Bakgrunn

Det empiriske utgangspunktet til prosjektet er etterreformatorisk skjelettmateriale fra Kristiansand gamle kirkegård, samlet inn ved to arkeologiske utgravninger, én i 2010 og én i 2015. Henvender planlegger å utføre bioarkeologiske prøver av materialet. Planlagt oppstart for analysearbeidet er i 2017 med en varighet på tre til fire måneder. Formålet med analysene er å undersøke kosthold og diett samt mobilitet for gruppen av individer gravlagt her.

Henvender ønsker med dette prosjektet å sette fokus på problematikken rundt 1537-skillet: ‘Gjennom prosjektet har man som mål å vise betydningen av og ikke nedprioritere utgravinger av kontekster fra etter‐reformatorisk tid’. Graver fra førreformatorisk tid, altså før 1537, er automatisk fredet gjennom kulturminnevernlovens § 4 om automatisk fredete kulturminner. Graver fra etterreformatorisk tid, altså etter 1537, er ikke innlemmet i kulturminnevernloven og er dermed uten juridisk vern. Materiale uten juridisk vern er særlig sårbart fordi det i praksis betyr at det kan destrueres.

Metode

Analyse av beinprøver på ca. 2-300 mg fra femur/andre rørknokler fra 60-70 individer, for 13C og 15N isotoper. Et lite kvadratisk fragment av beinet blir fjernet med elektrisk drill i et laboratorium, enten ved Fylkeskonservatoren i Vest‐Agder, NIKUs lokaler eller ved BioArCh laboratoriet i York.

I tillegg analyse av en 2. jeksel fra 20 av disse individene (fra utgravingen i 2015) for strontium, 13C og 15N. Halvparten av hver jeksel går til strontiumanalyse, andre halvparten til isotopanalyse. En halvdel av hver tann vil bli analysert ved seriell seksjonering (serial sampling). . Jekslene tas fra individer med godt bevarte tenner, og helst mer enn én bevart jeksel. Ferdig behandlet kollagen fra både tann og beinprøver blir preparert, og analysert i massespektrometer ved BioArCh laboratoriet i York, England. Det kan også bli et alternativ å lage en morfologisk 3D modell av tannen som blir destruert ved HYMS (Hull York Medical School), for å bevare tredimensjonal informasjon. Samt fotodokumentasjon av den enkelte tann. Det er allerede utført strontiumanalyser av 11 individer (utgravd i 2010), det resterende materialet fra disse individene vil bli brukt til isotopanalyse.

Evt. overskudd av materiale vil umiddelbart bli returnert til resten av samlingen som oppbevares hos Fylkeskonservatoren i Vest‐Agder. Som referansemateriale er det utført 19 isotopanalyser på dyrebein fra samme kontekst. Disse prøvene produserte gode kollagenresultater.

Etisk egenevaluering

Den etiske egenevalueringen er tilstrekkelig. Henvender veier de destruktive analysene som skal foretas opp mot kunnskapsgevinsten på en reflektert måte og poengterer at bioarkeologiske analyser kan gi en helt annen type kunnskap enn historiske kilder kan gi. Henvender poengterer at mye materiale blir igjen til senere forskning.

Siden materialet er relativt nytt, har henvender gjort vurderinger om individene kan identifiseres. Henvender poengterer at prosjektets formål ikke er å identifisere individer og at «prosjektet ser på individuell identitet som et privat anliggende og respekterer deres rett til et beskyttet privatliv og ettermæle». Bortsett fra to individer som har gravplate med navn, er det ikke mulig å identifisere individer basert på annen dokumentasjon. Henvender har informert etterkommerne til de to navngitte individene om prosjektet og de bioarkeologiske prøvene som skal tas. Etterkommerne er positive til prosjektet.

Vurdering

I vurderingen av prosjektet legger Skjelettutvalget til grunn sine Etiske retningslinjer for forskning på menneskelige levninger. Utvalget viser også til NESHs Forskningsetiske retningslinjer for samfunnsvitenskap og humaniora, som utgjør det overgripende rammeverket for utvalgets mer spesialiserte retningslinjer.

Skjelettutvalget mener at henvender har gjort tilstrekkelige forskningsetiske vurderinger rundt problemstillinger og metoder (jfr. pkt. 6 og 7 i retningslinjene). Ut i fra henvendelsen vurderer utvalget at henvender også har gjort tilstrekkelige etiske vurderinger rundt ‘Respekt for etterkommere’ (jfr. pkt. 3), men vil minne om at en formell avklaring med etterkommere bør gjøres, i form av å innhente tillatelser og forsikre seg om at alle pårørende med rettigheter er blitt konsultert.

Prosjektet har potensiale til å belyse historien til Kristiansands befolkning på en ny og uutforsket måte. Av forskningsetiske hensyn til etterreformatorisk skjelettmateriale mener skjelettutvalget at det er viktig å sette fokus på 1537-skillet og ser positivt på henvenders initiativ. Problemstillinger rundt etterreformatorisk materiale har Skjelettutvalget diskutert lenge, og vi jobber nå med å ferdigstille en veileder med fokus på forvaltning og praksis rundt dette materialet.

På bakgrunn av de momenter skissert her gir Skjelettutvalget sin tilslutning til prosjektet som sådan. Utvalget har imidlertid noen bemerkninger når det gjelder den videre forvaltningen av materialet etter at prøvene er tatt. Henvender skriver at materialet skal tilbake til samlingen hos Fylkeskonservatoren i Vest-Agder etter prøvetaking. Å oppbevare materiale i samlinger er ikke en del av fylkeskommunens oppgaver, og utvalget ønsker en klargjøring rundt dette punktet. Siden prosjektet omhandler ikke-fredet materiale, finnes det også andre alternativer for hva som kan gjøres med materialet etter at undersøkelsene er gjort, og utvalget lurer på om henvender har vurdert andre alternativer, f.eks. gjenbegraving av skjelettene? Dersom henvender ønsker å oppbevare materialet, bør dette gjøres på en forskningsetisk forsvarlig måte ved et museum som har tilfredsstillende fasiliteter og kompetanse på å deponere og oppbevare menneskelige levninger for fremtidig forskning. Vest-Agder fylkeskommune ligger i Kulturhistorisk museum i Oslo sitt forvaltningsområde. Dette Universitetsmuseum har lagt ansvaret for sin samling til Institutt for medisinske basalfag (IMB) ved Universitetet i Oslo. Dersom henvender ønsker å oppbevare det innsamlede skjelettmaterialet, kan det være et alternativ å gjøre en avtale med IMB. Materialet kan for øvrig også oppbevares ved andre institusjoner (f.eks. sykehus). Det som er av forskningsetisk betydning, er om magasinene det inngås avtaler med har forsvarlige oppbevaringsmuligheter for menneskelige levninger og mulighet for å kuratere en slik samling.

Konklusjon

Utvalget har altså ingen innvendinger til selve prosjektet, ut over de momenter og spørsmål som er reist ovenfor. Dette omhandler i hovedsak videre forvaltning av materialet etter at undersøkelser er gjort. På bakgrunn av Skjelettutvalgets fokus på etterreformatorisk materiale, er dette prinsipielt viktig og interessant for oss å vite. Utvalget ønsker derfor å holdes orientert om hvilket alternativ som velges for skjelettene etter at prøvetaking er utført.