23. november 2016 mottok NESH en henvendelse fra Elisabeth Ugreninov og Janikke Solstad Vedeler ved NOVA, Høgskolen i Oslo og Akershus (HiOA), om en arbeidspakke i prosjektet «Modeller for beste og neste inkluderingspraksiser mellom arbeidsgivere og NAV». Prosjektet er finansiert av Arbeids- og velferdsdirektoratet (NAV), Nordlandsforskning er prosjekteier, og den aktuelle arbeidspakken ledes av Vedeler med oppstart 1. september 2016. Denne delen av prosjektet inneholder et randomisert felteksperiment hvor det skal sendes ut fiktive jobbsøknader på reelle stillingsutlysninger.

En utfyllende prosjektskisse («NAV søknadsskjema prosjektmidler 2016») er lagt ved henvendelsen sammen med en forskningsetisk egenvurdering.

Henvendelsen ble behandlet på NESH-møte 7. desember 2016. Leder i NESH, Bjørn Hvinden, erklærte seg inhabil da han er forskningsleder ved NOVA, og han deltok ikke i behandlingen av saken.

Bakgrunn

I henvendelsesbrevet fremgår det at hensikten med prosjektet er todelt:

A) Å kartlegge sentrale kjennetegn ved arbeidsgivers inkluderingspraksiser overfor unge (18-29 år) med psykisk uhelse og manglende arbeidserfaring

B) Å klargjøre og å formidle hvordan et samarbeid mellom arbeidsgivere og NAV kan bygge oppunder gode inkluderingspraksiser overfor den overnevnte gruppen

Videre er det formulert tre problemstillinger, som igjen utgjør prosjektets arbeidspakker:

  1. Hva kjennetegner arbeidsgivere som ønsker å rekruttere unge med psykisk uhelse og manglende arbeidserfaring? (arbeidspakke 1)
  2. Hva kjennetegner gode samarbeid om inkludering mellom arbeidsgivere og NAV? (arbeidspakke 2)
  3. Hvilke erfaringer er spesielt verd å videreutvikle («best practice»), og hva bør videreføres til lokale NAV-kontor i møte med morgendagens utfordringer og oppgaver («next practice»)? (arbeidspakke 3)

Henvender ønsker en forskningsetisk vurdering fra NESH om planene for arbeidspakke 1.

Det opplyses videre at «Formålet med arbeidspakke 1 er å avdekke kausale sammenhenger mellom psykisk uhelse og arbeidsgivers inkluderingspraksiser, slik dette utspiller seg i vurdering av jobbsøknader og innkallelse til jobbintervju» (s. 1–2). Metodene som skal brukes er i) et randomisert felteksperiment og ii) intervju med et utvalg av arbeidsgivere.

i) Felteksperimentet innebærer å sende 800 fiktive jobbsøknader til 400 reelle stillingsutlysninger, altså to søknader til hver. De to søknadene «vil være like med hensyn til kunnskapsnivå, alder og kjønn, men ulike når det gjelder arbeidserfaring. En av søknadene vil ha «hull» i CV-en med en forklaring i søknadsbrevet om at søkeren har jobbet frivillig for organisasjonen Mental helse ungdom og anser det som givende å jobbe med likesinnede» (s. 2).

ii) Intervjuene med involverte arbeidsgivere innebærer «å intervjue 20 arbeidsgivere som ønsker å innkalle personer med tilsynelatende psykisk uhelse til jobbintervju. Vi ønsker også å intervjue 10 arbeidsgivere som ikke innkalt personer med tilsynelatende psykisk uhelse» (s. 2). Det framholdes at hensikten med intervjuene er «å få en bedre forståelse av deres [arbeidsgivernes] holdninger til å ansette personer med psykisk uhelse, mulige antatte risiker forbundet med slike ansettelser, og hvordan NAV eventuelt kan bidra med å legge til rette for slik ansettelse» (s. 2).

Henvenders egenvurdering

Henvender er oppmerksom på at det randomiserte felteksperimentet kan påføre berørte arbeidsgivere «en ekstra belasting de ikke har gitt samtykke til» (s. 2). Denne belastningen vil de redusere ved at arbeidsgivere som kontakter fiktive søkere vil få beskjed innen 24 timer om at de har vært med i et eksperiment, og arbeidsgivere som ikke tar kontakt vil få tilsendt informasjon innen en måneds tid. Samtidig pekes det på at de forskningsetiske retningslinjene til NESH åpner for å fravike kravet om informert samtykke, og det argumenteres for at forskningens verdi klart overstiger ulempene som kan påføres deltakerne. Det sies at «Samfunnsnytten for dette prosjektet vil være stor og forholdsvis umiddelbar. […] Resultatene skal bidra til å utvikle modeller for framtidige praksiser; inkluderingspraksiser og samarbeid mellom NAV lokalt, arbeidslivs-sentrene, arbeidsgivere og arbeidslivsorganisasjoner» (s. 3). Med henvisning til denne nytteverdien argumenterer henvender for at kravet om samtykke kan fravikes.

