Last ned brevet som pdf

Vår ref.: 2013/76 Dato: 22.05.13

Nasjonalt utvalg for vurdering av forskning på menneskelige levninger viser til henvendelsen vedrørende håndtering av humant biologisk materiale i Norsk teknisk museums samlinger/utstillinger. Henvendelsen ble behandlet i møte 26. april 2013. Jon Kyllingstad forlot møtet under diskusjonen pga. hans arbeidstilknytning til museet.

Henvendelsen

Norsk teknisk museum opprettet i 2002 Nasjonalt medisinsk museum med basis i gjenstandssamlingen fra Rikshospitalet. Det oppgis at samlingen består av 39 spritpreparater av menneskelige organer, 25 skjelettpreparater og 9 spritpreparater av foster, livmor og morkake. Ellen Lange ved museet har for øvrig opplyst på telefon til Helene Ingierd 25. april at samlingen kan være mer omfattende enn dette; museet har ikke full oversikt på det nåværende tidspunkt. Alderen på samlingen er også uklar. I henvendelsen til utvalget vises det spesielt til Edvard Rustad og preparatet fra hans skuddsår. Rustad ble drept i 1934 og huden ble tatt vare på som dokumentasjon og bevismateriale i saken. Preparatet av skuddsåret har blitt utstilt på museet. Noe av materialet museet besitter er betydelig eldre enn dette, mens annet er yngre.

Museet ønsker svar på følgende: (1) Om det er forsvarlig og hensiktsmessig at museet forvalter dette materialet; og (2) hvordan museet skal forholde seg til utstilling av identifiserbart materiale og til eventuelle henvendelser fra forskere og andre som er interessert i materialet.

Utvalgets vurdering

Når det gjelder spørsmål (1) er utvalget av den oppfatning at dette i hovedsak er et forvaltningsspørsmål som museet bør ta initiativ til å finne ut av. Utvalget anbefaler at museet tar kontakt med kilden til materialet, altså Rikshospitalet, i den forbindelse. Helt generelt er det vesentlig at museet tilegner seg og besitter den nødvendige oversikt over samlingen og solid kompetanse for at forvaltningen av materialet skal skje på en forsvarlig måte. Herunder kan det nevnes at de forhold objektene oppbevares under er viktige. Lokalene må ha et egnet miljø, og museet må ha rutiner for utskifting av sprit/formalin/etc for våtpreparater

Angående spørsmål (2) mener utvalget det er positivt at museet tar kontakt, og at det tas initiativ til en dialog om håndteringen av samlingen. Samlingen er forskningsbasert og har tidligere vært benyttet til forskningsformål, og det er av stor betydning at museet har et gjennomtenkt forhold til hvordan de skal forholde seg til forskere og andre som ber om tilgang til materialet. Spesielt viktig er det at museet har et bevisst forhold til utstilling av materialet og gode rutiner omkring dette.

Nasjonalt utvalg for vurdering av forskning på menneskelige levninger har utarbeidet Etiske retningslinjer for forskning på menneskelige levninger, som legges ved denne uttalelsen. Utvalget viser også til ICOMs museumsetiske regelverk, som fastsetter standarder for museer og deres medarbeideres praksis og yrkesfaglige atferd. Med henvisning til retningslinjene og regelverket har utvalget følgende innspill til spørsmål (2):

(1) Forskning på eller utstilling av materiale som er ervervet på en måte som innebærer overgrep mot individer eller grupper er problematisk og bør unngås. Ved å få en oversikt over hva som finnes i samlingen vil museet kunne få avklart omstendighetene rundt materialet. Museet bør i utgangspunktet ikke stille ut materiale av tvilsomt opphav eller med manglende proveniens.

(2) Utstilling av humant biologisk materiale krever respekt for det mennesket levningene var en del av. Dette innebærer at utstilling av materialet bør skje i en forståelig sammenheng og i en verdig presentasjonsform, som ikke tar sikte på å gi publikum ”billige grøss”.

(3) Når det gjelder det yngre materialet reises særlig etiske utfordringer knyttet til muligheter for å identifisere vedkommende og respekt for etterkommere. Når identiteten er kjent skal man ta sikte på å forholde seg til dennes etterkommere. Det anbefales at etterkommere blir kontaktet for informasjon og dialog dersom etterkommere er nær levningene i tid. Dette gjelder både ved utstilling, og ved henvendelser om tilgang til materialet fra ”andre”, her forstått som mulige etterkommere av det individ levningene er fra.

(4) Det er også vesentlig at museet forholder seg til gjeldende lovverk og innhenter nødvendige tillatelser. Ved konkrete forskningsprosjekter med medisinske/helsefaglige formål må forskningsansvarlig søke om forhåndsgodkjenning fra regionale komiteer for medisinsk og helsefaglig forskningsetikk (REK). Forskningsansvarlig bør ellers oppfordres til å be om en vurdering fra Nasjonalt utvalg for vurdering av forskning på menneskelige levninger for alle forskningsprosjekter som innebærer forskning på menneskelige levninger og som ikke skal ha godkjenning fra REK.

Med vennlig hilsen

Anne Karin Hufthammer
Utvalgsleder, Nasjonalt utvalg for vurdering av forskning på menneskelige levninger

Helene Ingierd
Sekretariatsleder, Den nasjonale forskningsetiske komité for naturvitenskap og teknologi

Kopi: Den nasjonale forskningsetiske komité for medisin og helsefag