Fra: De nasjonale forskningsetiske komiteer

Til: KUF, 2.7.01

Vi viser til Deres brev av 06.04.01, hvor De nasjonale forskningsetiske komiteer inviteres til å uttale seg om NOU 2001:11 "fra innsikt til industri". De nasjonale forskningsetiske komiteer takker for anledningen til å uttale seg, og vil presisere at komiteene står samlet bak denne uttalelsen. Innstillingen er blitt behandlet i alle tre komiteene: NENT behandlet innstillingen i sitt møte 15.mai, NESH i møte 23.mai, og NEM i møte 28.mai.

Innstillingen peker etter komiteenes mening på en sentral utvikling i moderne forskning, både nasjonalt og internasjonalt. Det er betimelig, i høyeste grad relevant, og av allmenn interesse at forutsetningene for og konsekvensene av den økte kommersialiseringen av forskning gjøres til gjenstand for en offentlig utredning i Norge. Spørsmålet om hvordan universiteter og høyskoler kan og bør møte denne utviklingen ved institusjonelle, juridiske og andre tiltak reiser såpass viktige problemer at man må håpe at innstillingen vil danne grunnlaget for en bred debatt i samfunnet. Komiteene slutter seg prinsipielt til utvalgets oppfatning av at det ligger betydelig samfunnsinteresse i å utnytte gode kunnskaper og innsikter fra universitetene og ikke la dette være forbeholdt private interesser.

Når det er sagt, har komiteene behov for å rette en prinsipiell kritikk mot den grunnleggende forståelsen av kommersialisering som utvalget legger til grunn.

1) Kommersialisering må ikke sidestilles med forskningens kjerneoppgaver

Utvalget foreslår at institusjonene i større grad må se kommersialisering av forskningsresultater som del av sin virksomhet og samfunnsmessige forpliktelse. Det pekes på at det er viktig å sikre et fruktbart "samspill" mellom kommersialiseringsrettet virksomhet og grunnforskning (s.10). Komiteene finner det viktig å påpeke at kommersialisering ikke må sidestilles med forskningens kjerneoppgaver. Kommersialisering er i beste fall et underordnet delmål, og må aldri prioriteres på bekostning av forskningens kjerneoppgaver som er kunnskapsproduksjon og formidling.

Når det uttales i utredningen at "forpliktelsen til kunnskap er den grunnleggende, oppfyllelsen av denne er også en forutsetning for forpliktelsen til formidling" (s.24) kan det tolkes slik at også utvalget plasserer kommersialisering blant de sekundære virksomhetene (delmål) ved universitetene og høyskolene. Men samtidig angir utvalget følgende som viktig premiss for sin diskusjon: "Det er et mål å øke kommersialisering av forskningsresultater fra universiteter og høgskoler" (s.44). Det er grunn til å spørre om utredningen derved ikke sender et prinsipielt feil signal til beslutningstakere og offentligheten. Slik komiteene opplever dagens virkelighet, er det den uavhengige og basale kunnskapsproduksjon som er mest presset og svekket. En av de sentrale faktorene som bidrar til å øke presset er nettopp den kommersialiseringen av forskningen som er faktum allerede i dag. Det er en utstrakt kommersialiseringsvirksomhet på gang, også når det gjelder forskningsresultater fra universiteter og høyskoler. Problemet er snarere at den offentlige forskningen ved universitetene og høyskolene ikke bidrar til å legge premissene for hvordan denne kommersialiseringen foregår, og heller ikke får gleden av eventuelle inntekter knyttet til forskningsresultatene. Når man legger til at dagens system for nyskapning synes å favorisere store aktører fra næringslivet, kan dette sees som klart uheldig for en sunn samfunnsutvikling. I den forbindelse uttaler utvalget også følgende: "Bestrebelsene for å øke kommersialiseringen av forskningsresultatene er med andre ord ikke et spørsmål om å introdusere en grunnleggende ny aktivitet, men snarere om å øke og systematisere en eksisterende virksomhet. Kommersialisering av forskningsresultater må derfor ses på som en like naturlig del av en forskers aktiviteter som undervisning og deltagelse i oppdragsprosjekter" (s.25). Med utgangspunkt i det som er sagt ovenfor vil komiteene reservere seg mot at kommersialisering likestilles med undervisning og forskning. Det er heller ikke et behov for å øke kommersialiseringen.

