34. Ulike typer forskning

Både forskerne og forskningsinstitusjonene skal sikre at forskningens finansiering og organisering ikke bryter med normene om åpen, etterrettelig og uavhengig forskning.

Det er et overordnet forskningspolitisk ansvar å opprettholde balansen mellom ulike typer forskning, både mellom ulike fagområder og mellom oppdragsforskning og forskerstyrt forskning (grunnleggende og anvendt). Ulike former for finansiering og organisering reiser ulike forskningsetiske spørsmål og dilemma i spennet mellom vitenskap og samfunn. Mange av de utfordringene som tidligere var avgrenset til oppdragsforskning, knyttet til normene om åpenhet, etterrettelighet og uavhengighet, kan i dag være like relevante også for andre typer forskning.

Forskningsmiljøene fungerer i et samspill med resten av samfunnet. Når samfunnet finan­sierer forskning, er det fordi det venter å få noe igjen. Samfunnets forventinger om nytte og relevans er ikke uforenelig med at forskningen skal være fri og uavhengig, men dette stiller tydelige krav til åpenhet omkring kontraktsvilkår, eierskap, hemmelighold og rett til publisering.

Kunnskap er et kollektivt gode, og hvis forskningen blir privatiserer i for stor grad, vil det hemme både kunnskapsutviklingen og forskningens samfunnsbidrag. Samtidig utgjør oppdragsforsk­ning, der eksterne oppdragsgivere bestemmer tema, en viktig del av den samlete kunnskapsutviklingen i samfunnet. Det må derfor være en balanse mellom oppdragsforskning og forskerstyrt forskning. Forskningsfinansierende aktører bør være kjent med etablerte standarder for organisering av forskning- og utredningsoppdrag.[36]

35. Styring av forskningsoppdrag

Både offentlige og private oppdragsgivere har en legitim rett til å fastsette rammene for forskningsoppdrag så lenge de ikke er i strid med de øvrige kravene som stilles til forskningen. Dette fritar imidlertid ikke forskerne og forskningsinstitusjonene for medansvar for de avtalene som de inngår med oppdragsgivere.

En forsker eller en forskningsinstitusjon formidler ikke bare sine resultater, men forvalter også hele forskersamfunnets troverdighet som kilde til kunnskap. Oppdragsgiver har rett til å styre eller påvirke tema og problemstillinger, men ikke metodevalg, resultater og konklusjoner som forskeren trekker på grunnlag av resultatene. Både forskerne og forskningsinstitusjonene har rett og plikt til å påpeke usikkerhet og begrensninger i forskningen, for eksempel når resultatene skal brukes til planlagte politiske beslutninger.

36. Forskerens ansvar i forskningsprosjekter

Forskere som deltar i større forskningsprosjekter, har et medansvar for de prosjektene han eller hun er med på. Det bør gjøres klart hva den enkelte forskeren har bidratt med i forskningsprosjektet.

Når forskning organiseres som store, hierarkisk styrte prosjekter, vil forholdet mellom den enkelte forskeren og prosjektledelsen tilsvare for­holdet mellom forskeren/forskningsinstitusjonen og oppdragsgiveren. Hvis den enkelte forskeren opplever konflikt mellom lojalitet til institusjonen eller prosjektet og en etisk forsvarlig framgangsmåte, er utgangspunktet at den enkelte har et medansvar for hva han eller hun er med på. Forskeren har også ansvar for å varsle om forhold som ikke er forskningsetisk forsvarlige.

Opphavsrett og rett til publisering må reguleres gjennom klare avtaler. Dette gjelder også forholdet mellom oppdragsgiveren, forskningsinstitusjonen og forskeren i forbindelse med oppdragsforskning og utredninger.

37. Uavhengighet i forskning

Både forskerne og forskningsinstitusjonene skal sørge for å opprettholde uavhengighet overfor oppdragsgiverne.

Både forskerne og forskningsinstitusjonene må unngå å bli avhengige av oppdragsgiverne. Det kan svekke deres upartiskhet og den vitenskapelige kvaliteten i forskningen. Dette gjelder særlig dersom én enkelt oppdragsgiver står for en vesentlig del av forskerens/institusjonens finansiering. Det er derfor viktig at forskeren/institusjonen og oppdragsgiveren ikke har så sammenfallende interesser at det truer forskningens uavhengighet (egeninteressetrusselen). Salg av rådgivnings- eller konsulenttjenester til aktører som også har interesse av at forskningen skal få et bestemt utfall, kan bidra til å øke egeninteressetrusselen.

