4. Forskeren har ansvar for å utøve redelig, sannferdig og etterrettelig forskning av god kvalitet, og forskningsinstitusjonen skal tilrettelegge for slik praksis.

Redelighet, sannferdighet og etterrettelighet er grunnleggende forskningsetiske krav. Forskerne og forskningsinstitusjonene har ansvar for å sette seg inn i og etterfølge relevante forskningsetiske retningslinjer for den typen forskningsaktivitet de deltar i.

Vitenskapelig redelighet

Forskeren har ansvar for å respektere andres forskningsresultater og å utøve god vitenskapelig praksis. Forskeren skal ikke skjule, fordreie eller forfalske noe, enten det er i planleggingen, gjennomføringen eller rapporteringen av forskningen. Å plagiere innebærer å framstille andres ideer eller forskning som sitt eget.

Den enkelte forskeren har et selvstendig ansvar for å ikke akseptere avvik fra god vitenskapelig praksis, verken på egne eller andres vegne.[2] Forskere som oppdager eller blir gjort oppmerksomme på feil i sin forskning, skal innrømme feilen, rette den opp og sørge for at konsekvensene av feilen blir minimale.

God henvisningsskikk

Det er forskningens egenart å bygge videre på andres forskning. Forskere som bygger på andres ideer og forskning, både publiserte og upubliserte, skal gjøre rede for dette på en presis måte, slik at det går fram hva som er forskerens eget bidrag. Forskeren skal gi balanserte og sannferdige framstillinger av andres forskning. Gjennom sitering blir forskning sporbar og etterprøvbar.

Etterprøving

Forskerne og forskningsinstitusjonene skal gjøre data tilgjengelig for andre til etterprøving etter en viss periode. Når vedkommende ikke gjør bruk av disse dataene innen denne tiden, bør de gjøres tilgjengelig for etterprøving eller brukes til annen forskning.

Institusjoner bør innenfor rammen av gjeldende regelverk ha retningslinjer og rutiner for å oppbevare forskningsdata på en slik måte at de kan hentes fram, også etter at forskeren har avsluttet sitt arbeidsforhold ved institusjonen.

5. Forskeren skal respektere andre forskeres bidrag og følge standarder for forfatterskap og samarbeid.

Forskeren skal følge god publiseringspraksis. Forskeren skal avklare individuelle ansvarsforhold i gruppearbeid og avklare regler for medforfatterskap. Æresforfatterskap er uakseptabelt. Der flere forfattere bidrar, skal forfatterskapet være rettmessig. Rettmessig forfatterskap er definert ved fire kriterier, i samsvar med kriteriene utarbeidet av International Committee of Medical Journal Editors (ICMJE)[3]:

a)     forskeren skal ha bidratt vesentlig til idé og utforming eller datainnsamling eller analyse av data; og

b)     forskeren skal ha bidratt til utarbeiding av manuskript eller kritisk revisjon av publikasjonens intellektuelle innhold; og

c)     forskeren skal ha godkjent den endelige versjonen før publisering; og 

d) forskeren skal kunne stå inne for og holdes ansvarlig for arbeidet i sin helhet (om enn ikke nødvendigvis alle tekniske detaljer) med mindre annet er spesifisert.

Alle forfattere i en tverrfaglig publikasjon må kunne redegjøre for hvilken del eller hvilke deler de har hatt ansvaret for i forskningsarbeidet, og hvilken del eller hvilke deler andre bidragsytere har hatt ansvaret for.

Alle som oppfyller a) skal ha mulighet til å oppfylle b) og c). Bidragsytere som ikke oppfyller alle kriteriene skal krediteres.

6. Når forskeren deltar i vurderinger av andres arbeid (artikler, avhandlinger, søknader, stillinger, etc.), har forskeren et ansvar for å vurdere egen kompetanse og habilitet.

Ved tvil bør forskeren ikke delta i vurderingsarbeidet.

Forskeren som fagfelle følger følgende regler: i) forskeren skal trekke seg som sakkyndig (reviewer) hvis hun eller han har vært i sterk konflikt med vedkommende forfatter, eller står i en direkte samarbeids- eller konkurranserelasjon med forfatteren. ii) Forskeren skal tilkjennegi begrensningene i sin kompetanse der det er nødvendig. 

7. Forskeren skal i sin forskningsvirksomhet følge nasjonale og internasjonale reguleringer fastsatt for å ivareta etiske og sikkerhetsmessige hensyn.

God forskningspraksis innebærer å følge nasjonale lover og regler, så vel i hjemlandet som i utlandet. Det innebærer også at forskeren nøye vurderer om det er etisk forsvarlig å følge lover og regler i utlandet dersom de har andre etiske standarder enn i hjemlandet.

Dette innebærer at 

a)     forskeren søker nasjonale tillatelser for prosjekter der det er påkrevd.

b)     forskeren respekterer pålagte nasjonale sikkerhetsstandarder for laboratorier og skolere seg selv og andre i håndtering av utstyr.

c)     forskeren ikke plasserer deler av sin forskning i andre land dersom hensikten er å oppnå lavere etiske eller sikkerhetsmessige standarder.

d)     forskeren informerer finansierende institusjoner om eventuelt avvikende etiske eller sikkerhetsmessige standarder i de landene der forskningen utføres.


[2] Lov om behandling av etikk og redelighet i forskning (forskningsetikkloven).