Møtet fant sted Universitetssenteret på Svalbard (UNIS), kl. 10:00-17:00

Til stede: Anne Karin Hufthammer (leder), Dag Bruusgaard, Finn Audun Grøndahl, Ingegerd Holand,
Tora Hultgren, Jon Kylllingstad, Nils Anfinset, Birgitte Skar, Ingrid Sommerseth og Unn Yilmaz

Fra FEK: Vidar Enebakk (referat) og Johanne Severinsen (referent)

Erosjon av graver på Svalbard

Før selve møtet i Skjelettutvalget, ble det gitt en orientering ved Snorre Haukalid, rådgiver i kulturminneforvaltning hos Sysselmannen på Svalbard. I forlengelse av omvisningen til Tora Hultgren ved Svalbard Museum dagen før, ga han et raskt riss av Svalbards historie fra de første nederlandske hvalfangerne på 1600-tallet, via overvintrende russiske og norske fangstmenn, frem til utvinningen av kull og gruvedrift tidlig på 1900-tallet. Etter Svalbard-traktaten i 1920 har både historiefaglig og arkeologisk forskning blitt brukt av både Norge og Sovjetunionen for å fremme politiske interesser knyttet til øygruppa. Skriftlige kilder og etter hvert også arkeologiske funn ble brukt for å underbygge henholdsvis den norske Viking-hypotesen og den russiske Pomor-hypotesen. Spesielt under Den kalde krigen var forholdet til russerne anspent, og arkeologiske undersøkelser spilte en viktig rolle i kampen om forståelsen av fortiden. Forvaltning av kulturminner ble derfor en viktig oppgave for Sysselmannen på Svalbard, både faglig, forvaltningsmessig og politisk.

Tema mer spesifikt var utfordringer knyttet til graver og andre kulturminner langs kysten av Svalbard, som på grunn av økende erosjon står i fare for å rase ut i havet. Eksempelet fra det russiske kulturmiljøet St. Sebastian på Bjørnøya viser hvordan graver og tufter gradvis forvitrer og faller i sjøen. Mange liknende tilfeller finnes flere steder på Svalbard hvor skjelettmateriale og menneskelige levninger går tapt, sammen med andre kilder fra gravene som klær og prydgjenstander. Spørsmålet om kulturminneforvaltning og nødutgravninger er derfor akutt.

I den påfølgende diskusjonen ble det tydelig at viktige oppgaver knyttet til kulturminneforvaltning på Svalbard ser ut til å ha falt mellom to eller flere stoler siden omorganiseringen omkring årtusenskiftet med etableringen av et skarpere skille mellom forskning og utøving av forvaltningsmyndighet (NOU 2002: 1). Med tilordningen av myndighet for de fem arkeologiske landsdelsmuseene, var det for eksempel ingen av dem som fikk utgravningsmyndighet for kulturminner på Svalbard. Samtidig ble fullmakten til å godkjenne inngrep i fredete kulturminner overført til Riksantikvaren, som i dag er underlagt Klima- og miljødepartementet. Arkeologiske kulturminner på fastlandet som er eldre enn 1537 eller samiske og mer enn 100 år, er automatisk fredet etter Kulturminneloven (1978), og i henhold til Svalbardmiljøloven ( 2001) er alle faste og løse kulturminner på Svalbard fra før 1946 automatisk fredet, mens skjeletter og menneskelige levninger på Svalbard er automatisk fredet uavhengig av alder.

I henhold til Svalbardmiljøloven er det nå direktoratet, det vil si Riksantikvaren, som også har utgravningsmyndighet på Svalbard, men som kan gi slik tillatelse til andre. Dette framgår av lovens
§ 45:

§ 45. (undersøkelser, skjøtsel og vedlikehold)
Direktoratet har rett til å søke etter, grave frem, granske og dokumentere automatisk fredete kulturminner og kan gi tillatelse til at andre gjennomfører slike tiltak. Kulturminnet skal bringes tilbake til den stand det var før tiltaket, om ikke direktoratet fastsetter annet. Sysselmannen kan ta opp løse kulturminner og treffe nødvendige tiltak for å ta vare på dem.

