NESHs retningslinjer er laget med utgangspunkt i samfunnsvitenskap, humaniora, juss og teologi, men de kan også ha et bredere anvendelsesområde blant annet for pedagogikk og psykologi. I teksten brukes begrepet «humaniora og samfunnsvitenskap» som samlebetegnelse for retningslinjenes virkeområde.

De forskningsetiske retningslinjene er forpliktende for både individer og institusjoner. Både forskerne og forskningsinstitusjonene har et selvstendig ansvar for å sikre at forskningen de utfører er god og ansvarlig. Det er viktig at institusjonene tydeliggjør sine roller og sitt ansvar for forskningsetikk på alle nivå. Alle institusjoner må ha rutiner for finansiering, administrasjon og styring som sikrer at forskningen skjer i samsvar med forskningsetiske normer og retningslinjer.

Forskningsetikk

Begrepet forskningsetikk viser til et mangfold av verdier, normer og institusjonelle ordninger som bidrar til å konstituere og regulere vitenskapelig virksomhet. Forskningsetikk er en sammenfatning eller kodifisering av praktisk vitenskapsmoral. Forskningsetiske retningslinjer er konkretiseringer av forskersamfunnets grunnleggende normer og verdier. De har sin begrunnelse i vitenskapelig allmennmoral, slik allmenn etikk har sitt grunnlag i samfunnets allmennmoral.

De forskningsetiske retningslinjene handler hovedsakelig om forskning, men gjelder også annen forskningsbasert virksomhet som undervisning, forskningsformidling, ekspertvirksomhet og institusjonsforvaltning. Begrepet forskning omfatter her også arbeidet til studenter og stipendiater på alle nivå, og institusjonene har et ansvar for at det gis relevant opplæring i forskningsetikk. Retningslinjene gjelder videre all forskning i offentlig og privat regi, enten det er grunnleggende forskning, anvendt forskning eller oppdragsforskning. De gjelder også virksomheten til konsulentfirmaer i den grad de utfører oppgaver forbundet med forskning, for eksempel systematisk innsamling og bearbeiding av informasjon om personer, grupper eller organisasjoner med sikte på å frambringe ny kunnskap om et nærmere avgrenset spørsmål.

Retningslinjene er forankret i forskningsetiske normer, som regulerer forskningsaktiviteten på ulike områder og i ulike relasjoner:

  1. normer for god vitenskapelig praksis, knyttet til forskningens søken etter sikker, dekkende og relevant kunnskap (akademisk frihet, åpenhet, etterprøvbarhet etc.)
  2. normer som regulerer forskersamfunnet (redelighet, etterrettelighet, habilitet, kritikk etc.)
  3. forskningens forpliktelse overfor dem som deltar i forskningen (respekt, menneskeverd, konfidensialitet, fritt og informert samtykke etc.)
  4. forskningens relasjon til resten av samfunnet (uavhengighet, interessekonflikter, samfunnsansvar, forskningsformidling etc.)

De to første gruppene av etiske normer er interne, knyttet til forskersamfunnets selvregulering, mens de to siste gruppene er eksterne, knyttet til forholdet mellom forskning og samfunn.[2] Noen ganger er det glidende overgang mellom normer; for eksempel er etterrettelighet en forutsetning for etterprøvbarhet. I andre tilfeller står normer i et motsetningsforhold, og da er det nødvendig å balansere ulike hensyn, for eksempel avveiningen mellom samfunnets behov for ny kunnskap og den mulige belastning forskningen påfører deltakere og andre berørte. I noen prosjekter reiser forskningen også helt nye spørsmål, for eksempel ved forskning på internett, hvor de anerkjente normene og retningslinjene ikke alltid er dekkende.[3] I slike tilfeller påligger det både forskeren og forskersamfunnet et spesielt ansvar for å avklare etiske dilemma og utvise godt skjønn.

