41. Formidling som faglig oppgave

Både forskerne og forskningsinstitusjonene skal sørge for å formidle vitenskapelig kunnskap til et bredere publikum utenfor forskningsmiljøet.

Forskningsformidling er å kommunisere vitenskapelige innsikter, arbeidsmåter og holdninger fra spesialiserte forskningsfelt til personer utenfor fagområdet. Formidlingen kan være rettet til forskere fra andre fag eller til et bredere publikum. Det kan dreie seg om formidling av etablerte innsikter i faget eller om resultater fra nyere forskning.

Forbindelsen mellom forskning og formidling er særlig tette i humanistiske og samfunnsvitenskapelige fag, hvor det ikke er uvanlig at det vitenskapelige bidraget samtidig er et formidlingsbidrag. For enkelte typer forskning er det heller ikke alltid en klar grenseoppgang mellom forskning og formidling fordi formidlingen for eksempel inngår i en samfunnsdebatt som igjen påvirker forskningsspørsmålene og -svarene.

En sentral begrunnelse for forskningsformidling er å tilfredsstille befolkningens intellektuell nysgjerrighet. Formidling er også viktig for en velfungerende demokratisk offentlighet. Formidling skal bidra til opprettholdelse og utvikling av kulturelle tradisjoner, informert offentlig meningsdannelse og til spredning av samfunns­relevant kunnskap. Samfunnet har investert store summer i forskning og har derfor rett til å få del i resultatene.

42. Krav til individer og institusjoner

Forskningsinstitusjonene skal legge forholdene til rette for en mangfoldig og omfattende forskningsformidling preget av kvalitet og relevans.

Forskningsformidling stiller etiske krav til både individer og institusjoner. Universiteter og høyskoler har et særskilt ansvar for å formidle kunnskap, resultater og vitenskapelige normer både i undervisningen av studenter og overfor offentlig forvaltning, kulturliv og næringsliv.[37] Institusjonene bør fremme formidling for eksempel ved ansettelser, i undervisningen og med økonomiske insentiver. Institusjonene bør også stimulere til formidling på ulike arenaer og gjennom nye former for læring, kunnskapsdeling og debatt, være seg mediebidrag, forelesningsrekker, lekfolkkonferanser eller offentlige høringer.

Forskningsformidling er også knyttet til ytringsfriheten og infrastrukturkravet i Grunnlovens § 100: «Det påligger statens myndigheter å legge forholdene til rette for en åpen og opplyst offentlig samtale.»[38] Også vitenskapene skal bidra til slike offentlige samtaler. Demokratiske rettsstater med velfungerende offentlig forvaltning og markedsøkonomi er avhengige av soner i det sivile samfunnet som ikke først og fremst er preget av lønnsomhetsprinsipper og forvaltningslogikk, men av at det er argu­menter som skal telle.

Universitets- og høyskoler har også et ansvar for å vedlikeholde og videreutvikle norsk som fagspråk.[39] Et norsk fagspråk er viktig for å tilbakeføre resultater til de berørte og for å formidle kunnskap til allmennheten og i det offentlige ordskiftet.

God formidling krever samspill og samarbeid mellom forskningsinstitusjoner og andre institusjoner, som massemedier, skoler, kunstinstitusjoner, livssynssamfunn og frivillige foreninger. Formidlingen kan skje med varierende deltakelse fra forskere og andre (som journalister eller lærere), være skriftlig, muntlig eller basert på andre tilnærminger (som utstillinger og elektroniske medier). Alle som deltar i slik formidling, er underlagt formidlingsetiske normer.

43. Tverrfaglig diskusjon og demokratisk allmennhet

En viktig del av forskningsformidlingen i et moderne samfunn ligger i dialogen mellom spesialister fra forskjellige fag og den bredere allmennheten

Mange av de store utfordringer samfunnet står overfor, f.eks. knyttet til økologi, globalisering eller menneskerettigheter, krever tverrfaglig samarbeid og integrasjon av vitenskapelig kunnskap fra flere fag. Derfor er det stort behov for å oversette og formidle kunnskap både på tvers av ulike fagområder og til et bredere publikum. Utvikling av flerfaglige fora ved forskningsinstitusjonene gir et godt grunnlag både for dialog mellom spesialister og for kommunikasjon med den bredere allmennheten.

