Innledning

Dette dokumentet skal være en veileder for arbeidet i Nasjonalt utvalg for gransking av redelighet i forskning (Granskingsutvalget). Mye av teksten i dokumentet er hentet fra forarbeidene til forskningsetikkloven, Ot. prp. nr. 58 (2005-2006) Om lov om behandling av etikk og redelighet i forskning. Veilederen må revideres når utvalget har virket en tid og må uansett vurderes i lys av ny offentlighetslov, som antakelig vil tre i kraft 1. januar 2008.

1 Utvalgets status og funksjon

Utvalget er opprettet som et faglig uavhengig statlig forvaltningsorgan i medhold av lov 30. juni 2006 nr. 56 om behandling av etikk og redelighet i forskning.

Utvalget skal være en nasjonal ressurs for institusjoner, bedrifter eller oppdragsgivere for behandling av saker om uredelighet i forskning og et supplement til lokalt behandlingsapparat.

Utvalget er oppnevnt av Kunnskapsdepartementet i henhold til lov 30. juni 2006 nr. 56 om behandling av etikk og redelighet i forskning og forskrift om behandling av etikk og redelighet i forskning, fastsatt av Kunnskapsdepartementet 8. juni 2007.

 

2 Virkeområde/definisjon

Utvalgets virkeområde er saker som gjelder vitenskapelig uredelighet, uansett fagområde, disiplin, organisering og gjennomføring, og uansett om forskningen er finansiert med offentlige eller private midler.

Med uredelighet forstås forfalskning, fabrikkering, plagiering og andre alvorlige brudd med god vitenskapelig praksis som er begått forsettlig eller grovt uaktsomt i planlegging, gjennomføring eller rapportering av forskning, jf. lovens § 5 annet ledd.

Lovens definisjon av uredelighet er begrenset til alvorlige tilfeller av bevisst eller grovt uaktsom uredelighet. Definisjonen dekker ikke faglig uenighet eller mindre alvorlige tilfeller av brudd på god vitenskapelig praksis.

For at en handling skal falle inn under definisjonen, må utvalget sannsynliggjøre at handlingen har foregått med forsett eller som følge av grov uaktsomhet. For at kravet om forsettlig opptreden skal være oppfylt, må det finnes bevist at forskeren har hatt som hensikt å bevisst villede eller forlede.

Eksempler på uredelig atferd kan være:

• Bevisst tilbakeholdelse av uønskede resultater.
• Bevisst villedende anvendelse av statistiske metoder.
• Bevisst villedning om hvem som har bidratt til forskningen (utelatelse og inkluderinger), og hvor mye de har bidratt.
• Forsettlig eller grovt uaktsom tilbakeholdelse av detaljer i metodikk.
• Bevisst feilinformering om vitenskapelige kvalifikasjoner i søknader.
• Bevisst destruering av forskningsmateriale for å hindre undersøkelser av uredelighet i forskning.

Listen er ikke uttømmende. Når utvalget har vunnet erfaringer, bør det selv lage en mer fyllestgjørende liste over handlinger som bør anses som alvorlige brudd med god vitenskapelig praksis.

Begrepene ”vitenskapelig uredelighet” og ”uredelighet i forskning” brukes synonymt.

Begrepet forskning er ikke definert i loven. I Ot. prp. nr. 58 (2005-2006) er det vist til OECDs definisjon som er følgende: Med forskning forstås virksomhet av original karakter som utføres systematisk for å øke fondet av viten og for å bruke denne viten til å finne nye anvendelser. Denne definisjonen omfatter både grunnforskning, anvendt forskning og utviklingsarbeid.

Prosjekter som utføres av studenter som ikke er i et ansettelsesforhold, er ikke omfattet av loven. Ansatte stipendiater vil derimot være omfattet.

Forskning i/utenfor Norge: Utvalget kan uttale seg både om forskning som har foregått i Norge og forskning som har foregått i utlandet. Forskning som har en tilknytning til Norge ved at en utenlandsk forsker utfører sin forskning i riket, eller ved at en norsk statsborger utfører sin forskning utenfor riket, er omfattet dersom vedkommende forsker har et ansettelsesforhold til norsk arbeidsgiver og/eller har en vesentlig del av sin finansiering fra norsk bidragsyter.

