Den nasjonale forskningsetiske komite for naturvitenskap og teknologi (NENT) har mottatt en henvendelse som gjelder spørsmål knyttet til akademisk frihet, og mer bestemt forskerens rett og plikt til formidling av egne forskningsfunn i offentligheten. NENT mottok henvendelsen etter at en forsker fra NORCE formidlet upubliserte forskningsfunn i offentligheten, som hun siden ble kritisert for å formidle. Forskeren ble i den forbindelse anklaget for å bryte med Forskningsetiske retningslinjer for naturvitenskap og teknologi. NENT har tatt kontakt med forskeren ved NORCE for å høre om hun ønsker å få saken belyst av NENT og bedt om hennes innspill i den forbindelse. 
NENT er et rådgivende organ som arbeider for å fremme god og etisk ansvarlig forskning. Uttalelser fra komiteen er veiledende. Komiteen er faglig uavhengig og bestemmer hvilke saker den selv vurderer og behandler. Forskere og forskningsinstitusjoner har et selvstendig ansvar for å sikre at forskningen de utøver er god og etisk forsvarlig. 

Bakgrunn

Denne saken handler om formidling av forskningsfunn som er kjennetegnet ved at de:
  • Er utført av en forsker ved et forskningsinstitutt
  • Omhandler negative miljøeffekter (rekedød) ved bruk av hydrogenperoksid i relativt lave konsentrasjoner, et middel som brukes av oppdrettsnæringen for å avluse laksefisk  
  • Gjelder et forskningsfelt med interessekonflikter. I denne saken står ulike miljøhensyn mot hverandre: hensynet til villaks/sjøørret og hensynet til marint miljø/krepsdyr. I tillegg er hensyn til fiskevelferd, oppdrettsøkonomi, politiske ambisjoner om videre vekst relevante 
  • Ble formidlet før fagfellevurdert vitenskapelig publisering
  • Omhandler anbefalinger om politiske løsninger
NENT avgrenser denne saken til de rent forskningsetiske spørsmålene, og vil ikke kommentere arbeidsrettslige forhold. NENTs rolle er å bidra til å avklare hvilke forskningsetiske normer som er relevante, og gi råd om hvordan retningslinjene bør forstås i en sak som dette. 

NENTs vurdering

Forskningsetiske retningslinjer for naturvitenskap og teknologi ligger til grunn for de vurderingene NENT har gjort. Overordnet sett mener komiteen at saken berører sentrale forskningsetiske normer knyttet til forskningens samfunnsansvar, som føre var-prinsippet og ansvaret for formidling. Saken reiser også spørsmål om akademisk frihet, og retten til formidling. 
Komiteen mener følgende problemstillinger fremstår som sentrale: 1. Finnes det legitime begrensninger på en forskers rett til å ytre seg i offentligheten om egen og andres forskning, og hva slags begrensninger er det eventuelt tale om? 2. Finnes det situasjoner (for eksempel føre-var) der en forsker har plikt til å varsle offentligheten om sine forskningsfunn? 3. Er det en prinsipiell forskjell på rett til formidling av upubliserte vs. publiserte forskningsfunn? Som et ledd i saksbehandlingen har komiteen bedt ledelsen ved visse utvalgte forskningsinstitusjoner (UiB, UiO, NTNU, NORCE, Havforskningsinstituttet, SINTEF) om innspill til disse spørsmålene. NENT har mottatt svar fra de tre universitetene og fra NORCE.
Akademisk frihet 
Akademisk frihet er ikke omtalt eksplisitt i NENTs retningslinjer, men viktige dimensjoner ved akademisk frihet formuleres under punktene om oppdragsforskning (retningslinje 17 og 18) og i punktene om forskningsformidling (retningslinje 21-23). I forskningsetikken innebærer akademisk frihet: 1. friheten til å velge problemstilling; 2. frihet til å bestemme metoder og analyse; og 3. frihet til å legge frem resultater offentlig. Formidling av og åpenhet om hypoteser og problemstillinger er også en viktig dimensjon ved akademisk frihet. Det er for eksempel en rekke store samfunnsutfordringer, blant annet knyttet til marine økosystemer, som i dag ikke er direkte forskbare. Da vil det være nødvendig å formidle kritiske hypoteser, slutte og anta, basert på ekstrapoleringer, proxier m.m., som ikke uten videre er publiserbare.
