake hvis barneverntjenesten i neste omgang tar kontakt med familien. I så fall risikerer man at forskningen medfører ekstra skade for barnet som følge av at hensynet til konfidensialitet må vike. På den andre siden er det et stort etisk ansvar å la være å melde fra hvis man som forsker har grunn til å tro at et barn utsettes for alvorlig omsorgssvikt eller overgrep. Dilemmaet er i noen tilfeller forsøkt løst ved at forskere har sagt fra på forhånd til foreldre og barn at visse situasjoner utløser meldeplikt til barnevernet – dette særlig når forskningens tema er vold og overgrep. Verre er det hvis informasjonen kommer uventet på forskeren, men også da eksisterer meldeplikten i gitte tilfeller.

I den sammenhengen er det interessant å undersøke hva barn og unge selv mener om forskeres forpliktelser til å melde fra om alvorlige situasjoner. Dette ble undersøkt av den amerikanske forskeren Celia Fisher (1994), som spurte tenåringer om de synes forskere burde melde fra til skolen, foreldrene, eller hjelpeapparatet om for eksempel selvmordsforsøk, rusmisbruk eller omsorgssvikt. Hun fant at jo eldre ungdommene var, jo mer ville de ordne opp selv, og jo mer alvorlig skulle det være før det var akseptabelt at forskeren meldte fra til noen i det hele tatt. Med andre ord mente ungdommene, om enn på litt ulike premisser, at voksne bør kunne si fra til noen for å bidra til at de som trenger det får hjelp.

Avslutning

Denne artikkelen begynner og slutter med barns rettigheter, ikke minst fordi flere forfattere ser etiske hensyn i barneforskning og barnerettigheter som beslektet med hverandre. Nancy Bell (2008) påpeker blant annet at barns rettigheter eksisterer når forskningsinteresser og barns hverdagsliv krysser hverandre og fortsetter gjennom hele forskningsprosessen og lenger enn det. Et etisk imperativ om å behandle barn som moralske aktører i egen rett krever at forskere anerkjenner barn som deltakere i forskning, og følgelig også med rettigheter som deltakere i den samme forskningen. Derfor kan det også være en vei å gå å tenke om igjen på etiske prinsipper for forskning med barn og unge – å utvikle retningslinjer der hensynet til menneskerettigheter er integrert, og fremme en rettighetsbasert tilnærming til barneforskning.

Litteratur

Referanser

Alderson, P. & Morrow, V. (2004). Ethics, social research and consulting with children and young people. London: Barnardos

Bell, N. (2008). Ethics in child research: rights, reason and responsibilities. Children’s Beographies, 6, 7-20

Fisher, C. B. (1994). Reporting and referring research participants: Ethical challenges for investigators studying children and youth. Ethics and Behavior, 4, 87-95

Anbefalt videre lesning

Backe-Hansen, E. (2002). Barns deltakelse i spørreskjemaundersøkelse sett i forhold til generelle, forskningsetiske krav. I D. Andersen og M. H. Ottosen (red.). Børn som respondenter. Om børns medvirken i survey. København: Socialforskningsinstituttet, rapport 02:23

Sitér denne siden slik:

Backe-Hansen, Elisabeth: "Barn" (Sist oppdatert: 10. mai 2012). De nasjonale forskningsetiske komiteene. [Online]. Tilgjengelig på http://www.etikkom.no/FBIB/Temaer/Forskning-pa-bestemte-grupper/Barn/. [Lastet 11.juli 2014].

Relaterte ressurser

Eksempler

Publikasjoner fra Forskningsetiske komiteer

Befring, Edvard (2007): Forskningsmetode med etikk og statistikk. Oslo: Det Norske Samlaget

Bell, N. (2008). Ethics in child research: rights, reason and responsibilities. Children’s Beographies, 6, 7-20

Fra fagbladet Forskningsetikk

  • Barn

    (Leder i 2013-4)

    Det nærmer seg jul og de aller fleste av oss kommer til å se skinnende barneøyne – enten hos egne barn, barnebarn eller barn hos venner. Vi forbinder julen med glade barn. Men ikke alle barn er glade.

  • Berit Johnsen, portrett

    Barn av innsatte

    (Artikkel i 2007-2)

    Nye retningslinjer for forskning i kriminalomsorgen skal snart ut på høring. De skal også inneholde punkter om forskning i forhold til barn av innsatte.

