Fra: NEM

Til: HD, 4.4.02

 

Det vises til oversendelsesbrev av 24.01.2002. Høringsutkastet ble behandlet på komiteens møte den 6. mars 2002.

Høringen omtaler et utkast til forskrift som bl.a. skal bestemme hvilke sykdommer som skal gjøres til gjenstand for oppsøkende genetisk virksomhet og gi nærmere bestemmelser for å sikre at vilkårene i bioteknologiloven § 6a-1 blir oppfylt.

Komiteen vil gjøre oppmerksom på at den tidligere har avgitt en uttalelse i forbindelse med høringsnotatet om adgangen til å drive oppsøkende genetisk virksomhet. I høringssvaret av den 30.9.1997 konkluderte komiteen med at det ikke er tilrådelig å innføre adgang til oppsøkende genetisk virksomhet. Begrunnelsene var den gang bl.a. at behovet for å drive oppsøkende genetisk virksomhet er ytterst lite, at brudd på taushetplikt er uheldig, at oppsøkende virksomhet ikke ivaretar de som ikke vil vite og at det er uheldig at enhver lege skal ha adgang til å oppsøke en pasients slektninger. Komiteen var av den mening at i de ytterst få tilfeller hvor det oppsto problemer i forhold til slektninger ga legeloven mulighet for å fravike taushetsplikten ”når det av andre særlige grunner må anses rettmessig å meddele opplysninger”. Komiteen innser at ingen av innvendingene – og forslaget om å benytte unntak i legeloven - ble tillagt vekt da lovendringen ble fremmet. Utkast til forskrift gjenspeiler naturlig nok lovendringen.

Ved ny behandling er komiteen kommet til at de innvendinger som ble reist i 1997 er like aktuelle og relevante i dag. Utkast til forskrift gir dårlig veiledning om når vilkårene for oppsøkende virksomhet er oppfylt og listen over sykdommer er tilfeldig og virker vilkårlig.

Ytterst lite behov

Forskriften skal løse et problem der selv de medisinsk-genetiske fagmiljøene mener at omfanget av problemet er svært lite, og at erfaringene tilsier at det bare er ”ytterst få tilfeller” hvor slik informasjon ikke når personer i risikogruppen (Brev av 18.11.1997 fra Bioteknologinemnda til Sosial- og helsedepartementet). Det er derfor ikke forståelig for komiteen hvorfor departementet ønsker å gi vide fullmakter for oppsøkende genetisk virksomhet når både etikk- og fagmiljøer har reist betydelige innvendinger. Når endringen i bioteknologiloven likevel er foretatt, vil komiteen anmode om at forskriften utarbeides på en slik måte at det gis begrenset fullmakt til å drive oppsøkende genetisk virksomhet.

Informasjon gjennom proband

Komiteen mener at forskriften bør forutsette at informasjon primært gis gjennom proband. Det er bare når probanden motsetter seg at informasjon gis til slektninger at en lege kan vurdere å oppsøke slektninger. I det foreliggende utkastet er dette forholdet tatt inn i merknaden til § 3, men da som et forhold som eventuelt kan tilsi at oppsøkende virksomhet bør unnlates. For oss ser det ut til at det nettopp er problemet med en pasient som er uvillig til å gi opplysninger som er grunnlaget for å drive oppsøkende virksomhet. Ved å forutsette at det bare er i de tilfellene hvor pasienten selv ikke kan eller vil gi opplysninger sikrer man de få tilfellene det gjelder, samtidig som man effektivt begrenser fullmakten til å drive oppsøkende virksomhet.

Enhver lege

Komiteen er av den oppfatning at det er uheldig at oppsøkende virksomhet kan gjøres av enhver lege. Forskriften bør sette krav til at oppsøkende genetisk virksomhet bare skal foretas av et team av spesialister i genetikk og genetiske veiledere.

Krav om individuell vurdering

Komiteen støtter krav til individuell vurdering i forhold til vilkår og i forhold til hver enkelt slektning som evt skal informeres. I disse vurderingene bør det stilles strenge krav til begrunnelse og dokumentasjon.

Sykdomslisten (§ 2)

Merknaden til § 2 sier at listen ikke er uttømmende, men at den angir sykdommer som anses å oppfylle lovens vilkår.

Komiteen er svært skeptisk til nytten og bruken av listen som veiledning. Den vil umiddelbart bli gjort til gjenstand for granskning og diskusjon av definisjoner. Nye tilstander vil raskt komme til, som snart vil gjøre listen foreldet. Den foreliggende liste angir allerede sykdomskategorier hvor det er uenighet om de oppfyller vilkårene. Det må derfor være bedre at listen etableres i praksis som følge av de tillatelser som vil bli gitt av Sosial- og helsedirektoratet i hvert enkelt tilfelle. Som det er presisert i § 4 skal hvert enkelt tilfelle vurderes individuelt. Etter vårt syn er sykdomslisten uønsket.