NENT spurte: 1. Finnes det legitime begrensninger på en forskers rett til å ytre seg i offentligheten om egen og andres forskning, og hva slags begrensninger er det eventuelt tale om? Som svar på spørsmål 1., viser alle universitetene til relevant lovgivning på området, dvs. universitets- og høgskoleloven § 1-5 (akademisk frihet) og Grunnloven § 100 (ytringsfrihet), samt til forskningsetiske retningslinjer. Legitime begrensninger eller forutsetninger som tas opp er, i tillegg til rettslige skranker som patentrettslige eller konkurransemessige interesser (jf. universitets- og høgskoleloven § 1-5 sjette ledd), og taushetsbelagte opplysninger og personvernhensyn (jf. personvernloven), også forskningsetiske krav til etterrettelighet, og ansvar for å vurdere om konsekvenser av forskningen vil være skadelige for samfunnet eller misbrukes politisk (UiO). Her nevnes også at forskeren ikke bør misbruke sin akademiske tittel til å gi sine meninger større tyngde (UiB og NTNU). NORCE viser til at de er et statlig forskningsinstitutt og følger retningslinjene for statlig basisbevilgning. 
Juridisk sett har Universitets- og høyskolesektoren en særlig beskyttelse ved at akademisk frihet er nedfelt i Universitets- og høyskoleloven. Skillelinjene mellom UH- og instituttsektoren har imidlertid blitt mindre de senere årene, dels fordi UH-sektoren stadig påtar seg mer oppdragsforskning og søker patenter, der det ofte inngås avtaler om utsettelse av publisering av funn, og dels fordi instituttene søker om åpne prosjekter på linje med UH-sektoren. Forskningsetiske retningslinjer gjelder for alle forskere i offentlig og privat regi. I forskningsetikken finner vi altså ikke tilsvarende et skille mellom forskningsinstitusjoner, men Forskningsetiske retningslinjer for naturvitenskap og teknologi har utarbeidet egne punkter i retningslinjene for oppdragsforskning. Ved oppdragsforskning gjelder ikke friheten til å velge problemstillinger og tema – dette er en legitim rett oppdragsgiver har. Forskningsinstitusjonen og de involverte forskerne har likefullt et ansvar for å sikre åpenhet og vitenskapelig kvalitet. Ifølge retningslinje 17 innebærer dette at:
«a) forskningsinstitusjonen og prosjektlederen har et overordnet ansvar for metodevalg, datainnsamling, tolkning av funn og rapportering
b) forskningen skal være basert på mest mulig åpenhet
c) forskningsfunnene skal gjøres tilgjengelig for andre forskere
d) forskningsinstitusjonen og prosjektlederen har ansvar for å påse at forskningsresultatene gjøres offentlig når det er avtalt en tidsbegrenset eksklusiv bruksrett 
e) det ikke bør være noen tidsmessig ubegrenset eksklusiv bruksrett av forskning.»
Forskningsetisk sett er det altså ingen skiller mellom ulike typer av forskning når det gjelder friheten til å legge frem forskningsresultater. Begrensninger kan avtales, men bør kun gjelde for en tidsbegrenset periode. Generelt anbefaler NENT at Kunnskapsdepartements standardavtale for forsknings- og utredningsoppdrag benyttes, og at eventuelle tilpasninger skjer i overensstemmelse med anerkjente forskningsetiske normer. 
Føre var-prinsippet 
Et vesentlig spørsmål i saken er om føre-var-prinsippet gjelder i en sak som dette. NENT spurte institusjonene mer generelt: 2. Finnes det situasjoner (for eksempel føre-var) der en forsker har plikt til å varsle offentligheten om sine forskningsfunn?
I sitt svar på spørsmålet viser UiO til situasjoner som går utover varsling knyttet til metode eller arbeidssituasjon. NTNU nevner fire ulike eksempler, der forskeren kan ha en plikt om å varsle offentligheten: (1) Høy risiko for at liv og helse står på spill, som ved forestående terrorangrep; (2) viktige forskningsmessige kontroverser som ikke er fremkommet; (3) alvorlige feil i egen eller andres forskning; og (4) manglende effekt av behandling. UiB understreker likeledes at det kan være en moralsk plikt til å varsle, som ved «… høy risiko for betydelig helsetap, men der omfanget av evidens ikke tilfredsstiller vitenskapelige krav til evidens grunnet små utvalgsstørrelser». 
