Fra: NEM

Til: HOD

 

Den nasjonale komite for medisinsk forskningsetikk behandlet høringsnotatet i sitt møte den 7. juni 2005.

Bakgrunnen for forslaget er et ønske om å utdype hvordan helsepersonellovens § 9 om mottak av gaver skal tolkes. Formålet er å øke tillit til helsepersonell og fastsette tydeligere regler for forbudet mot å motta ytelser og gaver som kan påvirke utilbørlig.

Komiteen mener at forskriften i liten grad innebærer en større klargjøring som kan bidra til tilsiktet virkning.

Forbudet mot å motta gave mv er knyttet til at ytelsen er ”egnet til å påvirke helsepersonells tjenestelige handlinger på en utilbørlig måte” (§ 2, § 3). Formuleringen ”utilbørlig” innebærer at det må utvises et skjønn basert på de momenter som er listet opp i lovens forarbeider. Det kunne således tenkes at innholdet i bestemmelsen ville blitt nærmere klargjort gjennom forvaltningspraksis. NEM kjenner imidlertid ikke til at vi har praksis som er egnet til å trekke opp skillet mellom hva som er forbudt og hva som er tillatt. .

Man må gå ut fra at alle ytelser fra industri til helsepersonell har som formål å påvirke. Vi er godt kjent med at leger m.m. ofte hevder at de ikke lar seg påvirke, men forskning og salgstall viser at leger o.a. blir påvirket. Dette synes uomtvistelig. Spørsmålet blir likevel om all påvirkning skal anses utilbørlig. Det er nevnt at økning av kunnskap ikke er å anse som utilbørlig, men vi vil stille spørsmål ved om ikke adressaten for denne formen for påvirkning bør være avgjørende for om det anses utilbørlig.

Komiteen mener at den avtalen som er inngått mellom Legemiddelindustriforeningen og Legeforeningen er et tydeligere og mer konkret uttrykk for å håndtere et sammensatt og komplisert problem. Partene har herigjennom pålagt seg selv skranker for hva som er forsvarlig samhandling. Denne form for selvjustis har ført til en radikal endring i en del samhandlinger (kanskje særlig innen videreutdanning) og er et viktig skritt i riktig retning. Selv om departementets forslag henviser til denne avtalen– og lignende bransjenormer – bør det angis lignende forbud i en forskrift. Avtalen regulerer ikke annet helsepersonell enn leger og heller ikke annen industri enn legemidler. Det er på høy tid at det gis entydige forbud mot bestemte samhandlingsformer og at det i forskriften inntas substansielle og konkrete kriterier for hvordan samhandlingen bør ordnes. Vi tillater oss å foreslå følgende:
- Alle ytelser fra industri til helsepersonell anses som utilbørlig påvirkning. Det er kun anledning til å gi gave mv til virksomheter (ikke til enkeltpersoner).
- Helsepersonell kan ikke, uten samtykke fra arbeidsgiver, inngå avtaler med industri om oppdrag av ulike karakter uten at ytelser i denne forbindelse anses utilbørlig.
- Helsepersonell kan ikke inngå avtaler om forskning og utprøvning for industri uten samtykke fra arbeidsgiver.
- Helsepersonell kan under enhver omstendighet ikke inngå avtaler med industri som innebærer at pasienter tilvennes nye produkter eller mottar markedsføring for produkter når dette i realiteten ikke innebærer søken etter ny kunnskap.

Med dette forslaget er komiteen seg bevisst at kriteriene i hovedsak vil være håndterbare for helsepersonell som er ansatt i det offentlige helsevesen eller i en privat institusjon. Hvordan disse problemstillingene skal håndheves for privatpraktiserende helsepersonell har vi ikke et klart svar på.

Komiteen er ikke i mot at pasienter kan gi gaver ”av ubetydelig verdi” til helsepersonell som uttrykk for takknemlighet.