Forskningsetikk omhandler god forskningskikk og relasjonen forskere imellom. Forskningsetikk angår også forholdet mellom forskere og andre mennesker. I tillegg inkluder forskningsetikk krav knyttet til forskerens samfunnsansvar. Grovt sett kan man dermed inndele forskningsetiske normer i tre kategorier (inndelingen følger i hovedsak NESH sine Forskningsetiske retningslinjer for samfunnsvitenskap og humaniora, juss og teologi, s. 6):

  1. Normer om forskningens frihet og god forskningsskikk knyttet til forskningens sannhetssøken og uavhengighet og til forholdet mellom forskere, herunder normer for vitenskapelig redelighet, publiseringsetikk med mer.
  2. Normer som regulerer forholdet til individer (dette inkluderer også dyr) og grupper som berøres direkte av forskningen.
  3. Normer om forskningens overordnede samfunnsansvar, herunder forskningens materielle, kulturelle og politiske implikasjoner for samfunnet, samfunnsrelevans, brukerinteresser og akademias ansvar for å opprettholde et velfungerende offentlig ordskifte.

Interne normer

De internvitenskapelige normene er etter Robert Mertons* utforming gjerne referert til som CUDOSnormene (Communism, Universalism, Disinterestedness, Organized Scepticism og Originality). Normene dreier seg hovedsakelig om:

  • At kunnskap er allemannseie
  • At kunnskap er fremskaffet uavhengig av politiske eller ideologiske interesser
  • At ethvert forskningsresultat skal underkastes kritisk prøving av fagfeller

del av forskningsetikken er knyttet til normer om vitenskapelig redelighet. Vitenskapelig kunnskap oppstår ved at den enkelte bidrar med sine innsikter, basert på innsikter fremskaffet av andre, og at forskningen underkastes kritisk prøving. Respekt for andres bidrag og rett kreditering er derfor viktig. Dette uttrykkes blant annet i regler for forfatterskap og publisering. Vitenskapelig uredelighet blir ofte spesifisert som såkalt FFP (fabrikkering, forfalskning, plagiering). Mindre dramatiske former for brudd med forskningens interne normer omtales ofte som forskningsetisk diskutable handlinger. All type vitenskapelig uredelighet virker ødeleggende for den tilliten vitenskapssamfunnet er tuftet på.

Eksterne normer

En stor del av forskningsetikken har som målsetning å sikre at forskningen kommer enkeltpersoner og samfunnet til gode, og at verken personer eller grupper blir skadelidende gjennom forskningen. Etter Den annen verdenskrig og oppgjøret med de grufulle medisinske eksperimentene som ble utført i konsentrasjonsleirene, vokste det frem krav med sikte på å sikre respekt for enkeltmennesket i forskning. Viktig i den forbindelse er ikke minst kravet om fritt og informert samtykke, samt krav om å minimere risiko og skade for deltakere i forskning.

I tiden rundt Den annen verdenskrig vokste det også frem en erkjennelse av at forskning, ikke minst mye naturvitenskapeligteknologisk forskning, kan ha ødeleggende, enorme og irreversible konsekvenser. Dette ble spesielt tydelig med Manhattanprosjektet, forskningsprosjektet som ble igangsatt for å utvikle atombomben. Erkjennelsen førte til en større diskusjon om forskerens ansvar og for mange en utvidelse av forskningsetikken til også å omfatte forskerens samfunnsansvar. I praksis innebærer dette krav til den enkelte forsker og til forskningsinstitusjoner om å vurdere og bedømme mulige konsekvenser av forskningen.