25. Medforfatterskap

Forskeren skal følge god publiseringspraksis, respektere andres bidrag og følge anerkjente standarder for medforfatterskap og samarbeid.

Vitenskapelig publisering er avgjørende for å sikre at forskningen er åpen og etterprøvbar. Samtidig reiser publisering ulike forskningsetiske utfordringer og dilemma. Forskersamfunnet er preget av sterk konkurranse og stort publiseringspress, som ofte setter forskningsetiske normer under press. Normen om originalitet kan for eksempel lett komme i konflikt med normen om ydmykhet, og ulikhet i autoritet og maktforhold kan komme i konflikt med forskerens integritet og uavhengighet. Medforfatterskap er også knyttet til fordeling av ansvar mellom ulike bidragsytere.

I utgangspunktet kan fire kriterier definere rettmessig forfatterskap. Alle må være innfridd, slik det framgår av anbefalingene fra International Committee of Medical Journal Editors (ICMJE):

  1. Forskeren skal ha bidratt vesentlig til idé og utforming eller datainnsamling eller analyse og fortolkning av data; og
  2. forskeren skal ha bidratt til utarbeiding av manuskript eller kritisk revisjon av publikasjonens intellektuelle innhold; og
  3. forskeren skal ha godkjent den endelige versjonen før publisering; og
  4. forskeren skal kunne stå inne for og holdes ansvarlig for arbeidet i sin helhet (om enn ikke nødvendigvis alle tekniske detaljer) med mindre annet er spesifisert.[31]

I humaniora og samfunnsvitenskap er det imidlertid vanlig å stille krav om at medforfattere faktisk har bidratt til å utarbeide og ferdigstille manuskriptet. Bare de som faktisk har bidratt til analysen og arbeidet med selve teksten til en viten­skapelig publikasjon, skal være oppført som medforfattere. Det er altså ikke tilstrekkelig at man har bidratt til det intellektuelle arbeidet med artikkelen i vid forstand, for eksempel en kombinasjon av innsamling av data, kritisk revisjon og godkjenning av sluttproduktet. Andre bidragsytere skal krediteres eller takkes i fotnoter eller en sluttmerknad (Acknowledgements).

Alle former for æresforfatterskap er uakseptable. Forfatterskap skal begrenses til dem som har gitt et vesentlig intellektuelt bidrag til forskningen. Generell veiledning, framskaffing av finansiering eller innhenting av data kvalifiserer ikke i seg selv til medforfatterskap.

Det bør avtales så tidlig som mulig i forskningsprosessen, ikke minst i større og tverrfaglige forskningsprosjekter, hvem som skal være med som medforfatter av en publikasjon, og hvordan ansvar og arbeidsoppgaver skal fordeles mellom forfatterne.

26. God henvisningsskikk

Alle forskere og studenter skal følge god henvisningsskikk. Det er en forutsetning for etterprøvbarhet og et grunnlag for videre forskning.

Forskere og studenter er forpliktet til å gi nøyaktige henvisninger til den litteraturen som brukes, enten det er primær- eller sekundærlitteratur. Også ved gjenbruk av tekst fra egne publikasjoner (såkalt «duplisering» eller mer misvisende omtalt som «selvplagiering»), skal det gjøre uttrykkelig rede for dette med god henvisning for eksempel i forord eller fotnoter. Når forskere og studenter henter informasjon fra kilder utenfor forskningen – som offentlige dokumenter eller internett – skal de gi nøyaktige henvisninger som gjør det mulig å spore informasjonen tilbake til kilden. Henvisningene bør vanligvis referere til bestemte kapitler eller sider, slik at andre kan sjekke sitatene og kontrollere henvisningene. Det forenkler etterprøving av påstander og argumentasjon, inklusive bruken av kilder.

Disiplinene og de forskningsutførende enhetene har ansvaret for å etablere og formidle regler for god henvisningsskikk, skape forståelse for slike normer, sørge for at de følges og reagere på brudd. Den enkelte forskeren eller studenten må utøve sin virksomhet med integritet og omgås kildematerialet med redelighet. Faglige veiledere har et særlig ansvar for å følge opp studentenes forskningsetiske kunnskaper og holdninger slik at de i framtidige arbeider praktiserer god henvisningsskikk.[32]

27. Plagiat

Plagiat er uakseptabelt og inne­bærer et alvorlig brudd på anerkjente forskningsetiske normer.

Den som plagierer, undergraver ikke bare sin egen anseelse som forsker, men også forskningens troverdighet. Både forskerne og forskningsinstitusjonene har et ansvar for å forebygge og forhindre plagiat

Plagiat i forskningsetisk forstand er å ta noe fra andre og presentere det som sitt eget uten god henvisning til kildene. Plagiering bryter med vitenskapens sannhetsforpliktelse og med krav om originalitet, ydmykhet og kollegialitet. Forskere som bygger videre på andres arbeid, skal henvise til kildene i tråd med god skikk.

