De nasjonale forskningsetiske komiteene (FEK) er frittstående uavhengige organer for forskningsetiske spørsmål og gransking av uredelighet innen alle fagområder. FEK skal fremme god og etisk forsvarlig forskning. En av våre roller er å være den sentrale kunnskapsformidleren overfor forskere, forskningsinstitusjoner og allmennheten om forskningsetiske spørsmål.

Sammen med forskningsetikkloven og helseforskningsloven og de institusjonene og organene disse lovene regulerer, utgjør finansieringssystemet rammeverket som skal sikre at forskningen som utøves i Norge er forsvarlig, relevant og av høy kvalitet. Finansieringssystemet gir insentiver som virker på individuelt nivå, på gruppe- eller instituttnivå, på institusjonsnivå og på systemnivå. Disse insentivene kan legge til rette for eller være til hinder for en forskingspraksis som er etisk forsvarlig, redelig og i tråd med forskningsetiske normer. Mekanismer som virker positivt på individnivå kan virke negativt på systemnivå og motsatt.

Vi vil i dette innspillet trekke fram noen utfordringer som vi ser fra vårt utsiktspunkt. Innspillet baserer seg på tidligere og pågående diskusjoner nasjonalt og internasjonalt som vi mener det er viktig at ekspertgruppa er kjent med og tar høyde for. Vi viser også til de generelle forskningsetiske retningslinjene, vedtatt våren 2014 og de fagspesifikke retningslinjene for naturvitenskap og teknologi og for samfunnsvitenskap og humaniora.

Våre hovedpoenger kan oppsummeres som følger:

  • Finansieringssystemet må i størst mulig grad sikre forskningens frihet, uavhengighet og åpenhet.
  • Finansieringssystemet må belønne kvalitet, ikke kvantitet.
  • Offentlige forskningsmidler må komme fellesskapet til gode.
  • Finansieringssystemet må legge til rette for at forskningen kan ivareta sitt samfunnsansvar.
  • Finansieringsmekanismene for undervisning, formidling og forskning må sees i sammenheng.

Finansieringssystemet må i størst mulig grad sikre forskningens frihet, uavhengighet og åpenhet

De nasjonale forskningsetiske komiteene ønsker å minne om forskningens frihet og uavhengighet som grunnleggende normer for god forskningsskikk jf pkt 2 i Generelle forskningsetiske retningslinjer. Disse grunnleggende normene utfordres ved utstrakt samarbeid mellom forskningssystemet og øvrige samfunnssektorer, inkludert næringslivet. Mens slik samarbeid er ansett som en viktig del av forskningsinstitusjonenes samfunnsoppdrag og bidrar til kunnskaps- og velstandsutvikling, krever det også en kontinuerlig innsats for å sikre at akademisk frihet og faglig kritisk virksomhet opprettholdes.

I sitt innspill til Forskningsmeldingen 2013 skrev De nasjonale forskningsetiske komiteene følgende:
"En vedvarende utfordring er å sikre forskningens, ikke minst oppdragsforskningens, frihet overfor oppdragsgivere. Tilsvarende er det av betydning å sikre god praksis forskningsinstitusjonene mellom når det gjelder åpenhet med hensyn til forskningsspørsmål, metoder og resultater. Vi vil også nevne behovet for en økt satsing på publikasjonskanaler med «open access» også ut fra det internasjonale solidaritetshensynet. Vi vil videre minne om Norges gode forutsetninger for å være et forskningsetisk foregangsland hva angår forholdet mellom offentlig forskningsfinansiering og eiendomsrettigheter til kunnskapen. Blant annet gjennom Norges omfattende deltakelse i det europeiske forskningsområdet burde Norge kunne arbeide for sterkere prinsipper om at offentlige forskningsmidler skal komme fellesskapet til gode gjennom offentlig tilgjengelig kunnskap."
Målsettingen om åpenhet gjelder ikke minst relevante økonomiske forhold. Åpenhet om finansiering av forskning er mer detaljert omtalt i pkt 18 og 19 i Forskningsetiske retningslinjer for naturvitenskap og teknologi og pkt 39 i Forskningsetiske retningslinjer for samfunnsvitenskap, humaniora, juss og teologi. Her ses kravet om åpenhet om finansiering i sammenheng med prinsippet om forskningens frihet og uavhengighet. Åpenhet bidrar også til større trygghet for at forskningsresultatene er pålitelige og er slik med på å sikre tillit til forskningen. Et finansieringssystem som er transparent er også viktig for å legge til rette for en bred offentlig debatt om forskning og teknologiutvikling (jf også Forskningsetisk vurdering av petroleumsforskning under).

