Fra: NEM

Til: NESH, 9.12.97

 

NEM takker for invitasjon til å delta med synspunkter i arbeidet med å revidere og evt. supplere Forskningsetiske retningslinjer for samfunnsvitenskap, jus og humaniora.

Kommentarene fra NEM baserer seg hovedsakelig på erfaringer som er gjort med retningslinjer innen området medisin og deres praktiske anvendelse i de regionale komiteer for medisinsk forskningsetikk.

1. For generelle og vage retningslinjer

NEM mener at en svakhet ved Forskningsetiske retningslinjer er at de er for generelle og vage til at de kan gi forskere veiledning om hvordan en forsker bør forholde seg når bestemte problemer foreligger.

Under punkt B.6 "Krav om respekt for frihet og selvbestemmelse" nevnes f.eks. fire situasjoner hvor individets rett på frihet og selvbestemmelse kan krenkes. Situasjonene definerer utelukkende problemområder uten å angi hvordan forskeren i slike tilfeller bør forholde seg for å oppfylle sine etiske forpliktelser og unngå å krenke de menneskene det forskes på. Uten slike konkrete anbefalinger er det vanskelig å se at Retningslinjene kan fungere som en rettesnor.

Under punkt C.18 gis noen generelle bemerkninger om brudd på rettslig og forskningsetisk taushetsplikt i forskningssammenheng. Bemerkningene er for knappe og for lite utfyllende til at de kan gi noen meningsfylt veiledning om når det kan være berettiget å bryte taushetsplikt.

2. Spørsmål knyttet til informert samtykke

NEM mener at det også er en mangel ved Forskningsetiske retningslinjer at de ikke tar høyde for at det ikke er tilstrekkelig å innhente et informert samtykke for at et forskningsprosjekt kan gjennomføres på en forsvarlig måte. Krav om å innhente et fritt og informert samtykke, fra de personer man ønsker å forske på, nevnes flere steder i Forskningsetiske retningslinjer (pkt. 7, 9, 10). Under pkt. 7 heter det: "De menneskene som er gjenstand for forskning, skal ikke utsettes for økt risiko for fysisk skade eller smerte uten deres informerte samtykke." Kan det bety at det er forsvarlig å utsette forsøkspersoner for økt risiko for skade bare de har gitt sitt samtykke? NEM mener at Forskningsetiske retningslinjer bør understreke at en forsker har et selvstendig ansvar til å vurdere risiko opp mot forventede resultater. For å unngå at forsøkspersoner kan bli utnyttet bør kanskje retningslinjene understreke, på samme måte som Helsinki-deklarasjonen, at hensynet til den enkelte forsøksperson alltid må gå foran vitenskapens og samfunnets interesser og at ansvaret for forsøkspersonene alltid påhviler forskeren og aldri forsøkspersonene, selv om hun eller han har avgitt samtykke.

Under pkt. 9 "Krav om samtykke" går Forskningsetiske retningslinjer inn på noen konkrete anbefalinger om når unntak fra krav til fritt og informert samtykke kan vurderes. Dernest følger setningen: "Enkelte grupper skades eller såres simpelthen ved å bli spurt om å delta." Det gis ingen veiledning om hvilke grupper man tenker på. NEM mener at det er uheldig at retningslinjene lar det være opp til den enkelte forsker å bestemme om noen grupper simpelthen blir såret av å bli spurt og vil advare mot å være åpen for denne type legitimering av forskeres unnlatelse av å innhente samtykke. NEM mener at setningen enten må tas ut, eller det må utarbeides en konkret anbefaling om hvilke grupper man tenker på og hva som kan berettige at man unnlater å innhente samtykke. Enn videre vil NEM anbefale at retningslinjene gir mer utfyllende og konkret veiledning om hvilke situasjoner som tilsier at det ikke er tilrådelig å be informert samtykke.

Forskningsetiske retningslinjer understreker med rette at forskning om barn krever spesiell aktsomhet. Her pekes det på at det kan være interessekonflikter mellom barn og deres foresatte og at samtykke fra foresatte derfor i enkelte tilfeller kan være problematisk. NEM vil anbefale at retningslinjene tar hensyn til de rettslige og forskningsetiske (Helsinki-deklarasjonen) retningslinjer som er utviklet om barn. F.eks. skal barn over 12 år høres, barn under 12 år skal også gis slik informasjon som de etter sine forutsetninger kan forstå og de skal gi slikt samtykke som de er i stand til å gi. REK har i tillegg anbefalt at prosjektleder alltid skal respektere et barn som reserverer seg mot å delta i en studie (f.eks. ved å vegre seg, vise ulyst etc.) , selv om foresatte har gitt samtykke.

3. Krav til forsker begrunnet i rettigheter, ikke behov

Forskningsetiske retningslinjer setter en rekke krav til forskeren. Vi merket oss at disse kravene ikke begrunnes i forsøkspersonens (individets) rettigheter, men i individets behov (ss. 13, 15). Vi vil anbefale en strammere språkbruk, slik at det klart går frem at en forsker har plikt til å respektere ethvert individs rett på frihet, selvbestemmelse og beskyttelse av integritet.

4. Respekt for avdøde

Avsnittet om vern av personer avsluttes med en henstilling til forskere om å vise respekt for avdøde personer. Det høres tilforlatelig ut, men et slikt krav er meningsløst i en rekke historiske studier. Retningslinjene bør nyanseres, bl.a. ved å skjelne mellom nær og fjern fortid og mellom ulike fagområder (f.eks. historie og samfunnsvitenskap).

5. Publisering iht. internasjonalt anerkjente retningslinjer

NEM vil anbefale at NESH under punkt D.22 inntar forskeres forpliktelser til å publisere i henhold til internasjonalt anerkjente retningslinjer for de angjeldende fagområder (tilsvarende Vancouver-reglene for medisin).

6. Forskning for forskningens egen skyld eller som samfunnsgode?

NEM vil be NESH om å se nærmere på om det i teksten ligger en motsigelse. Det ligger en motsigelse i forståelsen av forskning i Forskningsetiske retningslinjer. På den ene siden understrekes at forskningens viktigste forpliktelse er å søke sannhet for dens egen skyld (s. 9) (vår utheving). På den andre siden fremstilles forskning som et samfunnsgode (s. 27), hvor forskjellige organer bestemmer fordeling av ressurser, hva som er nyttig, hva den gir oppdrag til å forske på, etc. Dette kan leses som en motsigelse og kan derfor virke forvirrende. Styring av forskningstemaer skal nå bare "ta hensyn til behovet for fri, kritisk og nyskapende forskning" (s. 27). NEM mener at retningslinjene bør tematisere spenningsfeltet mellom (idealet om) fri forskning og oppdragsforskning, mellom forskning for å søke sannheten for dens egen skyld og forskning som et samfunnsgode. NEM mener at retningslinjene bør reflektere over konsekvensene av å spise av kunnskapens tre, f.eks. om det bør settes etiske grenser for den frie forskning og for den forskning som andre enn forskere tar initiativ til (og finansierer). NEM etterlyser en utdypning av ulike forskningsetiske spørsmål som reises i tilknytning til den tilsynelatende motsetningen mellom idealet om fri forskning og forskning som samfunnsgode.