5. Menneskeverdet

Forskeren skal arbeide ut fra en grunnleggende respekt for menneskeverdet.

Menneskeverd er knyttet til individets ukrenkelighet. Respekten for menneskeverdet og den personlige integriteten er formalisert og nedfelt i en rekke internasjonale lover og konvensjoner om menneskerettigheter.[17] I forskningsetikken innebærer det at enkeltindivider har interesser og integritet, som ikke kan settes til side i forskningen for å oppnå økt innsikt eller for å gagne samfunnet på andre måter. Forskningen skal verne om personlig integritet, sikre frihet og selvbestemmelse, respektere privatliv og familieliv og beskytte mot skade og urimelige belastninger. Forskningen kan fremme menneskeverd, men også true det. Forskeren må derfor vise respekt for menneskeverdet i valg av tema, overfor dem som deltar i forskningen, og når forskningsresultatene blir formidlet og publisert.

6. Personvernet

Forskeren skal respektere forskningsdeltakernes autonomi, integritet, frihet og medbestemmelse.

I rettslig forstand er personvern knyttet til forskerens behandling av personopplysninger. Forskningen må skje i samsvar med grunnleggende personvernhensyn, som personlig integritet, privatlivets fred og ansvarlig behandling av personopplysninger. Personvernet har imidlertid også en bredere forskningsetisk ramme, og forskeren må utvise særlig aktsomhet og ansvarlighet

  • når selvrespekt eller andre viktige verdier for individet står på spill
  • når de som er gjenstand for forskningen, i liten grad selv kan velge om de vil delta i forskningsprosessen, for eksempel ved forskning på internett eller ved en institusjon
  • når individet har redusert eller manglende evne til å ivareta sine egne behov og interesser
  • når individet aktivt bistår med å skaffe informasjon til forskningen, for eksempel ved å la seg observere eller intervjue
  • når individet kan identifiseres, direkte eller indirekte, ved at enkeltpersoner eller miljøer kan gjenkjennes i publikasjoner og annen formidling av forskningen
  • når tredjepart blir berørt av forskningen

7. Ansvaret for å informere

Forskeren skal gi forskningsdeltakerne tilstrekkelig informasjon om forskningsfeltet, forskningens formål, hvem som har finansiert prosjektet, hvem som får tilgang til informasjonen, hvordan resultatene er tenkt brukt, og om følgene av å delta i forskningsprosjektet.

Hva slags informasjon som er påkrevet, avhenger av forskningens art: om den skjer ved feltstudier, eksperimenter, eller på internett. Ulikt kildemateriale og datagrunnlag kan også reise ulike hensyn: om det er snakk om personopplysninger, sensitiv informasjon, tidligere innsamlet materiale, anonymisert materiale eller informasjon innhentet via internett. Ved behandling av personopplysninger og sensitiv informasjon, har forskeren også en lovfestet informasjonsplikt og må dessuten innhente samtykke fra dem som deltar i eller er gjenstand for forskningen (jf. Innledning og punkt 8).

Informasjonen skal gis på en nøytral måte slik at deltakerne ikke utsettes for utilbørlig press. Informasjonen må være tilpasset deltakernes kulturelle bakgrunn og formidles på et språk som de forstår. I enkelte forskningsprosjekter kan det være nødvendig med tolk for å kunne gi den nødvendige informasjonen. Det kan også være relevant å informere om mulige goder som kan følge av forskningen, men denne informasjonen må være tydelig og ikke skape urealistiske håp eller forventninger hos den enkelte som deltar i forskningen. Der det er relevant, plikter forskeren å gjøre det klart at deltakelse i forskningen ikke påvirker rettigheter til offentlige ytelser eller utfall av saker og søknader.