Finansieringssystemet må belønne kvalitet, ikke kvantitet.

Ekspertgruppa har som del av sitt oppdrag å identifisere sterke og svake sider ved dagens finansieringsmodell og å komme med konkrete forslag til hvordan finansieringen bør legges opp i framtiden. Dette skal gjøres i lys av ambisjonen om "høy internasjonal kvalitet". Til tross for kvalitetsbegrepets sentrale plass i ekspertgruppas oppdrag, har oppdragsgiver ikke definert hva som er lagt i begrepet. Hva som ligger i kvalitet i forskning er heller ikke definert i siste forskningsmelding, St.meld. nr. 18 (2012-2013) Lange linjer – Kunnskap gir muligheter.

I St.meld. nr. 20 (2004-2005) Vilje til forskning, derimot, er begrepet drøftet, og fire dimensjoner trukket fram: originalitet, soliditet, faglig relevans og nytteverdi. I det norske tellekantsystemet blir disse fire dimensjonene operasjonalisert i form av godkjente publiseringskanaler på to ulike nivå. Et finansieringssystem som operasjonaliserer kvalitet som antall bidrag publisert eller antall siteringer, fanger ikke opp alle disse dimensjonene like godt. Fra vårt ståsted ser vi særlig at den dimensjonen Kunnskapsdepartementet omtaler som soliditet (etterprøvbarhet, redelighet og god vitenskapelig praksis) dekkes dårligst av et slikt system, og i stor grad overlates til fagfellevurderingen.

Vi ser også en bekymring internasjonalt, og særlig i USA, knyttet til at publiserings- og siteringsinsentiv går på bekostning av reproduserbarhet og redelighet i forskningen. De siste årene har kritiske gjennomganger vist at det ofte er umulig å reprodusere sentrale studier, for eksempel innen kreftforskning. Mye av forskingen som blir publisert i tidsskrift med høy prestisje, holder ikke det nivået som trengs for å starte klinisk utprøving av medikamenter. I vinter fikk spørsmålet også oppmerksomhet i blant annet New York Times og The Economist. Det hvite hus har engasjert seg i temaet, og i januar arrangerte president Obamas Council of Advisors on Science and Technology et møte om temaet, hvor både forskere og tidsskriftredaktører ble utfordret på hvordan man kan bøte på denne utfordringen. Presidentens Office of Science and Technology Policy ber i den pågående høringen av "Strategy for American Innovation" om konkrete innspill for å bøte på situasjonen. Fra forskere og tidsskrifter har det kommet flere initiativer de siste årene. Vi skrev i fjor i vårt fagblad, Forskningsetikk om The Reproducability Initiative, og i mai lanserte Nature sitt nye tidsskrift for å publisere og dokumentere datasett. Vi ser også at flere tidsskrifter legger til rette for utvidete metodebeskrivelser i nettversjoner av artikler.

Vi vil derfor oppfordre ekspertgruppa til å drøfte hvordan finansieringssystemet kan gi insentiver til å belønne aktiviteter som understøtter soliditetsdimensjonen i kvalitetsbegrepet. Eksempler på dette kan være å

  • belønne publisering hvor fulle datasett og utvidete metodebeskrivelser publiseres åpent på tidsskriftets eller institusjonens nettsider.
  • belønne systematiske gjennomganger og reproduksjoner av viktige studier.
  • belønne publisering av "negative funn" eller annen tilgjengeliggjøring av slike funn.
  • etablere egne programmer i Forskningsrådet for kvalitetssikring og reproduksjoner av sentrale studier.

Slike tiltak må selvsagt utredes grundig, men vi håper ekspertgruppa benytter seg av muligheten til å tenke nytt på dette området.

