Fra: NENT

Til: SABIMA, Skogforsk og Landbruksdepartementet, 20. september 2004

 

Dato for behandling i NENT: 15.06.2004

Hva saken gjelder:

NENT fikk en henvendelse fra SABIMA den 10.03.2003, undertegnet Rune Aanderaa. I henvendelsen blir det fremsatt en mistanke om at prosjektet Miljøregistrering i Skog (heretter MiS) inneholder forskningsmessig betenkelige sider og at oppdragsgiveren, Landbruksdepartementet, bevisst har satset på MiS fremfor alternative opplegg for å redusere miljøkostnader for norsk skogbruk. SABIMA selv har brukt den såkalte Siste Sjanse metoden for å registrere biodiversitet i skog. Det blir hevdet at det foreligger en tett kobling mellom næring, departement og forskning i denne saken. Til sammen ble det brukt i størrelsesorden 50 millioner kr på utviklingen av MiS og ifølge den henvendende part holder resultatet ikke mål vitenskapelig sett. Landbruksdepartementet (LD) ga oppdraget til Skogforsk i 1997. Oppdraget bestod av en første forskningsdel rundt det mest hensiktsmessige faglige grunnlaget for å registrere biodiversitet i skog og en påfølgende utviklingsdel der det praktiske registreringsredskapet skulle utvikles. Ambisjonen var å utvikle et vitenskapelig fundert registreringsverktøy som brukerne (skogeierne) kunne benytte. I utviklingen av det praktiske registreringsverktøy inngår nødvendigvis en del skjønnsmessige avgjørelser.

NENTs mandat, ansvar og virke:

NENT er et uavhengig rådgivende organ i forskningsetiske spørsmål vedrørende naturvitenskap og teknologi, inklusive landbruks- og fiskeriforskning. NENT er opprettet av UFD og Norges forskningsråd har et administrativt ansvar for NENT. NENT inngår i et felles sekretariat for de til sammen tre nasjonale forskningsetiske komiteer i Norge. Ifølge mandatet skal NENT bl.a. ”avgi betenkninger og utarbeide forslag til forskningsetiske retningslinjer innen sitt virkeområde. Komiteen skal dessuten uttale seg i konkrete saker som forelegges den”.

I 2003 fremla de nasjonale forskningsetiske komiteer bl.a. en rapport om oppdragsforskning i Norge (se: http://www.etikkom.no/HvaGjorVi/Publikasjoner). Bak utgivelsen av denne rapporten lå en bekymring at deler av oppdragsforskningen i Norge kan være interessestyrt av oppdragsgivere, og at oppdragsgiverens interesse kan komme i konflikt med god praksis i forskning og allment aksepterte forskningsetiske normer. NENT har således engasjert seg på feltet oppdragsforskning for å øke bevisstheten om de forskningsetiske problemer som kan oppstå i slike sammenhenger.

NENTs svar på henvendelsen fra SABIMA:

I komitémøtet den 25.04.2003 vedtok NENT at ”Rune Aanderaa og eventuelle andre forskere fra SABIMA inviteres til å legge frem saken sin ved neste NENT møte i juni.” I NENT møtet 20.06.2003 ble det – etter en muntlig fremleggelse fra SABIMA - vedtatt å følge opp denne saken og be de andre involverte parter om innspill. NENT knyttet sine eventuelle forskningsetiske vurderinger til forskningen vedrørende biodiversitet i skog og til den forskningsbaserte utviklingen av registreringsredskapet. NENT har ikke hatt til hensikt å se på den faktiske praktiseringen av MiS. Saken ble videre behandlet i møtet den 26.09.2003, og i møtet den 23.01.2004 ble det holdt en høring der både LD, Skogforsk og SABIMA var representert. På bakgrunn av disse diskusjoner og de skriftlige innspill som har fremkommet i saken har NENT laget denne uttalelsen.