Sysselmannen kan vedlikeholde, gjerde inn og iverksette tiltak for å anskueliggjøre faste fredete kulturminner, herunder rydde området omkring, blant annet for å unngå skade på mennesker og dyr. Slike tiltak kan også treffes i sikringssonen. Tiltak ut over vedlikehold, slik som istandsetting, restaurering, gjenoppbygging og flytting, krever dispensasjon etter § 44.

Dette medfører at disse sakene kan falle mellom noen stoler fordi forvaltningen av polare arkeologiske kulturminner ikke er samordnet med forvaltningen av fastlandsarkeologien og ikke hviler på den samme myndighetsfordeling.

I henhold til Svalbardmiljøloven er det slik at kulturminnevernet på Svalbard administreres av Sysselmannen (se § 45 over). Med etableringen av Svalbard Museum i 2006, underlagt Kulturdepartementet, ble imidlertid ansvaret for magasin og formidling overført til museet. I 2014 er det fremdeles uklart hvor den arkeologiske forskningen egentlig hører hjemme på Svalbard – knyttet til samlingene og formidlingen ved museet eller knyttet til utredningene og forvaltningen foretatt av Sysselmannen.

Det er med andre ord også uklart hvem som egentlig har forvaltningsansvar for skjeletter og menneskelige levninger på Svalbard. Situasjonen med jorderosjon og tapte kulturminner gjør spørsmålet enda mer akutt, ikke minst fordi endringstakten øker som følge av klimaendringene. Tora Hultgren foreslo derfor at Skjelettutvalget burde formulere en resolusjon om saken, som følgelig ble meldt inn til det påfølgende møtet under Eventuelt.

1. Konstituering av møtet

  • Innkalling og dagsorden ble godkjent uten merknader.
  • Til Eventuelt ble det meldt inn en en innsynsbegjæring fra journalist Astri Thunold.
  • Ingrid Sommerseth sa seg innhabil i Sak 2014/143 (Dagsorden, punkt 5).

2. Orientering fra sekretariatet

Enebakk orienterte om Forskningsetisk forum, som ble avviklet på Litteraturhuset i Oslo 18. september, samt om det forestående møtet i regi av NENT om "Petroleumsforskning og etikk", som finner sted på Litteraturhuset i Oslo 23. oktober 12:00-16:00. Enebakk orienterte videre om viktige datoer for kommende arrangementer, deriblant oppsummeringskonferansen for 22. juli-forskning 12. desember 2014 og FEKs årskonferanse 4. mars 2015.

Neste møte i Skjelettutvalget finner sted i Oslo 28. november 2014, hvor det også blir et formøte med Kulturhistorisk museum (KHM).

3. Diskusjonssak: Samarbeid med de arkeologiske museale samlingene om koordinering av praksis for prøvetaking og utlevering av materiale

Birgitte Skar orienterte om saken med utgangpunkt i notat til utvalgsmøtet 12. mai 2014.

Saken dreier seg om at det er svært forskjellige holdninger hos universitetsmuseene ovenfor Skjelettutvalget. I forskjellige sammenhenger har det vært reist spørsmål vedrørende Skjelettutvalgets mandat og virkeområde for eksempel i vurdering av søknader om analyse av prøver på humant skjelettmateriale som forvaltes ved universitetsmuseene. Dilemmaet oppstår når Skjelettutvalgets tilrådning ikke stemmer overens med museets vurdering. I andre saker oppstår det uklarhet når Forskningsrådet godkjenner prosjekter som innebærer destruktive analyser av skjelettmaterialer eller sjeldne samlinger, uten at søker på forhånd har klarert prosjektet verken med Skjelettutvalget eller Universitetsmuseene.

