Den 7. juli 2015 mottok utvalget en henvendelse fra Steinar Bjerkestrand, direktør for Nidaros Domkirkes restaureringsarbeider (NDR), angående planlagte undersøkelser av skjelettmateriale i Nidaros Domkirke. Prosjektet er tenkt gjennomført i perioden 2016–2018, og formålet er å fremskaffe ny kunnskap om skjelettmateriale i kirkens ulike kamre og krypter. Henvendelsen ble behandlet på møte 17. september 2015, og utvalget stiller seg positivt til prosjektet.

Bakgrunn

Nidaros domkirke har siden 1000-tallet vært gravplass for konger, dronninger, erkebisper og velstående legfolk helt til begravelse i kirkerommet ble forbudt i 1805. De fleste er gravlagte i kamre, krypter eller under gulvet, i tidligere kapell eller i nye tilbygg på utsiden av murene. I 1030 ble Olav Haraldsson gravlagt i kiste der høgalteret står i dag, men etter reformasjonen ble kisten ført ut av kirken og først brakt tilbake i 1564. Derfor vet ingen i dag nøyaktig hvor helgenkongen ble gjenbegravet. Et mål med prosjektet er derfor å prøve å indentifisere levningene etter Olav Haraldsson, gravlagt i 1030. Det forestående 1000-årsjubileet for slaget på Stiklestad er naturligvis en viktig ramme for prosjektet.

I søknaden fremgår det at levninger fra totalt 20 individer er tenkt å inngå i studien. I alt 19 av disse ble tidligere oppbevart i en metallkoffert i kjelleren under nordre tverrskip, mens det siste dukket opp nærmest ved en tilfeldighet i forbindelse med utgravinger under nordre tverrskip. Det er i dette tilfellet snakk om en mannsgrav fra 1000-tallet, noe som jo pirrer nysgjerrigheten: Kan dette være levningene etter Olav Haraldsson? Prosjektet har derfor en religiøs dimensjon, fremgår det av søknaden, ettersom det for mange kirkesamfunn vil «være av stor betydning å kunne verifisere om det finnes autentisk materiale etter helgenkongen.»

Skjelettmaterialet fra de 19 individene er tidligere undersøkt (i 1996–97) av Berit Sellevold fra NIKU. Resultatene fra arbeidet ble presentert i en rapport, men det ble ikke fulgt opp med videre undersøkelser. Henvender planlegger derfor, i første omgang, å foreta en «ny osteologisk/antropologisk gjennomgang av materialet for å kontrollsjekke og eventuelt underbygge konklusjonene fra 1997.» Samtidig planlegges en «gjennomgang av NDRs dokumentasjonsmateriale for å prøve å identifisere alt eller en del av skjelettmaterialet med graver som var undersøkte etter 1860.» På grunnlag av konklusjonen fra disse innledende undersøkelsene «må det deretter vurderast om ein skal gå vidare med punkt 3 og/eller punkt 4.» Punkt 3 viser her til «14C-datering av eitt eller fleire av skjeletta som har interessante trekk (alder kjønn, skader etc.) som er relevante for den omtalte diskusjonen.» Punkt 4 viser tilsvarende til «DNA-analyse av eitt eller fleire av individa, etter same kriterier som i punkt 3.» Hovedinteressen er knyttet til spørsmålet om eventuelle levninger fra Olav Haraldsson, og planen er å sammenholde resultatene fra disse undersøkelsene med undersøkelser på relikviematerialet fra St. Olavs katolske domkirke i Oslo.

Etisk egenevaluering

Den etiske egenevalueringen er relativt knapp: «Skjelettrestene behandles i utgangspunktet pietetsfullt og med stor aktsomhet. Vi mener derfor at prosjektet kan gjennomføres med en aktverdig målsetting samtidig som materialet behandles på høvisk vis og med den respekt et slikt materiale vil måtte kreve.»

Vurdering

Utvalget mener at prosjektet, i tillegg til den religiøse motivasjonen eller interessen, har en selvstendig forskningsmessig verdi. Å frembringe ny kunnskap om levningene har en verdi i seg selv. Det vil også være mulig å fastslå om skjelettelementer i Nidaros Domkirke er fra samme individ som relikviematerialet i Oslo – med forbehold om at en slik mulig identifikasjon ikke uten videre kan betraktes som en identifisering av Olav Haraldsson.

Det fremgår ikke av søknaden hvem som eventuelt skal utføre de vitenskapelige analysene, men utvalget forutsetter at undersøkelsene blir utført i tråd med god vitenskapelig praksis, jf. Etiske retningslinjer for forskning på menneskelige levninger. Det bør vurderes om også andre vitenskapelige undersøkelser skal foretas samtidig, for eksempel isotopstudier som 13C eller strontiumanalyser. Dette kan være relevant fordi prosjektet, ifølge søknaden, skal nyttegjøres i prosjektet «Short and long-term impact of human catastrophes; Genetic consequences of Black Death in Trondheim, Norway», ledet av prof. Hans Stenøien ved NTNU. Utvalget presiserer imidlertid at denne uttalelsen kun gjelder prosjektet ved Nidaros Domkirke, og at utvalget ikke har tatt stilling gjenbruk av data og materiale i andre prosjekter.

Av søknaden fremgår det at materialet «vil bli satt i særskilt sarkofag og plassert i Nidarosdomens krypt.» Utvalget legger til grunn at materialet ved prosjektslutt blir forvaltet på en forskningsmessig forsvarlig måte.

Helt til slutt legger utvalget til grunn at også formidlingen fra prosjektet bør skje i tråd med god vitenskapelig skikk. Det er viktig å formidle både vitenskapelige usikkerhet og eventuelle uønskete resultater av de vitenskapelige undersøkelsene.

Med disse forbehold vil utvalget anbefale gjennomføringen av prosjektet og ser frem til publiseringen og formidlingen av resultatene.

Med vennlig hilsen

Anne Karin Hufthammer Vidar Enebakk
Utvalgsleder Sekretariatsleder