Forskningsetiske spørsmål i denne saken:

Det er flere forhold som NENT har sett nærmere på og vurdert i denne sammenheng. Utgangspunktet for komiteens vurdering har vært om det kan ligge forskningsetisk betenkelig praksis bak noen av de forhold som er nevnt nedenfor. Grovt kan man gruppere de mulige betenkelige forhold i to:

  1. Spørsmålet om oppdragsgiveren har opptrådt forskningsetisk betenkelig ved tildelingen av forskningsoppdraget til Skogforsk, gjennomføringen av det og i oppfølgingen av prosjektet; herunder:
    - om oppdraget burde vært lagt ut på anbud
    - om oppdragsgiveren har blandet seg opp i rent faglige spørsmål i prosjektet
    - om oppdragsgiver har fremmet resultatene fra prosjektet uten tilstrekkelig kvalitetssikring.

  2. Spørsmålet om selve forskningen som er utført i MiS i regi av Skogforsk lot seg styre av forskningsmessige eksterne hensyn; herunder:
    - om begrepet nøkkelbiotoper ble tilsidesatt på en ikke faglig forsvarlig måte
    - om MiS bevisst har valgt en metode der rødlistearter og biologisk mangfold i norsk skog fremtrer som mindre truet enn det de faktisk er
    - om forskerne har valgt å ignorere faglige innvendinger fremsatt av SABIMA og andre biologiske fagmiljøer.

Det er ikke uten videre opplagt i hvilken grad alle de ovenfor anførte spørsmål er genuint forskningsetiske spørsmål. NENT har ikke oppfattet beskyldningene dit hen at man mistenker forskerne for direkte vitenskapelig uredelighet eller tilsvarende grove overgrep på forskningsetikken. Derimot er det overordnede spørsmål om et mulig samrøre mellom eksterne politiske eller næringsmessige interesser på den ene siden og forskningens interne normer vedrørende objektivitet og sannhet, satt i sentrum. Slikt samrøre – dersom det foreligger – er i en forskningsetisk gråsone, i og med at all forskning til en viss grad kan være påvirket av interesser og verdier, og at det er viktig å korrigere forskningen dersom slike interesser får utfolde seg alt for fritt. NENT har altså i utgangspunktet valgt å bruke en vid og omfattende forståelse av forskningsetikk for – om nødvendig – kunne adressere alle aspekter ved henvendelsen og drøfte dem kritisk.

I det følgende vil NENT gi en vurdering av de enkelte punktene som har fremkommet i diskusjonen.

Burde forskningsoppdraget MiS vært lagt ut på anbud?

Det er opplagt betydelige forskningsmidler som er gått med på å utvikle MiS. LD er en offentlig myndighet med et samfunnsmessige ansvar for å bruke offentlige midler mest mulig forsvarlig. Kjøp av vitenskapelige og andre faglige konsulenttjenester er derfor regulert i lov om offentlige anskaffelser http://www.lovdata.no/for/sf/nh/nh-20010615-0616.html. Her er det uttrykkelig påkrevd at større oppdrag fra det offentlige legges ut på anbud. Loven trådte imidlertid først i kraft i 2001, det vil si fire-fem år etter at MiS prosjektet ble oppstartet. I dag ville man derfor vært nødt til å legge forskningsoppdraget ut på anbud. NENT har merket seg at også LDs representant ga uttrykk for den oppfatning at man i dag ville fulgt andre rutiner enn den gang. Fra et forskningsetisk perspektiv kan man hevde at reguleringen av offentlige forsknings- og utredningsoppdrag før 2001 var forskningsetisk utilfredsstillende.

  • NENT er derfor av den oppfatning at manglende anbudsrunde av MiS prosjektet i 1996-97 ikke var i strid med det da gjeldende regelverket, men at regelverk og praksis har endret seg slik at man i dag måtte ha lagt forskningsprosjektet ut på anbud.

Forskning eller utredning?

LDs representant ga uttrykk for at man den gang vurderte prosjektet mer som et utrednings- fremfor et forskningsprosjekt. Ut fra denne vurderingen så de heller ikke noe behov for å koble inn for eksempel Forskningsrådet for å kvalitetssikre prosjektet fra starten av. NENT noterer her en inkonsistens i det at LD på den ene siden vurderte oppdraget som et utredningsprosjekt, men på den andre siden tydelig var opptatt av at utviklingen av registreringsmetoden skulle få et godt vitenskapelig dokumentert fundament.