Uklar ansvarsfordeling og ulike rutiner for saksbehandling, for eksempel i bruk av søknader og skjemaer, kan resultere i skepsis og mistillit til Skjelettutvalgets rolle og legitimitet. Det har også vært reist mer prinsipielle spørsmål vedrørende utvalgets mandat og praksis. Skjelettutvalget ser derfor behov for en grundig gjennomgang av saksgrunnlaget og for å tydeliggjøre utvalgets rolle som rådgivende organ både i mandatet og i de nye retningslinjene.

Sekretariatet vil i samråd med utvalgsleder utrede saken frem mot neste møte 28. november.

4. Diskusjonssak: Vern av etterreformatoriske levninger

Ingegerd Holand introduserte saken med utgangpunkt i notat til utvalgsmøtet 12. mai 2014.

Utgangspunktet for saken er at etterreformatoriske kulturminner ikke faller under kulturminnelovens bestemmelser om automatisk fredning (med mindre de er samiske) og derfor kan fjernes. Spørsmålet er om skjeletter og menneskelige levninger bør settes i en særstilling ut fra etiske vurderinger, og om utvalget bør ta et initiativ ovenfor de rette myndigheter. I en viss forstand handler det om lovens virkeområde, men det kan også gjøres enda tydeligere at Etiske retningslinjer for forskning på menneskelige levninger i prinsippet gjelder for alt skjelettmateriale.
Det er også en gråsone mellom forskning og andre mer vilkårlige funn hvor ofte politiet blir kontaktet først. Hvilken rolle spiller Skjelettutvalget i slike sammenhenger, og hvilket ansvar har museene for skjelettmateriale som viser seg å ikke være relevant for den videre etterforskningen? I dag finnes det ingen felles retningslinjer eller en konsekvent praksis for hvordan man skal håndtere slike levninger. Bør Skjelettutvalget utarbeide en veileder for skjelettfunn? Kan nettsidene brukes mer aktivt for å imøtekomme slike behov?

Utvalget nedsatte en arbeidsgruppe for å utrede saken nærmere bestående av Ingegerd Holand og Ingrid Sommerseth.

5. Sak 2014/143 Analyser av aDNA og stabile isotoper fra skjelettfunn fra Steigen

Unn Yilmaz orienterte om saken.

Bakgrunn
Henvender ønsker å foreta destruktive analyser (aDNA og stabile isotoper) fra en underkjeve og flere tilhørende tenner, som er funnet innerst i en grotte i Steigen. Prosjektet vil få fram informasjon om individets diett, evt forandringer i dietten, evt indikasjoner på geografisk mobilitet, samt genetisk tilknytning til nåtidige populasjoner i Europa og Asia. Funnet presenteres som en puslebrikke i forståelsen av hvordan den Skandinaviske halvøya har blitt kolonisert under og etter den siste nedisningen. Det antydes at resultatet skal inngå i et større prosjekt, "The Atlas of Ancient Human Genomes in Sweden"/"Atlas of ancient Scandinavian human remains". All informasjon og data skal være offentlig tilgjengelig.

Vurdering
I den vedlagte redegjørelsen står det at prosjektet ikke reiser spesielle etiske problemstillinger. Utvalgets vurdering er at prosjektet reiser flere etiske problemstillinger, som forskerne bør reflektere over, men utvalget vil ikke av den grunn fraråde gjennomføringen av prosjektet.

Det er positivt at både resultater og data fra det svenske Atlas-posjektet skal gjøres offentlig tilgjengelig. Når det gjelder undersøkelsen av det norske Steigen-funnet er det likevel uklart når dette skal skje og i hvilken form? Deling av data er viktig både for etterprøving og av respekt for andre forskere, jf. Etiske retningslinjer for forskning på menneskelige levninger, punkt 7. Det bør derfor gjøres tydeligere når og hvordan andre forskere kan få tilgang til resultatene fra undersøkelsen.