Et unntak fra hovedregelen er når forskningen blir gjennomført med observasjon på åpne arenaer, på gater og torg. Det kan vanligvis kan skje uten å informere dem det gjelder. Samtidig er det slik at registrering av informasjon og interaksjon ved hjelp av ulike medier og teknologiske hjelpemidler (foto, video, lydopptak etc.) innebærer at observasjonsmaterialet blir lagret. Registreringen og lagringen kan dermed danne grunnlag for et personregister. Som regel vil dette kreve at folk informeres om at de blir forsket på, hvor lenge materialet blir oppbevart, og hvem som skal bruke det. Forskning på og via internett står i en særstilling, og ikke alt som er åpent tilgjengelig på nettet, er offentlig. NESH har derfor utarbeidet egne retningslinjer for internettforskning.[18]

Et annet unntak er offentlige personer, som kan oppleve at den økte oppmerksomheten truer deres frihet. De får imidlertid ikke sin frihet truet i samme grad som andre personer, siden de selv frivillig har oppsøkt offentlig oppmerksomhet eller har akseptert posisjoner som medfører offentlig oppmerksomhet. Offentlige personer må regne med at de offentlige sidene ved det de gjør, kan bli gjenstand for forskning. Likevel bør de informeres om hensikten med forskningen når de deltar som informanter, av hensyn til deres selvbestemmelse og frihet.

Et tredje unntak er når informasjon ikke kan gis før forskningen settes i gang, for eksempel dersom forskeren ikke kan oppgi hva som er den egentlige hensikten med et eksperiment. Slike unntak må forskeren begrunne med forskningens verdi og mangelen på alternativer, og forskeren må være særlig aktsom for å ivareta respekten for menneskeverdet og vernet av personene. Ofte er det mulig å gi deltakerne generell informasjon om prosjektet på forhånd, og detaljert informasjon etterpå, både om prosjektet og om hvorfor de ikke ble fullt informert i forkant.

8. Samtykke og informasjonsplikt

Når forskningen omhandler personopplysninger, må forskeren både informere og innhente samtykke fra dem som deltar i forskningen eller er gjenstand for forskning. Samtykket må være fritt, informert og uttrykkelig.

Kravet om samtykke er forankret i personopplysningsloven, og all behandling av personopplysninger i forskning må meldes til et personvernombud. Når forskeren behandler personopplysninger, kreves det konsesjon fra Datatilsynet eller tilråding fra et personvernombud (jf. Innledningen).

Kravet om samtykke skal forebygge krenkelser av personlig integritet og sikre forskningsdeltakernes frihet og selvbestemmelse. Samtykket skal være basert på informasjon om prosjektets formål, metode, risiko, mulig ubehag og andre konsekvenser som kan ha betydning for deltakerne. Samtykke gjør det også mulig å gjennomføre forskning som innebærer en viss risiko for belastninger.

At samtykket er fritt, betyr at det er avgitt uten ytre press eller begrensinger av personlig handlefrihet. Slikt press kan komme av forskerens eget nærvær, eller via autoritetspersoner forskeren har vært i kontakt med. Belønning eller betaling av informanter kan også påvirke informantenes motivasjon til å delta i forskningsprosjekter, og det kan påvirke hvilke svar informantene gir, noe som kan utgjøre en feilkilde i de innsamlete dataene.

At samtykket er informert, betyr at forskeren har gitt tilstrekkelig informasjon om hva det innebærer å delta i forskningsprosjektet. Behovet for forståelig informasjon er spesielt stort når forskningen innebærer risiko for belastninger (jf. punkt 7).

At samtykket er uttrykkelig, betyr at deltakerne klart og tydelig gir uttrykk for at de er innforstått med hva det faktisk innebærer å delta i forskningsprosjektet. De skal ha reelle muligheter til å avstå fra å delta uten at det medfører ulemper, og de skal være innforstått med at de til enhver tid har rett til å avbryte sin deltakelse uten at dette får negative konsekvenser. Forskeren må sikre at denne informasjonen faktisk er forstått av forskningsdeltakerne. Dette er et ansvar som ikke opphører selv om det er signert en avtale, og det krever at forskeren hele tiden er årvåken.

Samtykket bør dessuten være dokumenterbart, både for å tydeliggjøre forskerens ansvar og for å sikre forskningsdeltakernes rettigheter. Som hovedregel bør det foreligge en signert samtykkeerklæring, men noen ganger kan det være mer hensiktsmessig med andre former for dokumentasjon.