Vi vil også rette ekspertgruppas oppmerksomhet mot noen hovedpunkter i avsnittet "Måling av forskning" i vårt høringssvar til Fagerbergutvalget:

  • Konkurransebasert premiering av fortidig innsats kan virke i retning av monopolisering og statiske strukturer der skillelinjer mellom de miljøene som lykkes og de som ikke gjør det forsterkes, heller enn at man får fram de beste miljøene.
  • Det må tas høyde for at det er store forskjeller mellom fagmiljøene når det gjelder publiseringsform og tid- og ressursbruk for å ferdigstille en publikasjon.
  • Forskere og forskningsinstitusjoner responderer som alle andre på incentiver: salamisering og lignende uheldige praksiser kan være eksempler på hvordan incentiver som virker godt på systemnivå kan ha perverte effekter på individuelt- eller institusjonsnivå.

Høringssvaret i sin helhet er vedlagt.

Vi har merket oss at også evalueringen av det norske tellekantsystemet gjennomført av Aarhus universitet konkluderer med at tellekantsystemet har ført til mer vitenskapelig publisering, men ikke forskning av høyere kvalitet. Vi håper ekspertgruppa tar høyde for dette og arbeider for at kvalitet, inkludert solid redelig vitenskapelig håndverk, skal belønnes.

Offentlige forskningsmidler må komme fellesskapet til gode

Det er en sentral forskningsetisk fordring at offentlige forskningsmidler skal komme fellesskapet til gode (Jf Generelle forskningsetiske retningslinjer, pkt 12 og 13). For å sikre dette, må det legges til rette for gjensidig flyt av kunnskap og kompetanse mellom forskning og samfunn, blant annet gjennom gode dialog- og samhandlingsprosesser. Det er vesentlig at begrepet "kvalitet" i denne sammenhengen er gjenstand for en bred og kritisk analyse, der også etiske komponenter inngår.
I sitt innspill til Forskningsmeldingen 2013, skrev De nasjonale forskningsetiske komiteene følgende:

"Nasjonalt og internasjonalt har forskningspolitikkens kunnskapsbasis blitt styrket i den grad at de færreste i dag vil anta at «mest mulig og best mulig forskning», målt etter interne kriterier som antall publikasjoner i velansette tidsskrifter, automatisk gir mest mulig velferd eller best mulig resultat for samfunnet. Det er derfor behov for styringsprinsipper som avstemmer forskningens retning etter samfunnets behov, senker risikoen for utilsiktede og skadelige implikasjoner av forskning og innovasjon, og bidrar til å løse samfunnets utfordringer på det som ofte blir kalt en ansvarlig og samfunnsmessig robust måte. Også i EU kan man se et økende fokus på «responsible research and innovation», dog i konkurranse med et smalere fokus på inntjening i en økonomisk vanskelig situasjon. Prinsipielt er det liten grunn til å tro at det lønner seg å nedprioritere et forskningsetisk fokus på forskningens samfunnsimplikasjoner. Likevel ser vi som faginstans at spenningene og motkreftene mot et solid etisk fokus kan hardne til i en situasjon med tiltagende økonomisk og politisk krise. Norge er pr i dag langt bedre rustet til å være et forskningsetisk foregangsland og slik spille en viktig rolle internasjonalt og ikke minst gjennom vår deltakelse i det europeiske forskningsområdet. Norge bør fortsette å holde stø kurs i forhold til nasjonale og europeiske retningslinjer og prinsipper om etisk ansvarlig forskning og innovasjon, og arbeide for at stø kurs også opprettholdes på europeisk nivå. Norge kan også gjennom sine forskningspolitiske prioriteringer virkeliggjøre verdier som internasjonal solidaritet og engasjement for bærekraft, fred og demokratisk samfunnsutvikling (se Forskningsetiske retningslinjer for naturvitenskap og teknologi, s. 11-12). Et internasjonalt engasjement er med andre ord et forskningsetisk anliggende, og på dette området bør Norge styrke sin innsats".

Finansieringssystemet må legge til rette for at forskningen kan ivareta sitt samfunnsansvar

Hvordan forskning finansieres, har konsekvenser for om forskningssystemet er i stand til å ivareta sitt samfunnsansvar. Debatten om finansiering av petroleumsforskning, og særlig om Statoils såkalte akademia-avtaler med universitetene, illustrerer dette. Universitetet i Bergen henvendte seg i januar i år til NENT med en oppfordring om "å gjennomgå dei ulike problemstillingane, vurdere dei ulike perspektiva og eventuelt kome med råd til universitet og andre forskningsinstitusjonar om forskning på petroleum og ulike teknologiar for utvinning av petroleum er forskningsetisk forsvarleg". NENT avga sin uttalelse, som kan leses i sin helhet på våre nettsider, i juni. Vi vil her trekke fram tre momenter fra uttalelsen.