NENT har tidligere, bl.a. i arbeidet om oppdragsforskning, kommentert den vanskelige grenseoppgangen mellom forskning og utredning. Det kan ligge en viss fare for at en oppdragsgiver er tilbøyelig til å anse et prosjekt som rutinemessig utredning fremfor som et eget stykke forskning, i alle fall delvis. Faren ligger i at man derved toner ned de nødvendige mekanismer for kvalitetssikring. Samtidig kan NENT ikke se at det i dette konkrete tilfelle er gjort et bevisst forsøk fra oppdragsgiverens side på å sjalte ut intern vitenskapelig kvalitetssikring. Det er rimelig å mene at størrelsen av de faglige problemene ble tydeligere jo lengre man kom i prosjektet.

  • NENT er derfor av den oppfatning at det ikke er noe som tyder på at LD har prøvd å styre unna en innblanding fra kritiske fagmiljøer ved å kalle oppdraget for utredning og derved å svekke den nødvendige kvalitetssikringen.

Samtidig er det etter NENTs mening viktig å påpeke at LD ved å gi et slikt utredningsoppdrag utenom de vanlige kanaler for vitenskapelig kvalitetssikring pådrar seg et visst oppfølgingsansvar når det gjelder kvalitetssikring. Når LD er alene om å forvalte resultatene av prosjektet, må også LD ta det fulle ansvaret for at resultatene er på høyde med vanlige kvalitetskrav for forskning før de omsettes til eventuell praksis i norsk skogvern. Det følger imidlertid ikke av dette at oppdragsgiveren, her LD, selv må ta stilling til eventuelle faglige stridsspørsmål, slik som for eksempel klumping. Det oppdragsgiveren bør forsikre seg om er vanligvis at de fremsatte funnene og resultater inngår i det offentlige vitenskapelige ordskifte, for eksempel ved å bli publisert i fagtidsskrifter med peer review.

  • Så vidt NENT kan bedømme har funnene fra MiS etter hvert blitt publisert og blitt underkastet vanlige kvalitetssikringskriterier i de relevante vitenskapelige miljøene. Ut fra et visst handlingspress har antakelig LDs omsetting av MiS og den vitenskapelige kvalitetssikringen ikke vært koordinert på optimal måte. Publiseringen kom noe senere i forhold til implementeringen. Ideelt burde det vært omvendt. Samtidig er det vanskelig å avlede derav noen forskningsetiske innvendinger mot LD ut fra at man åpenbart var satt inn i en handlingssammenheng som krevde rask oppfølging.

Har LD prøvd å styre prosjektets faglige innhold?

Mistanken om at LD har prøvd å påvirke prosjektets faglige utforming og karakter bygger på to forhold: a) en antakelse om at resultatet vedrørende biodiversitet er mer fordelaktig for norsk skognæring enn alternative metoder basert på nøkkelbiotoper, og b) indirekte antydninger i intern korrespondanse mellom forskere om at saken er betent og at man må trå forsiktig. I diskusjonen har det vist seg at den første antakelsen mest sannsynlig bygger på en misforståelse: det er mye som tyder på at nettoresultatet kan bli et mer omfattende skogvern med MiS enn med alternative metoder. Det andre punktet i denne forbindelse kan ikke tillegges vekt fordi slike indirekte private antydninger ikke i seg selv sier noe om faktagrunnlaget for denne mistanken. Videre er det viktig å legge vekt på utsagnene til forskerne fra Skogforsk om at LD ikke har prøvd å blande seg opp i deres faglige virke.

  • Ut fra de foregående vurderingene er NENTs vurdering at det ikke foreligger belegg for at det har foregått en forskningsetisk betenkelig innblanding av oppdragsgiveren, LD, i forskningsforløpet.

Har MiS-forskere vært ensidige i sin analyse?

I diskusjonen mellom de berørte parter kom det klart frem at SABIMAs representanter ikke var av den oppfatning at forskningsprosessen i seg selv var forskningsetisk uforsvarlig eller til og med vitenskapelig uredelig. Ingen mistenkte de involverte forskerne for bevisst misvisende forskningsopplegg. Uten slik bevisst misvisende forskningspraksis kan man heller aldri snakke om forskningsetisk uredelighet. Dette er viktig å få klarlagt, i og med at enhver behandling i en forskningsetisk komité kan virke stigmatiserende på både den påklagete og den klagende part.