Det er uklart hvordan utvalget forstår kommersialisering: Noen steder anbefaler de at "kommersialisering får status som en akseptert form for vitenskapelig aktivitet" (s.39), andre steder legges det vekt på at kommersialisering skal være faglig meriterende (s.35), og at kommersialisering skal være like naturlig for den enkelte som undervisning og oppdragsforskning. Enkelte steder presenteres også kommersialisering som et generelt samfunnsansvar (s.26). Dette er formuleringer komiteene tar avstand fra. Kommersialiseringsambisjonen bør betraktes som et ønske om å generere en ekstra inntektskilde for den delen av virksomheten der potensielle næringsinteresser danner et naturlig nedslagsfelt for kunnskapsproduksjonen, ikke som en overordnet målsetning.

Komiteene vil på det sterkeste advare mot å gjøre kommersialisering til et prioritert eller overordnet mål for universitetenes og høgskolenes virksomhet. Dette vil på sikt uthule det normative verdigrunnlaget disse institusjonene er tuftet på.

2) Fare for vridingseffekt

Komiteene ser en fare for vridningseffekt av forskning til områder som er kommersialiserbare. Innenfor visse fagområder, som informasjonsteknologi og bioteknologi, er det store muligheter for inntjening. Samtidig er det viktig å gjøre klart at ikke alle forskningsmiljøer bør eller kan ha en kommersialiseringsambisjon.

I tillegg er det en fare for at vekt på kommersialisering vil kunne føre til at hva som er samfunnsrelevant likestilles med hva som er kommersialiserbart. De medisinske fakulteter er ekstremt samfunnsrelevante, men bør ikke primært tilordnes lønnsomhetsbetraktninger.

For å kunne motstå uønskete vridningseffekter mener komiteene at det er nødvendig at "kommersialisering" sees i sammenheng med universitetenes idegrunnlag og etikk, for å tydeliggjøre at "kommersialisering" kan være ett legitimt og ønskelig mål så fremt det ikke strider mot universitetenes overordnete mål og fører til at teknologiske forskningsområder i praksis automatisk blir prioritert foran fagområder som har færre eller ingen muligheter til kommersialisering.

3) Høyere utdanning er et samfunnsgode

Komiteene er bekymret for en utvikling der universitetet blir stadig mer bruker- og markedsstyrt mens staten trekker seg tilbake som eier og forvalter av forskningsinstitusjonene. En slik utvikling kan forsterkes ved at kommersialisering gjøres til en primær satsningsoppgave.

Komiteene er skeptiske til å la næringslivsinteresser få for stor innflytelse på den grunnleggende kunnskapsutviklingen som universiteter og høgskoler har ansvaret for – noe som lett kan bli tilfelle hvis næringslivets andel av forskningsfinansieringen må dekke opp en økende del av de ordinære driftsmidlene.

Det er en klar sammenheng mellom ekstern forskningsfinansiering og kommersialisering av forskning. Muligheten for kommersiell utnyttelse av forskningsresultater øker som regel interessen for ekstern forskningsfinansiering.

Utvalget antyder selv en mulig problemstilling når det sier at "styringsretten følger pengene" (s. 28). Men i motsetning til utvalget ser ikke komiteene at problemet med å sikre en fri og uavhengig forskning er løst når "kommersialiseringsproblematikken er … kjent blant forskere og ved institusjonene" (s 28). Når utvalget i sin anbefaling under pkt 5.9 trekker frem at forskeren og forskningsinstitusjonen må utvikle et mer "bevisst forhold til kommersialisering" – "både når det gjelder økonomiske og rettighetsmessige forhold" (s. 48)-, er det i beste fall egnet til å begrense tredje parts (ekstern finansieringskilde) muligheter for egen økonomisk utnyttelse av forskningsresultatene. Økt bevisstgjøring medfører ikke nødvendigvis større autonomi i "hva det skal forskes på, og … hvordan forskningen skal foregå" (s. 28). Det er imidlertid slik autonomi som er nøkkelen til befolkningens tillitt til universitetene og høgskolene.

Det er en betydelig mangel at lovforslaget ikke avklarer institusjonens eller forskerens rettigheter i forhold til eksternt finansierte prosjekter. Denne mangelen er påfallende siden utredningen selv har valgt å utvide sitt mandat til å omtale ekstern finansiering (ss. 35-38) og hvor det påpekes, etter vår mening med rette, at institusjonene tar en vesentlig del av utgiftene, men får lite eller ingenting igjen (s. 38).