  • portrett, Trine Anikken Larsen

    Barn og samtykke – hva sier norsk rett?

    (Artikkel i 2013-4)

    Barn skal ikke inkluderes i forskningsprosjekt mot deres vilje. Det står i forarbeidene til helseforskningsloven.

  • Illustrasjonsfoto: Mann med håndjern

    De skjulte straffede

    (Artikkel i 2007-2)

    Marit Egge er opptatt av de skjulte barna. Gjennom sitt arbeid ønsker hun å bidra til at de blir synlige. Det er viktig å finne ut noe om hvilke behov barna har.

  • Porett av Hilde Lidén

    En kamp mellom sympati og distanse

    (Artikkel i 2013-4)

    Når forskere skal ut og få kunnskap om enslige, mindreårige asylsøkere, står de forskningsetiske utfordringene i kø. – Men vi kan ikke la det få stoppe forskningen, sier Hilde Lidén.

  • portrett av mann

    Er barna blitt små voksne - også i forskningen

    (Artikkel i 2010-2)

    Tidsånden i dag er at barna skal ta flere og flere avgjørelser lavere og lavere ned i alder. - Barn blir behandlet som små voksne, – noe som også speiles i hvilket ansvar man gir barn i forskningen, mener professor og psykolog Stephen von Tetzchner.

  • Carolina Øverlien.

    Etikk som linedans

    (Artikkel i 2013-4)

    Balansen mellom å beskytte et barn i forskning, men allikevel spørre dem om vanskelige og såre ting, kan sammenlignes med å balansere på line. Det gjelder at man ikke «faller ned», ikke gjør feil.

  • Illustrasjonsfoto: Mor holder lite barn

    Forskning – til hvilken pris?

    (Artikkel i 2007-3)

    Mange vil bidra til medisinsk forskning. Få tenker på at de gjennom denne forskningen kan få beskjed om at de selv eller barnet deres er disponert for en alvorlig sykdom.

  • Anne Berit Sandvik og Nina Morseth Lauritzen, Portretter

    Forskning etterspørres

    (Artikkel i 2007-2)

    En viktig del av arbeidet med fangers pårørende er kontakten med fangers barn, en gruppe som heldigvis har fått økt oppmerksomhet de siste årene. Men hvordan det oppleves å være barn av en innsatt, vet vi for lite om.

  • Genetisk forskning på barn

    Genetisk forskning på barn

    (Artikkel i 2013-4)

    Temaet er presentert i boken «Barn i forskning» med en artikkel skrevet av Arvid Heiberg og Dag Erik Undlien, avdeling for medisinsk genetikk, Oslo universitetssykehus.

  • Portrett av Ansgar Berg

    Medisinske fremskritt – også for barn

    (Artikkel i )

    Barn har krav på samme forskningsbaserte behandling som voksne, og da må de inkluderes i legemiddelstudier. Det sier Ansgar Berg, seksjonsoverlege ved Barneklinikken på Haukeland Universitetssykehus.

  • Illustrasjonsfoto: Maleri av Wendell Johnson i samtale med liten gutt

    Monsterprosjektet

    (Historie i 2008-3)

    En eksperimentell studie innen stamming påførte barnehjemsbarn taleproblemer resten av livet. 68 år etter forsøket fikk de erstatning.

  • Tom huske

    Nordisk undersøkelse

    (Artikkel i 2010-3)

    På oppdrag fra Barne- og likestillingsdepartementet gjennomfører forsknings-instituttet NOVA (Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring) en undersøkelse om ungdoms trivsel og levekår.

  • Foto av mann

    Pediatriforordningen – trygge og dokumenterte legemidler til barn

    (Debatt i 2014-1)

    Vi må definere hvilken rolle Norge skal ta, hvilken posisjon vi har tenkt å ha i kampen mot sykdommer. Det handler rett og slett om å være med og ta ansvar for utviklingen av nye legemidler.

  • barn leser bok

    Personvern og etikk ikke samme sak

    (Artikkel i 2010-2)

    Noen ganger skulle jeg ønske jeg var jurist, sier samfunnsforsker Tilmann von Soest. – Lov og regelverk skal følges, ja, men jeg etterlyser den etiske debatten. Den blir borte blant alle paragrafene.