Etiske retningslinjer og juridiske lover

Universiteter og høyskoler har et lovpålagt ansvar for at forskning, utdanning og faglig og kunstnerisk utviklingsarbeid holder et høyt nivå «og utøves i overensstemmelse med anerkjente vitenskapelige, kunstfaglige, pedagogiske og etiske prinsipper.»[4] I tillegg finnes lov om behandling av etikk og redelighet i forskning (forskningsetikkloven), som «skal bidra til at all forskning i offentlig eller privat regi skjer i samsvar med anerkjente etiske normer.»[5]

De forskningsetiske retningslinjene har ikke samme rolle eller funksjon som juridiske lover og forskrifter. Retningslinjene er først og fremst et hjelpemiddel for forskeren og forskersamfunnet. De peker på relevante faktorer forskeren bør ta hensyn til, men som de ofte må veie mot hverandre og mot andre krav og forpliktelser.

Selv om skillet mellom jussen og etikken ofte kan være uklart, er de grunnleggende forskjellige. Begge er normative, men etikkens normer er formulert som retningslinjer heller enn påbud og forbud. De forskningsetiske retningslinjene er ment å virke rådgivende, veiledende og forebyggende. De angir hva forskeren bør ta i betraktning og gjøre for at forskningen skal være ansvarlig. Forskningsetikken er følgelig basert på akademisk frihet og forskersamfunnets selvregulering. Derfor ligger også det primære forskningsetiske ansvaret hos forskerne og forskningsinstitusjonene. Uten denne friheten og frivilligheten mister forskningsetikken mye av sin moralske verdi.

Noen av de etiske normene som er nedfelt i de forskningsetiske retningslinjene, finnes også i lovgivningen. For eksempel er krav om personvern og hensyn til menneskeverd både hjemlet i personopplysningsloven og dekket i de forskningsetiske retningslinjene (Del B).[6] Bryter forskeren de rettslige normene i loven, kan de bli rammet av straff og andre sanksjoner. Slike reaksjoner settes da inn fordi forskeren har brutt lovene, ikke fordi de har handlet i strid med de forskningsetiske retningslinjene.

NESH fastsetter altså forskningsetiske retningslinjer, men er ikke et tilsyns- eller kontrollorgan og har ingen domsfunksjon eller sanksjonsmidler. NESH gir heller ikke forhåndsgodkjenning av forskningsprosjekter. NESHs rolle i oppfølgingen av retningslinjene er for det første å svare på henvendelser om konkrete forskningsopplegg og gi vurderinger og råd når ulike forskningsetiske hensyn skal avveies. For det andre avgir NESH uttalelser i enkeltsaker som reiser prinsipielle forskningsetiske spørsmål. For det tredje kan NESH ta opp aktuelle og viktige forskningsetiske spørsmål på eget initiativ. Endelig skal NESH også bidra i arbeidet med å forebygge vitenskapelig uredelighet.

Instanser som ivaretar særskilte hensyn og krav

I saker som ikke bare angår forskningsetikk, men også juridiske lover og rettigheter, er det overlapping mellom NESH og flere andre instanser som ivaretar særskilte hensyn og krav. Selv om de juridiske sidene ved slike saker da blir ivaretatt av andre, vil forskningsetikken alltid være et supplerende og utfyllende hensyn.

a) Granskningsutvalget er et nasjonalt utvalg for granskning av redelighet i forskning. Utvalget skal vurdere og behandle konkrete saker hvor det er mistanke om alvorlige brudd på god vitenskapelig praksis slik det er definert i forskningsetikkloven.[7]

b) Medisinske og helsefaglige forskningsprosjekter som har som formål å frambringe ny kunnskap om sykdom og helse, skal vurderes etter helseforskningsloven. Slike prosjekter krever forhåndsgodkjenning av en Regional komité for medisinsk og helsefaglig forskningsetikk(REK).[8]

c) Personopplysninger som befinner seg hos offentlig forvaltning, vil normalt være underlagt taushetsplikt. Forvaltningsloven gir imidlertid, på visse vilkår og innenfor forvaltningslovens område, adgang til fritak fra taushetsplikten for opplysninger til bruk i forskning. Det enkelte fagdepartementet kan gi fritak fra taushetsplikten, men denne adgangen til dispensasjon er ofte delegert til underliggende etater. Det skal innhentes en uttalelse om fritak fra Rådet for taushetsplikt og forskning, jf. forvaltningslovforskriften.[9] En slik uttalelse er likevel ikke nødvendig dersom forvaltningsorganet som avgjør spørsmålet om fritak, finner det klart at søknaden bør innvilges eller avslås, eller dersom forskeren skal henvende seg direkte til dem som har krav på taushet.

