Interessekonflikter

Spørsmål knyttet til interessekonflikter er spørsmål som i økende grad gjør seg gjeldende. I dagens forskningslandskap er økte koblinger mellom forskning, politikk og næringsliv og økte krav til forskningens nytteverdi. De nasjonale forskningsetiske komiteene ønsker å reise en debatt om hvordan dette påvirker forskningens grunnleggende normer.

Interessekonflikter i forskning er knyttet til grunnleggende krav om uavhengighet og åpenhet. Dette er krav som gå på tvers av fagområdene. Uavhengighet handler om at forskningens resultater ikke skal påvirkes av eksterne bindinger og forskeren opprettholder vitenskapelige kvalitetskrav.

Interessekonflikter oppstår når forskernes primære interesser (sannhetssøken) kommer i strid med ikke-vitenskapelige interesser (økonomisk gevinst, anerkjennelse). Krav om åpenhet handler her først og fremst om åpenhet om ulike roller og mulige interessekonflikter. En del av problemstillingene som oppstår handler om forholdet mellom forskning og samfunn, og berører også aspekter som faller inn under forskningens samfunnsansvar.

NESH og NENT har utarbeidet forskningsetiske retningslinjer som handler om oppdragsforskning og interessekonflikter spesielt (se her og her). I 2003 publiserte komiteene en rapport om oppdragsforskning. Komiteene får stadig henvendelser som reiser spørsmål knyttet til interessekonflikter, og arbeid på dette området fremover vil blant annet manifestere seg i prinsipielle uttalelser fra enkeltkomiteer.

«Research Integrity»

Internasjonalt har begrepet «Reserach Integrity» (RI) gradvis vokst fram i ulike diskusjoner om forskningsetikk. Men hva er egentlig RI? Og bør det oversettes til norsk som «forskningsintegritet»?

Til nå har integritet på norsk primært vært knyttet til beskyttelse av integriteten til dem som deltar i forskningen. Hva vil det si at forskere har integritet? Er det noe annet enn redelighet? Og kan vi være så sikre på at forskerne faktisk har det?

I USA ble begrepet RI utviklet i tilknytning til Office of Reserch Integrity (ORI), opprettet i 1989. Etter flere omfattende saker om fusk i medisinsk forskning, skulle såkalte RIOs (Research Integrity Officers) tilknyttet ORI håndheve den nye helseforskningsloven og bidra til å sikre forskningens kvalitet og omdømme, herunder sikre at mistanke om vitenskapelig uredelighet ble behandlet. Det amerikanske systemet er altså basert på juridisk regulering og sanksjonering.

Utviklingen i Europa i 1990-åra bygde snarere på et prinsipp om akademisk selvregulering, slik det ble formulert av European Science Foundation (ESF) i 2000. Forskerne og forskningsinstitusjonene var selv ansvarlige for å ivareta god vitenskapelig praksis. De to systemene har altså ulike formål og forutsetninger, men den største utfordringen var kanskje likevel at det parallelt ble utviklet to vidt forskjellige systemer.

I 2007 ble det derfor tatt initiativ til en harmonisering mellom USA Og Europa med tanke på å utvikle et globalt RI-system. Gjennom internasjonale nettverk og konferanser ble dette blant annet nedfelt i den såkalte «Singapore Statement on Reserarch Integrity» (2010), samtidig som ESF lanserte The «European Code of Conduct of Research Integrity» (2011). Nylig kom også Science Europe med en egen rapport kalt «Research Integrity: What it Means, Why it Is Important and How we Might Protect it» (2015). 

Så hva er egentlig “Research Integrity”? Hvorfor er det så viktig? Og hvordan kan vi best ivareta det på norsk? Dette er viktige problemstillinger for De nasjonale forskningsetiske komiteene (FEK) i året som kommer.

Samtykke 

Samtykket er en pilar i forskningsetikken, men ny teknologi og moderne forskningsmetoder setter det under press. Tradisjonelt har samtykket blitt håndtert ved et informasjonsskriv og en samtykkeerklæring på papir, overrakt direkte eller sendt med post. Slik samtykkehåndtering er ikke egnet for dagens forskning på store datamengder som f.eks fra biobanker og registre. Det er på tide å utrede elektroniske kommunikasjonsformer for bedre informasjonsflyt, deltakerinvolvering og samtykkehåndtering i forskningen. Det såkalte dynamiske samtykket er et lovende alternativ som bør utredes.

Selv med forbedrede løsninger for samtykkehåndtering vil en del forskning måtte gjennomføres uten. Danmark har f.eks. basert mye av sin registerforskning på reservasjonsløsninger og såkalt passivt samtykke. Det er sentralt å ivareta den enkeltes mulighet til å ha innflytelse på bruk av egne opplysninger samtidig som det er streke ønsker om forenklede prosesser for tilgang til data. Flere studier viser at de fleste er positive til at data som innsamles for eksempel i helsetjenesten blir brukt til nyttig forskning og de ønsker ikke å bli nedlesset med informasjonsmateriale og samtykkeforespørsler om dette. Likefullt er det noen som av ulike grunner ikke ønsker å delta, og det bør respekteres. Det bør derfor etableres løsninger der den enkelte kan reservere seg mot forskning og få innsyn i hvilke prosjekter som har benyttet ens egne data.

Komiteene utreder også muligheten for å gi barn og unge selvstendig samtykkekompetanse til deltakelse i særskilte prosjekter. Det er viktig å anerkjenne unges rett til å kunne bidra i forskning samtidig som det stiller strenge krav til organisering av slik forskning for å ivareta de unges sikkerhet og integritet.