Forskningsformidling stiller etiske krav til både individer og institusjoner. Universiteter og høyskoler har et særskilt ansvar for å formidle kunnskap, resultater og vitenskapelige normer både i undervisningen av studenter og overfor offentlig forvaltning, kulturliv og næringsliv.[34] Institusjonene bør fremme formidling for eksempel ved ansettelser, i undervisningen og med økonomiske insentiver. Institusjonene bør også stimulere til formidling på ulike arenaer og gjennom nye former for læring, kunnskapsdeling og debatt, være seg mediebidrag, forelesningsrekker, lekfolkkonferanser eller offentlige høringer.

Forskningsformidling er også knyttet til ytringsfriheten og infrastrukturkravet i Grunnlovens § 100: «Det påligger statens myndigheter å legge forholdene til rette for en åpen og opplyst offentlig samtale.»[35] Også vitenskapene skal bidra til slike offentlige samtaler. Demokratiske rettsstater med velfungerende offentlig forvaltning og markedsøkonomi er avhengige av soner i det sivile samfunnet som ikke først og fremst er preget av lønnsomhetsprinsipper og forvaltningslogikk, men av at det er argu­menter som skal telle.

Universitets- og høyskoler har også et ansvar for å vedlikeholde og videreutvikle norsk som fagspråk.[36] Et norsk fagspråk er viktig for å tilbakeføre resultater til de berørte og for å formidle kunnskap til allmennheten og i det offentlige ordskiftet.

God formidling krever samspill og samarbeid mellom forskningsinstitusjoner og andre institusjoner, som massemedier, skoler, kunstinstitusjoner, livssynssamfunn og frivillige foreninger. Formidlingen kan skje med varierende deltakelse fra forskere og andre (som journalister eller lærere), være skriftlig, muntlig eller basert på andre tilnærminger (som utstillinger og elektroniske medier). Alle som deltar i slik formidling, er underlagt formidlingsetiske normer.


[34] Universitets- og høyskoleloven § 1-1, § 1-3.

[35] Grunnloven, § 100.