Høyere utdanning er et kollektivt samfunnsgode. Det tilsier at det offentlige fortsatt skal ha ansvaret for og kontroll over dette området. Når skillelinjene mellom kunnskap og næringsvirksomhet gradvis utviskes, er det grunn til å spørre om allmennhetens interesser fortsatt betjenes tilstrekkelig med kunnskap og motekspertise for å kunne styre og forvalte den vitenskapelige utviklingen i overensstemmelse med andre enn rent økonomiske verdier.

4) Kommersialisering og forskningsformidling

I forslaget om å endre formålsbestemmelsen i universitets- og høgskoleloven blir kommersialisering tatt inn som en del av formidlingsansvaret. Utvalget foreslår å endre formålsbestemmelsen i §2 i gjeldende lov, slik at kommersialisering indirekte blir en del av den formidling til samfunnet som det snakkes om i loven (s.54).

Dette er etter komiteenes mening en urimelig fortolkning og presisering av begrepet forskningsformidling. Forskningsformidling er en primæroppgave. Med formidling forstås gjerne a) populærvitenskapelig formidling til interesserte grupper utenfor spesialområdet og b) forskere bidrar med sin spesialkompetanse i det bredere offentlige ordskifte (klargjøre, ta stilling, få ting på dagsorden). Dette er forøvrig i samsvar med forståelsen av oppgaven slik Universitetet i Oslo formulerer den i sin nye formidlingspolitikk. Denne type forskningsformidling er ikke i konflikt med institusjonenes forpliktelse til kunnskap.

Dersom kommersialisering blir oppfattet som en integrert del av denne formidlingen innrettes den derimot mot særskilte grupper og interesser. Det er en sterk forvrengning av virkeligheten når økt næringsvirksomhet innen visse sektorer og økt lønnsomhet for enkelte aktører innen disse sektorene, ukritisk identifiseres med samfunnets interesser eller uten videre beskrives som et gode.

Komiteene mener det er viktig å skille disse aspektene klart fra hverandre: 1) Kommersialiseringen tjener først og fremst visse utvalgte særinteresser (selv om disse kan fylle viktige samfunnsoppgaver), og er som sådan strukturelt i konflikt med den allmenne forskningsformidlingen som er universitetenes og høyskolenes spesielle anliggende. 2) Det er i samfunnets interesse at inntjening fra kommersialiserbare forskningsresultater fra universiteter og høgskoler, og som direkte eller indirekte har fremkommet med støtte av offentlige midler, fordeles slik at avgjørende individuelle forskningsbidrag belønnes og at de offentlige forskningsinstitusjoner får en rimelig del av inntjeningen.

Velfungerende liberale samfunn er avhengige av å opprettholde "lønnsomhetsfrie" soner. Dette krever opprettholdelse og utvikling av fora og ordninger internt i institusjonene, som økt vekt på forskningsformidling, og bedre tilrettelegging for de vitenskapelige institusjoners produktive samspill med de andre institusjoner i det sivile samfunn. Ønsket om kommersialisering må ikke blandes sammen med eller komme strukturelt i konflikt med denne ambisjonen.

5) Etterlyser konkrete tiltak som verner forskningens primærfunksjoner

Utvalget peker på en utvikling der en stadig større del av forskningsvirksomheten blir "konkurranseutsatt"(s. 9), og påpeker at det kan føre til en vanskelig balansegang mellom det de omtaler som en tradisjonell institusjonsdel og en ny forretningspreget del av virksomheten. Etter komiteenes mening drøfter utvalget i alt for liten grad farene for at for sterk orientering mot markedsverdier og egen markedsorganisering kan svekke de ønskverdige basisfunksjoner og uavhengigheten i forskningssektoren. Dette er spesielt relevant når utvalget foreslår lovhjemlet varslingsplikt (§36d, s.56), som innebærer at tilsatte umiddelbart må varsle institusjonen når hun eller han har gjort en oppfinnelse.

Erfaringsmessig er det sjeldent lett å bedømme når et vitenskapelig resultat kan oppfattes som en oppfinnelse. Eksperimentell grunnforskning utvikler stadig nye metoder for å manipulere sine forskningsgjenstander på. Dersom kommersialisering kommer såpass høyt på dagsorden i forskningshverdagen som utvalget foreslår,

vil det i praksis være umulig å drive den tradisjonelle institusjonsdelen med samme intensitet som nå. Varslingsplikten og påfølgende institusjonell vurdering vil potensielt kunne medføre at viktige kunnskapsgjennombrudd holdes tilbake over lengre tid (dvs. allerede forut for en eventuell patentsøknad), og at forskerne føler at de er pålagt munnkurv i forhold til deres arbeider inntil institusjonene har frigitt dem. Komiteene kan ikke se at utvalget trekker konsekvenser av det de selv påpeker som et faremoment.