Forskningsetisk sett handler føre var-prinsippet om forskerens ansvar for å formidle risiko som følger av forskningsfunn i egen virksomhet. Det heter følgende i retningslinje 9:
«Forskeren skal bestrebe seg på å bidra til å følge føre var-prinsippet
Der det foreligger plausibel, men usikker kunnskap om at en teknologisk anvendelse eller en utvikling av et forskningsfelt kan føre til etisk uakseptable konsekvenser for helse, samfunn eller miljø, skal forskerne innenfor det aktuelle forskningsfeltet bestrebe seg på å bidra med kunnskap som er relevant for å følge føre var-prinsippet. Dette innebærer at forskeren skal samarbeide med andre relevante parter i å følge føre var-prinsippet. Føre var-prinsippet defineres her på følgende måte: «Når menneskelige aktiviteter kan føre til moralsk uakseptabel skade som er vitenskapelig rimelig, men usikker, skal man foreta handlinger for å unngå eller minske slik skade.» Dette prinsippet er viktig for store deler av den naturvitenskapelig-teknologiske forskningen, og forskere har et medansvar for å legge forholdene til rette for vurderinger knyttet til føre var-prinsippet og bidra til å unngå eller minske skade.»
Prinsippet er derved knyttet til tilstedeværelsen av to elementer: usikkerhet og risiko for skade. Prinsippet gjelder altså ikke der vitenskapen er entydig og sikker, og ei heller i motsatt fall; der det foreligger ubestemthet, dvs. der vi ikke kan ha kunnskap om risiko. Usikkerheten bør spesifisere i den grad det er mulig. Når det gjelder vurderinger rundt risiko oppstår spørsmål som: 
  • Hva slags handling må til for å hindre eller minimere skade?  
  • Hva slags risiko ved hhv handling og ikke-handling, er det tale om og for hvem? 
  • Er risiko tilstrekkelig sannsynliggjort? 
I denne saken er handlingen som anbefales for å unngå eller begrense moralsk uakseptabel skade å stoppe bruk av hydrogenperoksid. Risikoen som man dermed ønsker å unngå er negative miljøeffekter med dødelighet for krepsdyr, og sannsynlige negative konsekvenser for økosystemet. Stopp av bruk av hydrogenperoksid kan på sin side føre til ikke-bekjempelse av lakselus og dårligere fiskevelferd. Samtidig er det mulig å bruke andre metoder for å bekjempe lakselus. Hvilke risikoer som vektlegges vil variere med etisk perspektiv og interesser. I hvilken grad dødelighet for krepsdyr oppfattes som bekymringsfullt kan f.eks. avhenge av (ulike) næringsinteresser (oppdrett vs. rekefiskere). Dette taler for at flere aktører bør delta i vurderinger rundt risiko. Føre var-prinsippet må imidlertid også basere seg på en vitenskapelig fundert risikovurdering. Det innebærer krav til uavhengig og holdbar dokumentasjon. I denne saken ble risiko formidlet før vitenskapelig publisering; og det kan reises spørsmål om risikoen var tilstrekkelig sannsynliggjort. NENT mener funnene til forskeren, støttet av tidligere forskning, til sammen bidrar til at risiko er sannsynliggjort. Komiteen mener videre at «forurenser betaler»-prinsippet bør gjøres gjeldende her, og at det i siste instans er næringen som har bevisbyrden.  
Samlet sett mener NENT føre var-prinsippet kommer til anvendelse i saken henvender viser til. For det første er det vitenskapelig usikkerhet når det gjelder hvor alvorlig skade det er tale om. For det andre er det grunn til å tro at det kan oppstå irreversible og alvorlige konsekvenser for dyr og miljø. For det tredje er det rimelig å tro at menneskelig handling er en avgjørende årsaksfaktor. For det fjerde er det rimelig grunn til å mene at dødelighet for krepsdyr (der hydrogenperoksid benyttes) med mulig effekt for økosystemet/næringskjeden bør begrenses, evt. forhindres. Det forskningsetiske ansvarlige i denne saken vil dermed være å bidra med kunnskap, slik forskeren gjorde, og dermed legge forholdene til rette for vurderinger knyttet til føre var-prinsippet. Det kan være en risiko for at forskningen politiseres når forskerne foreslår konkrete handlinger og tiltak, men i oppdragsforskning er det nettopp forskernes oppgave å gi klare råd om handlingsalternativer. 
Forskningsformidling av upubliserte funn 
Det siste spørsmålet som ble stilt var: 3. Er det en prinsipiell forskjell på rett til formidling av upubliserte vs. publiserte forskningsfunn? Forskningspolitiske føringer om åpen forskning tilsier at forskningsresultater kan ligge åpent tilgjengelig før fagfellevurdering og endelig kvalitetssikring, noe som forsterker denne problemstillingen.