I tilfeller som involverer flere land, for eksempel ved at finansieringen kommer fra flere land, og flere utvalg tilsvarende det norske er involvert, er det opp til utvalget selv å vurdere samarbeid eller arbeidsdeling med de(t) andre lands utvalg.

Utvalget må vurdere om en sak ligger innenfor eller utenfor det som er dets virkeområde. Utvalget må synliggjøre sine vurderinger og avgjørelser i dette spørsmålet. Det gjelder særlig i tvilstilfeller. Dersom saken ligger innenfor dets virkeområde, avgjør utvalget selv omfanget av og rammen for den enkelte sak.

3 Utvalgets oppgaver

• Utvalget skal vurdere og behandle konkrete saker hvor det er mistanke om alvorlige tilfeller av uredelig forskning.

• Utvalget bør bidra til at en forsker som urettmessig har fått sitt navn knyttet til en påstand om uredelig forskning, får gjenopprettet sitt omdømme.

• Utvalget skal samarbeide med institusjoner, bedrifter og oppdragsgivere om behandlingen av sakene.

• Utvalget skal samarbeide med de nasjonale forskningsetiske komiteene og bidra i arbeidet med å forebygge vitenskapelig uredelighet.

• Utvalget skal holde seg orientert om tilsvarende arbeid i andre land og  samarbeide med eventuelle tilsvarende utvalg i andre land.

• Utvalget skal utarbeide en anonymisert årsmelding til Kunnskapsdepartementet om arbeidet.

 

4 Arbeidsmåte/saksbehandling

Til grunn for utvalgets arbeid ligger forvaltningslovens saksbehandlingsregler. Et alminnelig ulovfestet prinsipp i forvaltningens saksbehandling er dessuten det kontradiktoriske prinsipp som tilsier at en part må gis anledning til å uttale seg både om fakta og påstander/vurderinger som blir framsatt, se forskriftens § 8.

4.1 Hvem kan forelegge sak for utvalget

Både institusjoner og enkeltpersoner kan forelegge en sak for utvalget. Med dette menes for eksempel at arbeidsgivere, oppdragsgivere, finansieringskilder og enkeltpersoner som på en eller annen måte er berørt av selve forskningen eller de resultater forskningen har ført til, kan legge fram sak for utvalget.

Utvalget kan også ta opp saker av eget tiltak, uansett på hvilken måte det er blitt kjent med sakene.

4.2 Utredning og saksbehandling generelt

I følge forvaltningsloven § 11a skal saker forberedes og avgjøres uten ugrunnet opphold. Utvalgets uttalelser regnes som enkeltvedtak, jf. Ot. prp. nr. 58 (2005-2006). Da krever § 11a tredje ledd at det skal gis et foreløpig svar dersom ”en henvendelse ikke kan besvares innen en måned etter at den er mottatt”. For utvalgets arbeid innebærer dette at det innen en måned fra en henvendelse er mottatt, enten må foreligge en avgjørelse eller det må gis et foreløpig svar, der det bør redegjøres for den videre saksgang.

4.3 Avvisning av sak

Utvalget avgjør selv om en mottatt sak skal realitetsbehandles eller avvises. Avvisning regnes som enkeltvedtak etter forvaltningsloven. Et avvisningsvedtak må begrunnes og kan påklages.

Selv om det forhold som påtales har funnet sted før lovens ikrafttreden, er det ikke noe til hinder for at utvalget tar en slik sak opp til behandling. Det er ingen foreldelsesfrist, men utvalget bør være varsom med å ta opp til behandling saker som er så gamle at det kan oppstå problemer med å få klarlagt de faktiske forhold på grunn av den tid som er gått.

4.4 Åpning av sak

Når åpning av sak er besluttet, skal utvalget varsle partene og angi hvilken eller hvilke publikasjoner granskingen vil omfatte. Dette vil ikke være til hinder for at utvalget senere innskrenker eller utvider saken. Eventuell innskrenkning eller utvidelse må i så fall meddeles partene.

4.5 Partsstilling

Forvaltningslovens partsbegrep gjelder for utvalgets arbeid. De som får sin forskning undersøkt, har partsrettigheter. Det betyr at dersom for eksempel medforfattere undersøkes – ut over det som er nødvendig for å sjekke dem ut av saken – må de behandles som parter. Det innebærer at noen kan bli parter underveis i prosessen, selv om de ikke var det fra starten av. Så snart utvalget har mottatt en henvendelse om en navngitt person, må vedkommende varsles og gis rett til å uttale seg.

