Fra: NESH

Til: NFR, 1.10.01

 

Den nasjonale forskningsetiske komité for samfunnsvitenskap og humaniora (NESH) behandlet innstillingen i møte 19.09.2001. NESH slutter seg til at det bør opprettes et utvalg for håndtering av vitenskaplig uredelighet som er felles for alle fagområdene. NESH vil også i all hovedsak støtte utredningskomiteéns øvrige anbefalinger, men benytter anledningen til å komme med noen kommentarer og alternative forslag.

Vi vil særlig understreke betydningen av utvalgets opplysningsvirksomhet og rådgivningsvirksomhet overfor forskningsutførende organisasjoner der mistanke om uredelighet oppstår. Et formål med utvalget er at det skal ha en avlastende rolle i forhold til lokale konflikter. Når det gjelder den formelle saksbehandlingen er det behov for å tydeliggjøre og formulere sterkere at berørte parter skal gi sin fremstilling av saken. NESH vil derfor anbefale at setningen " Etter at utvalget har kommet med en konklusjon, bør involverte parter inviteres til å gi kommentarer til utvalgets preliminære konklusjon" rettes til "Etter at utvalget har kommet til en preliminær konklusjon, skal involverte parter inviteres til å gi kommentarer til denne. " (s.47).

NESH innser behovet for å verne om "varslere" ved i visse tilfeller å gi disse anonymitet, men ser samtidig en fare for at en slik praksis skal kunne være et skjul for noen som har dårlige hensikter. Når det gjelder definisjonen av utvalgets hovedoppgaver (s.49), vil NESH foreslå under punkt to at det ikke bare skal åpnes for at utvalget kan ta opp saker av eget tiltak, men at utvalget også skal ha en plikt til å ta opp slike saker i den grad utvalget får kjennskap til saker som ville falle inn under mandatet.

I forslag til retningslinjer pkt. 4 defineres det hvem som skal anses for å være parter i saken (jf. annet og tredje ledd). Det fremgår her at klageren bare vil være "part" dersom vedkommende "direkte rammes av innklagedes handling", typisk hvor det er vedkommende klagers eget arbeide som er ettergjort eller fordreid (s.52). Det kan imidlertid ikke utelukkes at andre enn nettopp den som er rammet av den påståtte uredeligheten, vil ønske å fremsette en klage. Rent almenpreventivt vil vel dette også kunne være ønskelig. En slik klage vil for eksempel kunne komme fra en forskningsinstitusjon. Det fremgår av retningslinjene pkt 9 tredje ledd, hvilke rettigheter som følger av å få partsstatus. Dersom det er en forskningsinstitusjon som klager, bør en slik institusjon kunne gis partsstatus, med de rettigheter som følger med dette.

Spørsmålet om hvilken skyldgrad som skal kreves for at en handling går inn under uredelighetsbegrepet, er ikke tilstrekkelig avklart. I kommentarene heter det at definisjonen av vitenskapelig uredelighet omfatter "både forsettlige handlinger og grov uaktsomhet" (s.54), men vi kan ikke se at dette går fram av den ordlyden som er valgt. Siste setning i definisjonen om at vitenskapelig uredelighet ikke omfatter utilsiktede feil, peker i retning av at det bare er forsettlige tilfelle som rammes. Vi vil foreslå at dette klargjøres, for eksempel ved at definisjonen innledes slik: "Med vitenskapelig uredelighet menes forsettlige eller grovt uaktsomme brudd…" Vi viser her til den definisjon som har vært brukt av Nasjonalt utvalg for vurdering av uredelighet i helsefaglig forskning, gjengitt i utredningen side 13. Det er generelt en mangel ved innstillingen at forholdet mellom etikk og juss burde være sterkere belyst og bedre avklart. Hvilke rettslige konsekvenser det kan ha for en forsker å bli stemplet som uredelig vil således være svært viktig for partene i en sak, og dette bør utredes nærmere. Det gjelder eksempelvis spørsmålet om uredelighet kan føre til oppsigelse, og spørsmålet om oppreisning for forskere som urettmessig er blitt beskyldt for uredelighet.

I punkt 11 s.54 heter det at "alle institusjoner og personer som mottar offentlige midler til finansiering av forskning, automatisk er omfattet av Uredelighetsutvalgets virkeområde". En slik avgrensing utelukker viktige potensielle uredelighetssaker, som for eksempel et privat firmas plagiat av forskingsresultater, uredelighet i forskning i legemiddelindustrien m.v. NESH vil her tilrå at Forskningsrådet arbeider for at alle norske forskningsinstitusjoner, enten de er offentlig eller privat finansiert, slutter seg til retningslinjene.

NESH vil foreslå at utvalget gis en annen betegnelse. Navnet "Uredelighets-utvalget" kan virke stigmatiserende, og forskere som blir vurdert av utvalget kan oppleve at de blir forhåndsdømt. Når det gjelder utvalgets størrelse, bør det også vurderes om ikke ni personer er for mye. Flertallet av de som skal sitte i utvalget bør være erfarne forskere Dette er særlig viktig fordi kjennskap til "god vitenskapelig praksis" vil stå helt sentralt i utvalgets arbeid.

NESH gir sin støtte til at sekretariatet samlokaliseres med de nasjonale forskningsetiske komiteene, men vil samtidig påpeke på at de foreslåtte økonomiske rammene for sekretariatet ikke står i samsvar med hvilke oppgaver det er ment å skulle utføre.

Da lederen for NESH har vært medlem av komiteen som har utredet saken, er denne uttalelsen underskrevet av et annet medlem av NESH.