Ikke-økonomiske relasjoner kan også true den uavhengige forskningen. Personlige bånd, enten som følge av familieforhold eller som et resultat av langvarige forbindelser mellom forskeren/institusjonen og dem som deltar i forskningsprosjektene, kan føre til avhengighet på flere måter. Dels kan slike bånd føre til at forskningen blir brukt for å fremme synspunktene og interessene til enkelte parter (partsrepresentanttrusselen), dels kan de føre til at det ikke blir tilstrekkelig distanse mellom forskning og forskningssubjekt (fortrolighetstrusselen), og dels kan det føre til at uavhengigheten trues fordi de som deltar i forskningen, er i en posisjon der de kan øve innflytelse på forskeren (presstrusselen).

Rollen som uavhengig forsker kan i visse situasjoner komme i konflikt med andre roller forskeren kan ha, for eksempel rollen som rådgiver eller konsulent. Hvis forskeren påtar seg oppdrag som kan svekke tilliten til institusjonens troverdighet, er det som et minimum nødvendig å opplyse om disse forholdene. I noen situasjoner vil rollekonflikten være så sterk at rollene ikke bør forenes.

38. Åpenhet om finansiering

Både forskeren og oppdragsgiveren har plikt å gjøre det offentlig kjent hvem som finansierer forskningen.

Det skal være klart hvem som finansierer forskningen. Åpenhet om finansieringen gjør det lettere for forskeren å beskytte seg mot utilbørlig press og dermed sikre forskningens frihet og uavhengighet. I tillegg har oppdragsgiverne et rimelig krav på at det offentliggjøres hvilken forskning de har gitt støtte til.

Når forskeren skal publisere og bruke resultater har han eller hun et selvstendig ansvar for å være tydelig og åpen om alle bindinger (oppdragsgiver og finansiering etc.) som kan ha betyd­ning for tilliten til den forskningen/utredningen som er utført.

39. Framstilling og bruk av forskningsresultatene

Både forskeren og oppdragsgiveren har et ansvar for å hindre at resultatene av forskningen framstilles på en misvisende måte. Det er uetisk å avgrense emnet for forskningen med sikte på å få fram særlig ønskelige resultater, eller framstille resultatene fra forskningen på en bevisst skjev måte.

Oppdragsgiveren kan ikke holde tilbake forskningsresultater slik at de funnene som blir kjent, gir et fordreid bilde av ett eller flere saksforhold. Forskeren skal være beskyttet mot utilbørlig press fra oppdragsgiveren til å trekke bestemte konklusjoner, og bør i visse situasjoner benytte sin rett til å avbryte oppdrag.

Oppdragsgiveren må godta at forskeren har rett til å drøfte sitt mandat som en del av forskningsrapporteringen, for eksempel for å peke på at åpenbare faglige eller praktisk relevante perspektiver, tolkninger og hensyn er utelatt i mandatet. Kravene til kildemateriale og holdbar argumentasjon får spesiell vekt når forskningen kan få konsekvenser for omdømmet eller integriteten til enkeltpersoner eller grupper, eller når den kan påvirke politiske beslutninger. I slike tilfeller er det særlig viktig at forskeren drøfter alternative tolkninger av sine funn eller påpeker vitenskapelig usikkerhet. Hvis resultatene blir brukt på en selektiv eller tendensiøs måte av oppdragsgiveren, er forskeren forpliktet til å påpeke dette og kreve at den misvisende framstillingen blir korrigert.

40. Rett og plikt til offentliggjøring

Kunnskap er et kollektivt gode, og alle forskningsresultater bør som hovedregel publise­res. Det er også viktig for at resultatene skal kunne etterprøves.

Som hovedregel har forskeren rett og plikt til å offentliggjøre fullstendige beskrivelser og resultater av forsknings­prosjektet. Dette kan være viktig både for å hindre at forskningsresultatene framstilles selektivt eller på en skjev måte, og for å gi andre mulighet til å etterprøve resultatene.

Bedrifter og offentlige etater kan imidlertid ha et legitimt ønske om å beskytte seg og sine interesser. Både forhandlingsstrategier og nasjonale sikkerhetshensyn kan tilsi at offentliggjøringen utsettes eller, i spesielle tilfeller, at resultatene ikke blir offentliggjort. Med unntak av slike hensyn, samt hensyn til personvern, skal både oppdrags­giver og forsker tilstrebe at offentligheten får tilgang til resultatene. Eventuelle begrensninger i retten til offentliggjøring skal kontraktfestes ved oppstarten av prosjektet.

Note

[36] Kunnskapsdepartementet, «Standardavtale for forsknings- og utredningsoppdrag», Oslo 2012.