Den mest åpenbare formen for plagiat er ren avskrift. Plagiat kan imidlertid også ta andre former, for eksempel bruk av ideer, hypoteser, begreper, teorier, tolkninger, design, illustrasjoner, resultater m.m. Det å henvise til et annet arbeid tidlig i egen tekst, og deretter gjøre omfattende bruk av arbeidet uten henvisninger senere, kan også være plagiat.

Det er viktig å skille mellom direkte sitat og parafrasering både i noteapparatet og i teksten. Parafrasering må ikke ligge så tett opp til originalteksten at det i realiteten er tale om sitat. Hvis flere parafraser hektes rett på hverandre, kan hele tolkingen og argumentasjonen være basert på andres arbeid. I så fall kan også dette være plagiat.

28. Vitenskapelig redelighet

Både forskerne og forskningsinstitusjonene skal fremme normer for god vitenskapelig praksis.

Vitenskapelig redelighet handler om å opprettholde og etterleve god vitenskapelig praksis.

Uredelighet er alvorlige brudd på god vitenskapelig praksis knyttet til forskningens sannhetssøken. Forskeren har en forpliktelse til å snakke sant, og vitenskapelig uredelighet dreier seg om villedelse gjennom løgn, fortielse og fordreining. Mest alvorlig, i forskningsetisk forstand er fabrikkering og forfalskning av datamateriale, samt plagiat (jf. forskningsetikkloven).[33] Normen om vitenskapelig redelighet gjelder uavkortet i alle typer forskning og i alle trinn av forskningsprosessen.

Institusjonene plikter å ha rutiner som fremmer redelighet og forebygger uredelighet. Institusjonene skal også ha prosedyrer for å håndtere mistanker og beskyldninger om vitenskapelig uredelighet.

Universiteter, høyskoler og andre undervisningsinstitusjoner har et særskilt ansvar for at studenter og andre får opplæring i forskningsetikk og vitenskapelig redelighet. Det innebærer at normer for god henvisningsskikk og god vitenskapelig praksis formidles i undervisningen og veiledningen gjennom hele studietiden, og at etablerte forskere er gode rollemodeller i sin undervisnings- og forskningspraksis.

29. Etterprøving og deling av data

Forskningsmaterialet bør gjøres tilgjengelig for andre forskere for etterprøving og etterbruk.

I forskning er deling av data ofte en forutsetning for å bygge opp kunnskap, sammenligne forskningsresultater og kritisk etterprøve andres resultater. Deling av data kan bidra til økt åpenhet og til kvalitetssikring i forskningen [34]. Samtidig reiser dette forskningsetiske utfordringer knyttet til personvern og konfidensialitet. Derfor bør normen om åpenhet og deling av data, spesielt i omfattende registerforskning, balanseres mot andre forskningsetiske hensyn og krav.

De som har ansvar for å samle inn materialet, har som hovedregel førsterett til å bruke det i analyser og til å publisere resultater. Data som er samlet inn for offentlige midler, skal etter en kort­ere periode gjøres allment tilgjengelig.

30. Habilitet

Både forskerne og forskningsinstitusjonene plikter å informere om og vurdere mulige interessekonflikter og rollekonflikter.

Enhver forsker plikter å respektere kravene til egen og andres habilitet. Inhabilitet kan gjøre forskningen mindre etterrettelig og uavhengig, for eksempel ved å bidra til skjev publisering eller selektiv rapportering. Forskeren kan ikke delta i prosesser som dreier seg om å godkjenne, finansiere eller bedømme egen forskning eller forskningens konsekvenser. En forsker kan heller ikke være med på å evaluere tiltak som han eller hun har vært med på å utvikle eller iverksette, eller som er resultat av egen forskning.

Krav om habilitet er ikke utelukkende den enkelte forskerens ansvar, men også institusjonens. Forskningsinstitusjoner bør rutinemessig reise spørsmål om habilitet i saker der dette er relevant. Institusjonene og forskersamfunnet generelt bør etterstrebe åpenhet og diskusjon om habilitet.

Etiske hensyn favner ofte videre enn rent juridiske bestemmelser og habilitetskrav (jf. forvaltningsloven).[35] Inhabilitet kan skade forskningens kvalitet også indirekte ved at personer som er part eller interessent gjør sitt syn gjeldende uten selv å delta i forskningen. I andre tilfeller er det ikke bare forskningens troverdighet som er relevant, men også kravet om at forskningen skal være objektiv. Dersom det rimelig å reise tvil om en forskers habilitet, eller dersom forskeren står i en eventuell interessekonflikt, kan dette bidra til å svekke tilliten til forskningen både i fagmiljøet og i den bredere offentligheten.

31. Forpliktelse i kollegiale forhold

Forskeren skal arbeide i samsvar med forskningsetiske normer, for eksempel om åpenhet, saklighet og vilje til (selv)kritikk, og derved bidra til miljøer som fremmer god forskning.