For det første tyder universitetenes svar i NENTs kartlegging av finansieringen av petroleumsforskning på at universitetene selv ikke har oversikt over hvor stor andel denne forskningen utgjør av universitetets totale forskningsinnsats og forskningskapasitet. NENT påpeker derfor at: "det mangler en koordinert oversikt over finansiering til petroleumsforskning i Norge i dag. Komiteen anbefaler at universitetene i større grad bidrar til å fremme åpenhet og oversikt over omfang og betydning av petroleumsforskning og omstillingsforskning."
For det andre konkluderer NENT med at "de forskningsfinansierende instansene har et stort ansvar, og må sikre at forskning som bidrar til omstillingen [fra fossil til fornybar energi] prioriteres, og gjøre en større innsats for å samkjøre norsk forskning innen dette feltet. Universitetenes må bidra med ny kunnskap i en omstillingsprosess og være en pådriver for omstilling gjennom å presse på for å prioritere satsningsområder i samarbeidet med petroleumsnæringen."
Til sist konkluderer NENT med at "det er forskningsetisk uforsvarlig om petroleumsforskningens rammebetingelser og forskningsaktiviteter hindrer omstillingsprosesser slik at FNs klimamål som, Norge har forpliktet seg til, ikke kan nås." Finansieringssystemet for forskning må som del av disse rammebetingelsene derfor ikke være til hinder for nødvendig omstilling.

NENT slår altså fast at universitetene har et særlig ansvar for å frambringe ny kunnskap som kan bidra til å løse samfunnsproblemer, og at finansieringssystemet må understøtte dette. Finansieringssystemet må derfor legge til rette for en koordinert forskningsinnsats på områder hvor forskning er av avgjørende betydning for å løse kollektive problemer, og også gi mulighet til å prioritere slik forskning. For at slik samordning skal være mulig, må finansieringssystemet sikre en større åpenhet om finansieringen enn i dag og gi bedre tilgang på informasjon over finansieringskilder og –mottakere.

Finansieringsmekanismene for undervisning, formidling og forskning må sees i sammenheng

Til sist vil vi understreke betydningen av å se forskningsfinansiering i sammenheng med finansiering av undervisning og insentivene til å formidle til samfunnet. Det er viktig for framtidige forskere og samfunnet at de beste forskerne underviser og formidler, og at de ikke "straffes", men belønnes for å formidle. Vi viser her til avsnittet "Undervisningens rolle" i vårt høringssvar til Fagerbergutvalget som er vedlagt og til punktene 42-47 om forskningsformidling i Forskningsetiske retningslinjer for samfunnsvitenskap, humaniora, juss og teologi. Vi håper ekspertgrupper vil vurdere muligheten for et belønnings- eller insentivsystem for undervisning og formidling som anerkjenner formidling som en verdifull og integrert del av forskningen.

Avslutning

De nasjonale forskningsetiske komiteene vil takke for muligheten til å komme med innspill, og ønsker dere lykke til med arbeidet. Dersom ekspertgruppa ønsker videre dialog med oss om problemstillingene og synspunktene vi har skissert over, stiller vi oss til disposisjon for det.

Med vennlig hilsen

  • Bjørn Hvinden, Komiteleder NESH
  • Dag Bruusgaard, Komiteleder NEM
  • Øyvind Mikkelsen, Komiteleder NENT
  • Tore Lunde, Leder Granskingsutvalget
  • Vidar Enebakk, Sekretariatsleder NESH
  • Jacob Hølen, Sekretariatsleder NEM
  • Helene Ingierd, Sekretariatsleder NENT
  • Torkild Vinther, Sekretariatsleder Granskingsutvalget

Vedlegg:

FEKs høringssvar til Fagerbergutvalgets utredning datert 20.10.2011.
FEKs innspill til Forskningsmeldingen 2013 datert 27.03.2012