Tverrfaglig diskusjon kan tydeliggjøre grunnleggende krav til vitenskapelig diskusjonskultur. Forskeren må formulere seg så klart at forskere fra andre områder og andre deltakere i ordskiftet kan ta begrunnet stilling til det han eller hun hevder. Som i intern­vitenskapelig diskusjon, skal gjengivelser av andres bidrag ikke være tendensiøse, og meningsmotstandere må ikke gjøres til stråmenn for urimelige synspunkter.

Formidlingen bør klart og tydelig kommunisere både vitenskapelig usikkerhet og enkeltfagenes begrensninger. Forskeren bør klargjøre begrensninger i eget fagperspektiv og egen kompetanse på det aktuelle saksfeltet, noe som kan gjøre det lettere for lesere og publikum å vurdere om andre faglige perspektiver kunne føre til andre oppfatninger. Slik tverrfaglig og tverrinstitusjonell diskusjon kan fungere som en form for utvidet fagfellevurdering.

44. Deltakelse i samfunnsdebatt

Forskeren bør bidra til det offentlige ordskifte med vitenskapsbasert argumentasjon. Forskeren bør uttrykke seg saklig og med klarhet for å unngå tendensiøse tolkninger av forskningens resultater.

Når forskeren deltar i samfunnsdebatten, innebærer det at de bruker vitenskapelig kompetanse som grunnlag for bidrag til offentlig meningsdannelse. Det kan dreie seg om at de bidrar med informasjon på et område som er oppe til debatt, at de tar begrunnet stilling til kontroversielle temaer, eller at de søker å sette nye temaer på den offentlige dagsorden.

Forskeren har et ansvar for å ytre seg saklig og presist slik at forskningen ikke kan tolkes tendensiøst og misbrukes i politiske, kulturelle, sosiale og økonomiske sammenhenger. Forskeren bør også engasjere seg i diskusjoner om rimelig tolkning av og forsvarlig bruk av forskningsresul­tater. Også andre organisasjoner og institusjoner, som informasjonsavdelinger, massemedier, partier, interesseorganisasjoner, bedrifter og forvaltningsorganer, har ansvar for å opptre rimelig og forsvarlig i denne sammenhengen.

Deltakelse i samfunnsdebatten setter store krav til saklighet, begrunnelse og klarhet. Det kan være uklare overganger mellom deltakelse som fagperson og deltakelse som vanlig samfunnsborger. Forskeren bør oppgi sitt fagfelt, og ikke bare sin grad eller posisjon, når han eller hun opptrer som fagekspert. Når fagpersonen deltar som samfunnsborger, bør han eller hun ikke bruke tittel eller henvise til særskilt vitenskapelig kompetanse.

45. Formidling og etterrettelighet

Kravet om etterrettelighet er like strengt ved forskningsformidling som ved forskningspublisering.

Vi kan ikke forvente at mottakeren av populærvitenskapelige framstillinger skal kunne etterprøve påstander som spesialiserte forskere setter fram. Dette bygger opp om at vi må stille like strenge krav til etterrettelighet i forskningsformidling som ved vitenskapelig publisering.

Noteapparater og litteraturlister kan virke tyngende, men hjelper samtidig den inter­esserte leseren med å finne fram i en stor litteratur. Det er også viktig å huske at spesialister i andre fag hører til i det relevante publikumet.

Forskeren kan dele hypoteser, teorier og foreløpige funn med offent­ligheten underveis i et prosjekt, men skal være varsom med å presentere foreløpige resultater som endelige.

46. Tilbakeføring av forskningsresultater

Forskeren har en spesiell forpliktelse til å tilbakeføre forskningsresultatene til deltakerne på en måte som er forståelig og forsvarlig.

Informanter som deltar i forskning, og andre forskningsdeltakere har krav på å få noe tilbake. Dette gjelder også for forskning hvor store informantgrupper er involvert. Offentlig forskningsformidling kan være med på å oppfylle dette kravet når direkte kontakt med hver enkelt informant ikke er mulig.

Informanter skal også ha anledning til å korrigere misforståelser der det er mulig, og det kan ofte styrke forskningen at forskeren er i dialog med berørte parter underveis i forskningsprosjektet. Forskeren skal tilrettelegge resultatene slik at sentrale funn og innsikter formidles på en måte og på et språk som er forståelig for mottakerne.

Noter

[37] Universitets- og høyskoleloven § 1-1, § 1-3.

[38] Grunnloven, § 100.

[39] Universitets- og høyskoleloven, § 1-7.