I forskriften er brukt begrepet ”avgjørelse”, se §§ 9 og 10. Avgjørelse er et videre begrep enn vedtak og enkeltvedtak, jf. forvaltningsloven § 2. Det er således ikke gitt at det ved alle typer avgjørelser vil være parter i henhold til forvaltningslovens partsbegrep. Dette kan for eksempel være aktuelt ved prosessledende avgjørelser om hvordan en sak skal behandles.

4.6 Avhør av parter og vitner

Det vil ikke være møteplikt eller forklaringsplikt for parter eller vitner. Dersom utvalget mener det er svært viktig å få en slik forklaring, kan det begjære bevisopptak ved de ordinære domstoler, jf. domstolloven § 43.

En part skal ha rett til å forklare seg muntlig eller skriftlig for utvalget og å gjøre seg kjent med og kommentere forklaringer fra andre parter, vitner og sakkyndige, jf. forskriften § 8 siste ledd.

Dersom en person ellers mener at han/hun er mistenkeliggjort gjennom den gransking som er satt i gang, oppstår spørsmålet om vedkommende skal ha rett til å kreve å forklare seg for utvalget. Etter forvaltningsrettens alminnelige krav til forsvarlig saksbehandling ligger at utvalget i en slik situasjon bør oppta forklaring av en som krever det, jf. forskriften § 8 siste ledd. Vedkommende kan selv velge om forklaringen skal foregå muntlig eller skriftlig.

Om bruk av sakkyndige, se forskriftens § 8.

4.7 Partsinnsyn

En part har rett til å gjøre seg kjent med sakens dokumenter. Unntatt fra dette er utvalgets egen interne saksforberedelse. Nærmere regler om dette og om innskrenket adgang til visse slags opplysninger finnes i forvaltningsloven §§ 18 og 19.

Utvalget må selv vurdere i den enkelte sak om det vil være hensiktsmessig å la innklagede få lese utkast til rapport før denne utformes endelig. I henhold til det kontradiktoriske prinsipp bør det normalt gis anledning til å korrigere faktiske og rettslige forhold hvor parten antar at utkastet ikke er dekkende.

4.8 Om konklusjonen

Utvalgets konklusjon skal være at innklagede enten har opptrådt uredelig eller ikke, jf. forskriften § 10 fjerde ledd. Dersom en person har opptrådt uredelig med forsett eller ved grov uaktsomhet, skal det konkluderes med at vedkommende har opptrådt uredelig. Utvalget bør være svært restriktivt med å slå fast uredelighet i tilfeller der det kan være tvil om handlingen ligger innenfor kravet til forsett eller grov uaktsomhet.

Dersom konklusjonen er at vedkommende har opptrådt uredelig, bør utvalget kommentere mulige systemfeil.

Dersom konklusjonen er at vedkommende ikke har opptrådt uredelig, må utvalget i sine premisser vise varsomhet med å gi uttrykk for kritikk mot den som er ”frikjent”. Dette skal ikke forhindre at utvalget i sin gjengivelse av partenes anførsler og/eller i utvalgets begrunnelse kommenterer påståtte kritikkverdige forhold som ligger til grunn for saken. Det skal heller ikke forhindre at utvalget uttaler seg om mulige systemfeil dersom granskingen gir grunnlag for det.

Uansett må utvalget skriftlig drøfte og begrunne konklusjonen, jf. forskriften § 10 fjerde ledd. I begrunnelsen bør utvalget kommentere graden av alvorlighet. Alvorlighetsgraden vil både knytte seg til det objektive – hvilke og hvor omfattende brudd på god vitenskapelig praksis som er funnet – og på det subjektive i relasjon til forsett versus grov uaktsomhet.

4.9 Renvasking

Når det gjelder forskere som mener at de urettmessig har fått sitt navn knyttet til en påstand om uredelighet, bør de kunne legge fram sin sak for utvalget. Det vil kunne dreie seg om medforfattere, kolleger eller andre som på en eller annen måte er berørt av påstandene. De har ikke nødvendigvis et ubetinget krav på å få saken behandlet. Dette må utvalget vurdere i lys av forvaltningsrettens alminnelige krav til forsvarlig saksbehandling. Utvalget vil også måtte vurdere på hvilken måte det eventuelt kan bidra til slik ”renvasking”. Forutsetningen for at utvalget kan foreta slik ”renvasking”, må være at parten legger fram all relevant informasjon som vedkommende besitter, jf. forskriften § 6 annet ledd.