Akademisk frihet innebærer en rett til offentliggjøring av resultater. Forskerrollen innebærer også en plikt til å offentliggjøre resulter fra forskningen. Dette henger sammen med forskningens samfunnsansvar og kvalitetssikring av forskningen. Alle innspillene til NENT understreker at retten til formidling gjelder i begge fall, men at det er en reell forskjell mht. vitenskapelig status mellom publiserte vs. upubliserte forskningsfunn, og at det er viktig med åpenhet om dette i formidlingen, spesielt i forbindelse med kontroversielle uttalelser eller varslinger. NTNU skriver at retten til formidling av upubliserte funn i større grad er avhengig av situasjonen, og nevner momenter som avtale med medforfattere, oppdragsgiver, og om begrensninger og usikkerheter ved resultatene kommer frem i formidlingen. På den ene siden har altså forskeren en rett og plikt til offentliggjøring av resultater, også foreløpige eller upubliserte funn, som forsterkes der føre var-prinsippet kommet til anvendelse. På den annen side tilsier normen om etterrettelighet (jf. retningslinje 4) en viss varsomhet med formidlingen av foreløpige funn. 
I vurderingen har NENT vært opptatt av elementer rundt selve formidlingen og på hvilken måte den skjer. Komiteen mener viktige momenter i den sammenhengen er om det haster at resultater kommer opp, og hvem som er mottaker av formidlingen. Føre var-prinsippet tilsier at det kan være gode grunner for formidling, uten at resultatene er publisert dersom «… det foreligger plausibel, men usikker kunnskap om at en teknologisk anvendelse eller en utvikling av et forskningsfelt kan føre til etisk uakseptable konsekvenser for helse, samfunn eller miljø» (retningslinje 9). Samtidig understreker retningslinjene at «Forskeren skal få fram den graden av sikkerhet og presisjon som kjennetegner forskningsresultatene» (retningslinje 8). Dersom det haster med handling, er det god grunn til å kommunisere funn tidlig og før fagfellevurdering og publisering. Samtidig bør begrensinger og usikkerheter ved funnene kommuniseres. Dette inkluderer formidling av om funnene er fagfellevurdert og kvalitetssikret eller ei. Risikokommunikasjon er imidlertid ikke ensbetydende med offentliggjøring, og generelt anbefaler komiteen at funn formidles til oppdragsgiver først. Dette innebærer ikke at oppdragsgiver skal godkjenne funnene eller ha mulighet til å sensurere dem, men oppdragsgiver har da mulighet til å initiere tiltak for å forebygge eller minimere skade funnene har avdekket. 
I formidlingen av forskningsfunn på et politisk og økonomisk betent felt som dette, er det vesentlig at forskere får institusjonell støtte. Forskningsetikkloven fra 2017 understreker forskningsinstitusjonenes ansvar for forskningsetikk. Forskningsinstitusjonene bør ha gode rutiner på plass for å støtte forskere som forsker på områder med sterke interessekonflikter og som kan være særlig utsatt for press, særlig i en formidlingsfase. I motsatt fall legges det utilbørlig press på forskeren, og det kan i sin tur svekke tilliten til forskningen og ha negative konsekvenser for utviklingen av relevant kunnskap på feltet. 
Konklusjoner
NENT mener saken reiser en rekke forskningsetiske spørsmål, knyttet til akademisk frihet og normer om forskningens samfunnsansvar. Konklusjonene kan oppsummeres som følger:  
  • Akademisk frihet innebærer blant annet frihet til å legge frem resultater offentlig. Forskningsetisk sett er det ingen skiller mellom ulike typer av forskning når det gjelder friheten til å legge frem forskningsresultater. Generelt anbefaler NENT at Kunnskapsdepartements standardavtale for forsknings- og utredningsoppdrag benyttes, og at eventuelle tilpasninger skjer i overensstemmelse med anerkjente forskningsetiske normer. 
  • Samlet sett mener NENT føre var-prinsippet kommer til anvendelse i saken. Det forskningsetiske ansvarlige i denne saken vil dermed være å bidra med kunnskap, slik forskeren gjorde, og dermed legge forholdene til rette for vurderinger knyttet til føre var-prinsippet. 
  • Samtidig tilsier normen om etterrettelighet at begrensinger og usikkerheter ved funnene kommuniseres, inkludert om funnene er fagfellevurdert eller ei. Risikokommunikasjon er ikke ensbetydende med offentliggjøring, og generelt anbefaler NENT at funn formidles til oppdragsgiver først. 
  • Forskningsinstitusjonene bør ha gode rutiner på plass for å støtte forskere som forsker på områder med sterke interessekonflikter og som kan være særlig utsatt for press, særlig i en formidlingsfase. I motsatt fall kan det legges utilbørlig press på forskeren, og det kan i sin tur svekke tilliten til forskningen og ha negative konsekvenser for utviklingen av relevant kunnskap på feltet.