I innstillingen pekes det på at utfordringen ligger i å kunne utnytte kompetansen på universitetene og høyskolen bedre i kommersielle sammenhenger, uten at dette går ut over primærfunksjonene ved disse institusjonene som er forskning og utdanning. Det er imidlertid lite i innstillingen som konkret tar sikte på å beskytte disse primærfunksjonene.

For å unngå uheldige virkninger av kommersialisering er det nødvendig at universitetene og høgskolene utarbeider retningslinjer for å regulere hvordan dette skal gjøres på en rettmessig måte for å ivareta institusjonenes og forskernes rettigheter og plikter. Utvalget nevner selv behovet for at institusjonene utvikler klare retningslinjer (s.39). Slike retningslinjer må også eksplisitt ta opp mulige etiske problemer forbundet med kommersialisering.

6) Merknader til § 36

Utvalget deler seg i forbindelse med spørsmålet hvem som skal få retten til utnyttelse av forskningsresultatene. Et flertall vil gi denne retten til forskeren, mens et mindretall ønsker at institusjonen skal få denne retten.

Mindretallets forslag om å gi råderetten over eventuell kommersialisering til forskningsinstitusjonen (fremfor den enkelte forskeren) svarer til praksis i andre land, og kan være fornuftig dersom det offentlige skal ha styring med hvordan resultater frembrakt ved hjelp av offentlige midler skal nyttiggjøres av samfunnet. I forhold til disse konkrete spørsmål avspeiler komiteene oppfatningene i utvalget: I utgangspunkt er det et flertall som støtter flertallsforslaget, men enkelte medlemmer har stor forståelse for mindretallets synspunkt.

Når det gjelder retten til å utnytte forskningsresultatene, har utvalget ikke tatt hensyn til grupper som bidrar med kunnskap om og "materiale" til forskning. Det er etter komiteenes mening en svakhet med innstillingen at rettighetene til utvalgte grupper ikke diskuteres. Slike grupper bør få del i den inntjening som forskningen resulterer i. Man kunne for eksempel tenke seg en fordelingsmodell der ¼ går til den gruppen som skal gjøres til gjenstand for forskning, ¼ til forskeren, ¼ til institusjonen og ¼ til oppdragsgiver.

Komiteene vil også bemerke at universiteter og høyskoler muligens ikke har, og synes å ha vanskeligheter med å få, den administrative kultur som er nødvendig for kommersialiseringsprosesser. Egne innovasjonsarenaer, i samarbeid med UoH og i regi av forskningsparker og andre randsoneinstitusjoner, synes å egne seg bedre til denne oppgaven.

7) Sammenfatning

  1. De nasjonale forskningsetiske komiteer ser positivt på at kommersialisering av forskning gjøres til gjenstand for en offentlig utredning og for offentlig debatt. Temaet hører til de viktigste i dagens forskning, også ut fra forskningsetiske perspektiv.
  2. Komiteene er uenig i at kommersialisering sidestilles med forskningens kjerneoppgaver. Å si at økt kommersialisering er et mål for forskning underslår at mange av dagens problemer nettopp er et resultat av kommersialiseringen.
  3. Komiteene ser en fare for vridningseffekt av forskning til områder som er kommersialiserbare.
  4. Komiteene frykter en utvikling der universitetet blir stadig mer bruker- og markedsstyrt mens staten trekker seg tilbake som eier og forvalter av forskningsinstitusjonene. Når skillelinjene mellom kunnskap og næringsvirksomhet gradvis utviskes, er det grunn til å spørre om allmennhetens interesser betjenes tilstrekkelig med kunnskap og motekspertise for å kunne styre og forvalte den vitenskapelige utviklingen i overensstemmelse med andre verdier enn de rent økonomiske.
  5. Utvalget foreslår å endre formålsbestemmelsen i §2 i gjeldende lov, slik at kommersialisering indirekte blir en del av den formidling til samfunnet som det snakkes om i loven. Dette er etter komiteenes mening en urimelig fortolkning og presisering av begrepet forskningsformidling. Forskningsformidling er en primæroppgave, mens kommersialisering er innrettet mot særinteresser i samfunnet.

Komiteene takker for anledningen til å uttale seg om temaet og håper at kommentarene er til hjelp i den videre prosessen.