d) Personopplysningsloven stiller krav om at de som behandler personopplysninger skal ivareta personlig integritet og sikre privatlivets fred.[10] Personopplysninger er opplysninger og vurderinger som enten direkte eller indirekte kan knyttes til en person, for eksempel gjennom navn, fødselsnummer eller e-postadresse, eller gjennom en sammenstilling av bakgrunnsopplysninger. Elektronisk behandling av slike opplysninger er meldepliktig og skal som hovedregel være basert på fritt og informert samtykke. For institusjoner med personvernombud er meldeplikten til Datatilsynet erstattet med en meldeplikt til personvernombudet.[11] Noen forskningsinstitusjoner har lokale personvernombud, men Personvernombudet for forskning tilknyttet Norsk senter for forskningsdata (tidligere NSD) ivaretar denne oppgaven for mange forskningsinstitusjoner i Norge.

Personvernombudets hovedoppgave er å bidra til at institusjonene kan ivareta lovpålagte plikter knyttet til internkontroll og kvalitetssikring av egen forskning. Personvernombudet kan også gi veiledning og råd i personvernspørsmål. Prosjekter som behandler personopplysninger, kan ikke igangsettes før et personvernombud har vurdert prosjektet.

e) Hovedregelen ifølge personopplysningsloven er at Datatilsynet må gi konsesjon til behandling av sensitive personopplysninger, men forskningsprosjekter er unntatt fra denne konsesjonsplikten dersom prosjektet er tilrådd av et personvernombud.[12] Sensitive personopplysninger er for eksempel opplysninger om helseforhold, rasemessig eller etnisk bakgrunn, seksuelle forhold, samt politisk, filosofisk eller religiøs oppfatning. Noen prosjekter som behandler sensitive personopplysninger, er ikke omfattet av unntaksbestemmelsen i personopplysningsforskriften og krever uansett konsesjon fra Datatilsynet [13].

Dersom prosjektet er konsesjonspliktig, kan Personvernombudet bistå med å utforme søknaden om konsesjon og med å oversende denne til Datatilsynet. Datatilsynet vurderer blant annet om samfunnets interesse for ny kunnskap klart overstiger ulempene forskningen kan medføre for den enkelte. Datatilsynet kan gi konsesjon under forutsetning av at bestemte vilkår følges, og da vil slike vilkår være rettslig bindende for forskeren. Prosjekter som er konsesjonspliktige, kan ikke igangsettes før konsesjon fra Datatilsynet foreligger.


[2] Internasjonalt blir gjerne det to første knyttet til begrepet Research Integrity (RI), mens de to siste kan knyttes til det bredere begrepet Responsible Research and Innovation (RRI).

[3] NESH, Forskningsetiske retningslinjer for internettforskning, Oslo (2003) 2016. Se også Etiske retningslinjer for forskning på menneskelige levninger (2013), utarbeidet av Nasjonalt utvalg for vurdering av forskning på menneskelige levninger (Skjelettutvalget), som er et utvalg under NESH.

[12] Personopplysningsloven, § 33, første ledd; Personopplysningsforskriften, § 7-27.

[13] Prosjekter som utløser konsesjonsplikt, kan være prosjekter som behandler sensitive personopplysninger og

  • er av stort omfang (over 5000 personer) og lang varighet (over 15 år) og/eller
  • benytter store datasett som ikke er tilfredsstillende avidentifisert eller pseudonymisert, og/eller
  • utfører frafallsanalyser som ikke er basert på samtykke, og/eller
  • bruker data fra de pseudonyme helseregistre (IPLOS og Reseptregisteret)