  • NENT fremhever at det i denne sak ikke er fremmet noen mistanke om vitenskapelig uredelighet og at de involverte forskernes integritet ikke trekkes i tvil.

Samtidig har SABIMA antydet at oppdragsgiverens forventninger har nedfelt seg i det konkrete opplegg for registrering av biodiversitet som ble foreslått og valgt av LD. Her ser man tilsynelatende en fare for at oppdragstakeren mer eller mindre ubevisst har internalisert oppdragsgiverens forventninger – uavhengig om de ble fremsatt direkte eller mer indirekte – og derved falt ned på en ny metodikk uten tilbørlig etterprøving av fordelene ved den alternative metodikken som SABIMA står for (Siste Sjanse metoden). Spørsmålet er hvilke belegg man kan anføre for en slik mistanke. Slik NENT forstod de involverte forskerne, berører striden i hovedsak spørsmålet om klumping av arter. Ut fra SABIMAs perspektiv virker det urimelig at MiS tilsidesetter all klumping som potensielt vesentlig element i deres metodikk. Striden om nøkkelbiotopers betydning i registrering av biologisk mangfold i skog er knyttet til en mer generell strid også mellom biologer om fordeling av rødlistearter i landskapet. Samtidig hevder MiS forskerne at de har vurdert spørsmål om klumping (som jo har vært diskutert i faglitteraturen og fagmiljøet), men at de konkluderte med at det ikke forekommer en særlig grad av klumping av arter i norske skoger.

På dette nivået er det mer eller mindre umulig å oppdage klare forskningsetiske problemstillinger. For NENT fortoner denne debatten seg som en ren faglig debatt og uenighet. I vitenskapen er sannhet aldri noe som er entydig gitt, men derimot stadig noe som er utfordret og debattert. Vitenskapen lever av faglige uenigheter og den kritiske etterprøving av andres teorier og funn. Det er ikke anført belegg som tyder på at valg av alternativ forsknings- og påfølgende registreringsopplegg er basert på skjødesløshet eller manglende kjennskap til den faglige utviklingen på feltet. MiS forskerne har derimot bevisst gått inn for et nytt registreringsopplegg og prøvd å begrunne det i de faglige bidrag de har publisert. Faglig kritikk og uenighet må man som forsker kunne leve med. For øvrig har NENT også registrert muntlige kommentarer fra SABIMA at det faktisk har foregått en viss konvergens over tid der uenigheten på enkelte punkter synes å ha blitt mindre.

NENT vil, på generelt grunnlag, legge til at spørsmål om biologisk mangfold er svært komplekse og typisk preget av store vitenskapelige usikkerhetsmomenter. Samtidig er det store miljøverdier som står på spill og det er knyttet viktige og omdiskuterte politiske og næringsmessige interesser til hvordan et samfunn velger å bevare biodiversitet. En slik situasjon – store usikkerhetsmomenter og store og omdiskuterte verdier som står på spill – har i litteraturen blitt karakterisert som post-normal vitenskap. Forskere innen slik post-normal vitenskap vil lett bli konfrontert med at det reises etiske spørsmål rundt deres forskning fordi grenseoppgangen mellom fakta og verdivalg blir vanskelig og til tider uklar. Således er det ikke unaturlig at kritikere trekker inn etikken i forskningsdebatten. Samtidig ligger ofte svaret på denne utfordringen nettopp i å få det faglige og det verdimessige opp til en bred debatt.

  • NENT ser ingen grunn til å blande seg inn i en debatt som i utgangspunktet er av ren faglig art og som sådan vanlig innen forskningen. Det fremkom ingen momenter som tyder på alvorlig svikt i god forskningsetikk.

NENT har med interesse fulgt de faglige spørsmål partene har reist i denne sammenheng. Komiteen har da særlig festet seg ved spørsmålet om den valgte statistiske metoden er faglig tilfredsstillende. Når det gjelder denne problemstillingen, har NENT betydelig egen kompetanse. Her har man bl.a. reist spørsmålet om andre statistiske metoder, slik som for eksempel romlig modellering, kunne vært benyttet. Det er åpenbart en del aspekter ved MiS opplegget som er svært komplekse og muligens vanskelig å håndtere med den metoden man har valgt. Det har også vært antydet at utvalget var skjevt og derved ikke representativt. Samtidig er dette et åpent faglig spørsmål som fortjener en nærmere undersøkelse ved hjelp av eksperter. Det ligger ingen åpenbar svikt verken i vanlig metodikk eller i forskningsetikk i det valget som er gjort. Det ble videre anbefalt av de statistikere man faktisk konsulterte.