NESHs vurdering

I vurderingen av prosjektet legger NESH til grunn Forskningsetiske retningslinjer for samfunnsvitenskap og humaniora (2016). Mest relevant i denne sammenheng er retningslinje nr. 8 om samtykke og informasjonsplikt. Her fremgår det at fritt og informert samtykke er den klare hovedregelen, men at forskning uten samtykke i visse tilfeller kan være forsvarlig, for eksempel dersom forskningen har en nytteverdi «som klart overstiger ulempene som kan påføres deltakerne». Henvender viser eksplisitt til en annen unntaksbestemmelse, nemlig at forskning uten samtykke kan forsvares «der det kan sannsynliggjøres at den aktuelle forskningen er til direkte eller betydelig nytte for den enkelte eller gruppen som det forskes på». NESH vil presisere at denne formuleringen gjelder ved «Manglende eller redusert samtykkekompetanse», ikke for «Forskning uten samtykke» mer generelt.

Felteksperimentet i arbeidspakke 1 har klare likhetstrekk med metodikken som er brukt i tidligere saker som er vurdert av NESH, blant annet GEMM-prosjektet (2015/451) og DISCRIM (2011/46), der det forskningsetiske spørsmålet er om det kan forsvares å fravike kravet om informert samtykke med henvisning til forskningens verdi. I andre sammenhenger har NESH uttalt seg mer restriktivt om bruken av felteksperiment uten samtykke og informasjon, for eksempel ved bruk av «mystery-shopper» (2015/42). Den forskningsetiske vurderingen kan altså variere fra sak til sak, avhengig av hvordan ulike aspekter og normer veies mot hverandre, og av forskningsdesign og metodiske tilnærminger.

Det synes å være åpenbart at resultatene fra prosjektet som helhet, kan ha stor samfunnsrelevans. Unge som står utenfor arbeidslivet representerer utfordringer for NAV og for arbeidsgivere, og det trengs kunnskap som kan bidra til å utvikle gode samarbeidsmodeller for inkludering i arbeidslivet.

Det er imidlertid vanskelig å se nytteverdien av selve felteksperimentet i denne sammenhengen. For det første vil felteksperimentet i hovedsak kunne bekrefte den allerede godt dokumenterte innsikten at unge arbeidsledige har lav sannsynlighet for å bli invitert til jobbintervju, og at indikasjoner om psykiske helseutfordringer forsterker problemene med å få tilgang til ordinært arbeid. Denne kunnskapsstatusen er godt redegjort for i den vedlagte prosjektbeskrivelsen.

For det andre vil felteksperimentet organisere de involverte arbeidsgiverne i to grupper: de som inviterer søkerne med «hull i CV-en» til intervju og de som ikke gjør det. Denne inndelingen av arbeidsgiverne er så lagt til grunn for rekruttering av arbeidsgivere til intervju. Slik formålet med intervjuene er beskrevet, er det imidlertid ikke overbevisende at bruk av denne metoden er påkrevd i den innledende grupperingen av arbeidsgiverne. Er formålet med felteksperimentet å undersøke arbeidsgiveres holdninger? Eller er formålet å løfte fram eksempler på «best practice»? I så fall bør det drøftes nærmere om andre metoder er mer hensiktsmessige og mindre belastende.

På denne bakgrunn kan ikke NESH se at nytteverdien av felteksperimentet overstiger ulempene det påfører arbeidsgiverne å bli gjort til gjenstand for forskning uten å være informert og uten å ha gitt sitt samtykke til dette. Metoden er forskningsetisk problematisk, og i dette aktuelle prosjektet synes det ikke å være forskningsetisk forsvarlig at felteksperimentet blir gjennomført slik det nå er beskrevet.

Konklusjon

NESH finner ikke at det er argumentert tilfredsstillende for at prosjektet har en nytteverdi som klart overstiger ulempene som kan påføres deltakerne. Følgelig mener NESH at det ikke foreligger tilstrekkelig begrunnelse for at kravet om samtykke og informasjonsplikt kan fravikes.