  • Svein Mossige, portrett

    Staten snakker med to tunger

    (Artikkel i 2010-3)

    Vold og seksuelle overgrep skjer mot barn og ungdom – i hjemmet, på skolen og på internett. Men omfanget vet vi nesten ingenting om. Når to forskere ønsket å kartlegge nettopp omfanget, satte jurister og Datatilsynet foten ned.

  • Grete Dyb, portrett

    Ta barnet på alvor – også i forskning

    (Artikkel i 2007-1)

    Barn som har opplevd vold, overgrep eller ulykke, kan bli psykisk syke. For å kunne hjelpe dem bedre, trenger vi mer kunnskap. Men hvordan nærme seg barnet når man skal forske innen området?

  • Smilende barn

    Temanummer: Barn i forskning

    (Artikkel i 2013-4)

  • Mette Bøklepp Schevik, portrett

    Å ha far i fengsel

    (Artikkel i 2007-2)

    Barnet er utenfor fengselet, men pappa er innenfor. Hvordan oppleves en slik situasjon for barnet? Det trenger vi å vite mer om, tenkte Mette Bøklepp Schevik, og begynte på en masteroppgave om emnet.

Nyheter

  • Trond Heir, Kari Dyregrov, Beate Vatndal

    Livet etter katastrofen – sorg på vent

    03.02.2014 Mange av de etterlatte sliter fortsatt to år etter massakren på Utøya, viser studie. – Ikke aksepter holdninger om at etterlatte «har fått nok», oppfordrer Kari Dyregrov ved Senter for Krisepsykologi.

  • Nye retningslinjer for forskning på barn

    Nye retningslinjer for forskning på barn

    12.12.2013 ChildWatch International og Unicef er blant initiativtakerne til nye internasjonale retningslinjer for forskning på barn. Målet er å få forskere og institusjoner til å reflektere over de komplekse spørsmålene man kan støte på i forskning som med barn.

  • Baby får sprøyte

    Små deltakere – store spørsmål

    17.09.2013 Flere studier viser at mange foreldre
    ikke forstår hva det innebærer å si ja til at deres barn deltar i forskningsprosjekter, skriver Jacob Hølen i en kronikk i Vårt Land 16.9.

  • Barnehånd og voksen hånd

    Samtykker på barnas vegne – forstår ikke rekkevidden

    15.08.2013 Foreldre overvurderer de personlige fordelene og undervurderer risikoen knyttet til deres barns deltakelse i biobankstudier, viser fersk studie. Forskerne bak ønsker mer åpenhet og bedre informasjon til deltakerne.

  • Hallvard Fossheim. Foto: Trond Isaksen

    Ny bok: Cross-cultural Child Research – Ethical Issues

    04.01.2013 Forskning på og med barn i flerkulturelle sammenhenger møter en rekke utfordringer – når det gjelder samtykke, metodologi, risiko og ansvar. I en fersk bok deler erfarne forskere på feltet sine refleksjoner omkring disse temaene.

  • Klinkekuler

    Global barneforskning – åpent seminar 18. mars

    15.02.2011 Når barn deltar i forskning har de krav på ekstra beskyttelse. Hvordan skal dette håndteres når forskning gjennomføres på tvers av landegrensene? Forskningsetiske komiteer inviterer til seminar på Litteraturhuset i Oslo.

  • Barn som maler

    Barnehager - et sosialt eksperiment?

    06.08.2009 Hva vet vi om barnehagens betydning? Forskning på barn er verdifull og viktig. Samtidig skal barnet beskyttes som forskningsobjekt. Forskningsetiske komiteer inviterer til debattmøte om de etiske utfordringer dette innebærer.

Foredrag & presentasjon

Beekman, V., E. de Bakker, et al. (2006). Ethical Bio-Technology Assessment Tools for Agriculture and Food Production. Final Report. Ethical Bio-TA Tools (QLG6-CT-2002-02594)

Befring, Edvard (2007): Forskningsmetode med etikk og statistikk. Oslo: Det Norske Samlaget

Bell, N. (2008). Ethics in child research: rights, reason and responsibilities. Children’s Beographies, 6, 7-20

Film