  • Det er ingen forskningsetiske aspekter involvert i spørsmålet om det statistiske grunnlaget i registrering av biologisk mangfold i skog. NENT velger likevel bevisst å gå utenom komiteens mandat og anbefaler at de involverte forskere vurderer det statistiske grunnlaget i de eksisterende metodene mer grundig enn hittil. Det er tenkelig at mer avanserte statistiske metoder også kan føre til en reduksjon av den faglige uenigheten som synes å prege fagmiljøet i dag.

Avslutningsvis ønsker NENT å komme med en mer generell kommentar om bakgrunnen for debatten og uenigheten mellom partene. Sakens kjerne er behovet for å kartlegge biodiversitet i norske skoger. Som i de fleste miljøsaker er det betydelige interesser knyttet til problemet og det kan gå politikk også i det å skaffe det vitenskapelige grunnlaget til veie. SABIMA gruppen representerer her en organisasjon (NGO) av biologer med betydelig kompetanse og miljøengasjement. Gruppen har tidlig påpekt behovet for slik kartlegging av biodiversitet i skog, og har selv stått bak implementeringen her i Norge av en konkret metode som er i bruk i en del andre land. Når så myndighetene griper fatt i problemstillingen, opplever SABIMA at deres arbeid – som representerte den dominerende aktiviteten på feltet her i Norge på det aktuelle tidspunktet – marginaliseres som kunnskapsbase for det vitenskapelige arbeidet som planlegges. Videre opplever gruppen at betydelige forskningsmidler blir tildelt det etablerte systemet i instituttsektoren uten at andre forskergrupper kan konkurrere om disse midlene. Endelig registrerer man at det politiske miljøet raskt gir sin tilslutning til et alternativt opplegg som i realiteten ekskluderer bruken av SABIMAs metode. Selv om NENT ikke er av den oppfatning at det har skjedd forskningsetiske brudd eller foregått annen klart klanderverdig atferd i denne sammenheng, så er det forståelig at SABIMA opplever utviklingen i denne saken som utilfredsstillende.

Saken reiser spørsmålet om hvordan kunnskap og ekspertise som er forankret utenfor det etablerte systemet best kan nyttiggjøres i utformingen av politikk. Mange er i dag av den oppfatning at en inkluderende snarere enn en ekskluderende holdning til kunnskapsmiljøer av typen SABIMA er veien å gå. Utfordringene man står overfor er komplekse og konkrete redskaper til å løse dem er avhengige av at et flertall av aktører dras med som støttespillere underveis. Vi ser på dette som en utfordring for de politiske myndighetene generelt og som noe det hadde vært mulig å ha håndtert bedre i den konkrete saken, selv om det finnes faglige grunner til å gå andre veier enn dem SABIMA har basert seg på.

NENT er klar over at det er lett å være etterpåklok. Poenget må vel være at vårt etablerte system som skal sikre et godt samspill mellom kunnskapsproduksjon og politikk bør lære av slike erfaringer. Man bør vurdere å legge om sine rutiner slik at de gir større åpninger for et mer inkluderende og samarbeidende forhold til ulike kunnskapsmiljøer. Det er viktig at budskapet om den grunnleggende villighet til dialog ikke overskygger budskapet om eventuelle faglige uenigheter.

Konklusjon:

Ut fra de foregående momenter og resonnementer konkluderer NENT med at det ikke foreligger forskningsetisk betenkelige sider ved utviklingen av MiS-metoden. Når det gjelder spørsmål som ble reist i forhold til oppdragsgiverens rolle har NENT ikke funnet at LD har opptrådt klanderverdig ut fra de forhold som gjaldt da prosjektet ble startet. Når det gjelder spørsmål som ble reist i forhold til selve forskningen finner NENT at de ligger innenfor det som kan karakteriseres som vanlig faglig uenighet innenfor et fagfelt med vanskelige og komplekse problemstillinger.