Forskningsinstitusjonene skal tilrettelegge for et miljø som fremmer god forskning. De må opprettholde en fruktbar diskusjonskultur og en produktiv forvaltning av faglig uenighet. De bør stimulere til allsidig rekruttering. De må ikke kneble kritikk ved å vise til lojalitetsforpliktelser eller krav om lydighet. Forskeren skal holde saklighetsnormer i hevd, som kravet om å unngå tendensiøse gjengivelser av forskere med andre synspunkter enn forskerens egne. Gjennom gjensidig orientering og konstruktiv kritikk må forskerne sørge for at forsk­ningen i miljøet blir best mulig. Miljøene må opprettholde høye metodekrav og oppmuntre til saklig debatt om forskjellige anvendelsesområder og begrensninger for ulike metoder og analysemåter.

Gode forskningsmiljøer er preget av forskere som leser hverandres arbeider, og som gir hverandre positiv og negativ kritikk. Det er brudd på forskningsetiske normer hvis forskeren holder tilbake vesentlig kritikk og ikke går ut i relevante miljøer med denne for å få problemene allsidig belyst. Dette er i tråd med en vitenskape­lig norm om organisert, systematisk skepsis. Relevante miljøer vil kunne omfatte en bredere offentlighet utenfor spesialistmiljøet.

De fleste fag er preget av konkurrerende skoleretninger og uenighet om vitenskapsteoretiske grunnlagsspørsmål. De som er ansvarlige for faglig bedømmelse av andres arbeid, må derfor være villige til å ta opp til seriøs vurdering argumenter og tenkemåter som er anerkjent i andre forskningstradisjoner enn deres egne. Faglige bedømmelser skal være preget av faglig grundighet, saklighet og åpenhet. Forskere deltar ofte i vurderinger for vitenskapelige stillinger. De vurderer master­oppgaver, doktoravhandlinger, prosjektsøknader, tidsskriftartikler og lignende. I slike sammenhenger må bedømmeren vurdere egen habilitet og arbeide saklig og objektivt.

32. Forholdet mellom student og veileder

Veilederen plikter å ha studentenes beste for øye og ikke utnytte deres avhengighet til egen fordel. Det gjelder både faglige resultater og personlige forhold.

Veilederen må være bevisst den asymmetrien som eksisterer i veiledningssituasjonen, og ikke utnytte faglig autoritet til egen fordel eller bruke autoriteten krenkende overfor studenten. Veilederen må ikke utnytte studentens avhengighetsforhold.

Dersom veilederen ønsker å bruke materiale i egen forskning fra arbeid som studenten ennå ikke har avsluttet, må veilederen og studenten inngå en avtale om dette. Dersom studenten selv har samlet sitt materiale, bør slik bruk først skje etter at studenten anser seg ferdig med mate­rialet, normalt etter at studenten har avlagt eksamen. Institusjonen bør utarbeide en standardisert avtale for dette. Veilederen må praktisere god henvisningsskikk i sin bruk av studentens materiale og arbeider. Veilederen bør også være oppmerksom på hvordan andre bruker studentenes arbeid før det er ferdig, og hvordan det eventuelt skal opplyses om veilederens medvirkning. Studenter bør på tilsvarende måte praktisere god henvisningsskikk overfor sine veiledere.

I et veiledningsforhold kan det oppstå doble relasjoner som kan føre til et habilitets­problem når kandidatens arbeid skal bedømmes. Det er ikke bare kandidatens integritet som skal beskyttes, men også veilederens. Ingen skal kunne reise tvil om grensene mellom det private og det yrkesmessige, heller ikke om veilederen er upartisk og uhildet. Om det utvikler seg et altfor tett forhold mellom veilederen og kandidaten, bør hovedregelen være å bryte veilederforholdet.

33. Veileder og prosjektleders ansvar

Veilederen og prosjektlederen må ta ansvar for de forskningsetiske problemene som studentene eller prosjektmedarbeiderne stilles overfor.

Veilederne og prosjektlederne har også ansvar for hensynet til forskningsdeltakerne og andre som berøres av prosjektene til studenter og medarbeidere. De må ta ansvar for problemer som kan oppstå for den eller dem som utfører prosjektet, dersom forskningen kan bli spesielt belastende for disse. Veilederne og prosjektlederne har også et medansvar når det skal formidles fra prosjektene. Ansvaret omfatter også å avklare forskningsetiske utfordringer.

Noter

[31] www.icmje.org/recommendations/

[32] «God skikk. Om bruk av litteratur og kilder i allmenne, historiske framstillinger», rapport utarbeidet på oppdrag av Den norske Forleggerforening (DnF), Den norske historiske forening (HIFO) og Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening (NFFO), Oslo 2006.

[33] Forvaltningsloven.

[34] Norges forskningsråd (NFR), Tilgjengeliggjøring av forskningsdata, policy for åpen tilgang, Oslo 2014.

[35] Forvaltningsloven, § 6.