I søknaden blir det poengtert at materialet er "helt unikt" og at dette gjør prosjektet svært viktig. Motsatt kunne det innvendes at materialets sjeldenhet fordrer spesiell aktsomhet og reservasjon mot destruksjon, ikke minst med tanke på kommende generasjoner av forskere. I Skjelettutvalgets Etiske retningslinjer for forskning på menneskelige levninger, punkt 5 står det følgende: "Forskning som innebærer destruksjon av sjeldent eller unikt forskningsmateriale bør derfor bare finne sted dersom den er godt begrunnet, ved en helhetlig og grundig vurdering." Destruksjon kan like fullt forsvares etter en helhetlig og grundig vurdering, hvor utvalget spesielt oppfordrer til at det ikke brukes mer materiale enn strengt tatt nødvendig for gjennomføring av planlagte analyser .

Det fremgår av henvendelsen at resultatene fra prosjektet kan få konsekvenser for hvordan man betrakter de eldste innbyggerne i Skandinavia, og at dette skulle kunne være problematisk.
Utvalget stiller seg spørrende til at dette ikke blir behandlet mer eksplisitt. Henvenderen sier ingenting om på hvilken måte forskningsresultatene kan ha uheldige konsekvenser, hva slags konsekvenser der er snakk om og på hvilken måte dette er etisk relevant. Dersom prosjektet tar utgangspunkt i hypoteser og problemstillinger som kan antas å ha problematiske konsekvenser, bør det redegjøres for dette på en åpen og eksplisitt måte. Utvalget stiller også spørsmål ved påstanden at det de facto ikke er snakk om samisk materiale all den tid resultatene fra undersøkelsene jo ikke foreligger ennå.

I tillegg foreslår Utvalget at det også gjøres en osteologisk analyse.

Prosjektet reiser altså flere etiske spørsmål og avveininger hvor det er viktig å finne en god balanse, og med disse forbeholdene anbefaler Skjelettutvalget at prosjektet kan gjennomføres.

6. Runde rundt bordet

  • Ingegerd Holand fortalte at Riksantikvaren ofte får henvendelser om funn av bein og skjelettdeler, noe som understreker at det er behov for tydeligere veiledning eller retningslinjer for hvor publikum kan rette slike henvendelser (jf. punkt 4 over).
  • Jon Kyllingstad orienterte om seminaret "Rethinking Sámi cultures in museums", som blir avviklet 26.–28. november 2014 ved IKOS, UiO. Utvalget vil gjerne stille, og forsøker å koordinere dette med neste utvalgsmøte i Oslo 28. november.
  • Anne Karin Hufhammer orienterte om at to ulike grupper planlegger søk etter graver med menneskelige levninger på Håøya i Oslofjorden etter motstandsfolk og mannskap fra skuta "Isbjørn" som ble henrettet av nazistene i 1941.

7. Eventuelt

  • Tora Hultgren reiste spørsmålet om en resolusjon om erosjon av graver på Svalbard, noe utvalget sluttet seg til. Hultgren lager utkast, som sendes på sirkulasjon til utvalget.
  • NIKU har sendt inn en sak til orientering om utgravninger i forbindelse med det pågående Follobaneprosjektet. Det er avdekket store mengder humant skjelettmateriale i området der Nikolaikirken sto i Gamlebyen i Oslo, som kan stamme fra kirkens gravplass. NIKU graver frem og dokumenterer skjelettene, og en rekke prøver tas ut i felt. Ettersom prosjektet også omfatter destruktive prøver, anbefaler Skjelettutvalget at NIKU sender inn skjema for etisk vurdering ved forskning på menneskelige levninger til neste møte 28. november.
  • I sin henvendelse hevder journalist Astri Thunold at Skjelettutvalget har frarådet DNA-testing i sak 2010/80 og 2011/19. Utvalget mener dette ikke medfører riktighet. Utvalget har i begge tilfeller anbefalt en klarere artikulert og begrunnet diskusjon omkrig etnisitet og ønsker å få belyst i hvilken grad aDNA, anatomi og kulturelle elementer kan bidra til å belyse det.