 

5 Offentlighet

Utvalgets møter er ikke offentlige, med mindre utvalget selv finner grunn til det. Utvalget må for eksempel selv avgjøre om avhør av parter, sakkyndige og vitner skal skje for åpne eller lukkede dører.

Hovedregelen etter offentlighetsloven er at forvaltningens saksdokumenter er offentlige, jf. offentlighetsloven § 2 første ledd. Dette innebærer at det må foreligge et særlig grunnlag enten i lov eller i medhold av lov dersom man ønsker å unnta utvalgets saksdokumenter fra offentligheten. I følge offentlighetsloven § 4 kan et forvaltningsorgan bestemme at det i en bestemt sak først skal gjelde offentlighet fra et bestemt tidspunkt.

I forskningsetikkloven er det tatt inn en hjemmel om at utvalget kan unnta saken fra offentlighet inntil utvalgets uttalelse foreligger. Om bakgrunnen for dette, se Ot. prp. nr. 58 (2005-2006), kap. 11.3.2.4.

Etter offentlighetsloven § 5 kan visse dokumenter som er utarbeidet for et organs interne saksforberedelse unntas offentlighet. Dette gjelder dokumenter som utvalget selv utarbeider til eget bruk (første ledd), og visse dokumenter som er innhentet fra andre til utvalgets interne saksforberedelse (annet ledd). Formålet med å unnta denne type dokumenter er å gi utvalget en viss mulighet til fortrolig og uformell diskusjon i forkant av en beslutning. En ubetinget innsynsrett vil kunne gjøre det vanskeligere å få fram mothensyn og avvikende synsmåter som igjen kan gå utover kvaliteten på arbeidet.

Interne dokumenter etter første ledd omfatter kun dokumenter som utvalget selv utarbeider til saksforberedelsen. Dokumenter som er utarbeidet av andre enn utvalget, kan ikke unntas offentlighet etter første ledd. Disse må i så fall unntas etter annet ledd fordi det er snakk om dokumenter som er utarbeidet av særlige rådgivere eller sakkyndige, jf. bokstav b.

Dette er en ”kan”- regel, dvs. utvalget må vurdere om det er et reelt behov for å unnta denne type dokumenter fra offentlighet, jf. plikten til å vurdere meroffentlighet som følger av offentlighetsloven § 2 tredje ledd. I dette ligger at utvalget har en plikt til å vurdere muligheten for å gi innsyn selv om det etter offentlighetsloven kan unntas fra offentlighet som interne dokumenter. Jf. ellers offentlighetsloven § 5.

Utvalgets medlemmer vil ha taushetsplikt om taushetsbelagte opplysninger som de får kjennskap til i forbindelse med granskingen. Utvalgsmedlemmene bør likevel undertegne en taushetserklæring.

På generelt grunnlag er det ikke hjemmel for å anonymisere navnet på den eller de som fremmer sak for utvalget.

Når utvalget har konkludert, vil hovedregelen være at en uttalelse fra utvalget er offentlig og ikke vil være underlagt taushetsplikt.

Når det gis innsyn i en sak, innebærer dette at også underliggende dokumenter vil være offentlige. Utvalget må selv ta stilling til om dokumentene inneholder opplysninger som er undergitt lovbestemt taushetsplikt, jf. offentlighetsloven § 5a. Dette vil for eksempel være tilfellet dersom dokumentene inneholder opplysninger om noens personlige forhold, jf. forvaltningsloven § 13 første ledd. Begrepet ”noens personlige forhold” er uskarpt, og det kan undertiden by på tvil om opplysninger er undergitt taushetsplikt etter bestemmelsen. Generelt kan det sies at begrepet omfatter opplysninger som det er vanlig å ville holde for seg selv, og begrepets innhold vil følgelig ikke ligge fast. Det vises i denne sammenheng til de vurderinger som er gjort av Justisdepartementet i heftet ”Veileder i offentlighetsloven”.