Manglende eller redusert samtykkekompetanse

For noen typer forskning er fritt og informert samtykke vanskelig å innhente. Slik forskning kan reise etiske problemer dersom den i vesentlig grad truer behovene for beskyttelse mot skade, eller behovene for frihet, selvbestemmelse og privatliv. Forskeren har i slike tilfeller et spesielt stort ansvar for å ivareta deltakernes integritet. Dette kan for eksempel gjelde forskning som omfatter personer som enten har redusert eller manglende evne eller mulighet til å gi fritt og informert samtykke.

Spørsmålet om redusert eller manglende samtykkekompetanse oppstår gjerne i forbindelse med forskning som omhandler barn, personer med psykiske lidelser, personer med psykisk utviklingshemming, personer med demens og ruspåvirkete personer. Personer som ikke er i stand til å avgi et fritt og informert samtykke, skal som hovedregel bare inkluderes i forskning a) som ikke kan utføres på personer som er i stand til å samtykke, og b) der det kan sannsynliggjøres at den aktuelle forskningen er til direkte eller betydelig nytte for den enkelte eller gruppen som det forskes på. I noen tilfeller kan det dreie seg om forskning der kunnskapen kan komme den aktuelle gruppen til gode, men der den direkte nytten for den enkelte som inkluderes, er fraværende, usikker eller ligger langt fram i tid. En forutsetning for å inkludere personer som ikke selv kan avgi et informert samtykke til å delta, er at risikoen og belastningen ved studien er ubetydelig for dem som inkluderes.

Forskning uten samtykke

Deltakernes frihet og selvbestemmelse kan i enkelte tilfeller respekteres selv om forskeren ikke innhenter samtykke på forhånd. Fritt og informert samtykke er den klare hovedregelen, men unntak kan være aktuelt i situasjoner der forskningen ikke innebærer direkte kontakt med deltakerne, der opplysningene som behandles er lite sensitive, og der forskningen samtidig har en nytteverdi som klart overstiger ulempene som kan påføres deltakerne. Ett eksempel er ved bruk av eksisterende registerdata hvor det ikke er praktisk mulig å innhente samtykke fra alle dem som registrene omfatter. I slike tilfeller har forskeren et særlig ansvar for å begrunne konkret hvilken nytteverdi resultatene vil kunne få, samt for å informere de berørte og allmennheten om prosjektets formål og resultater, f.eks. gjennom internett eller andre medier som aviser, radio og TV (jf. også punkt 10)

9. Konfidensialitet

Forskeren skal som hovedregel behandle innsamlet informasjon om personlige forhold konfidensielt og fortrolig. Personlige opplysninger skal vanligvis være avidentifisert, mens publisering og formidling av forskningsmaterialet vanligvis skal være anonymisert. I bestemte situasjoner må forskeren likevel balansere taushetsplikt og meldeplikt.

Når forskeren lover informanten konfidensialitet, er det et løfte om at informasjonen ikke skal formidles videre på måter som kan identifisere informanten. Forskerens troverdighet og deltakernes tillit til forskningen er nært knyttet til konfidensialitet. Samtidig har kravet om konfidensialitet en juridisk side knyttet til vern av personlig integritet og privatlivets fred, og både forvaltningsloven og personopplysningsloven setter grenser for hva slags konfi­densialitet forskeren kan love informantene. Forskeren må derfor informere tydelig om taushetspliktens grenser.

I noen situasjoner kan det oppstå konflikt mellom taushetsplikten og meldeplikten. Forskningen kan avdekke kritikkverdige eller ulovlige forhold som kan bringe forskeren i en lojalitetskonflikt, spesielt på grunn av løftet om konfidensialitet. Forskeren må derfor unngå å komme i et avhengighetsforhold til informantene, og slike konflikter kan forebygges blant annet ved å tydeliggjøre grensene for løftet om konfidensialitet. Dette gjelder også for håndtering av materiale som er underlagt kildevern.[19]

I bestemte situasjoner må taushetsplikten vike for avvergingsplikten [20]. Uten hensyn til taushetsplikt har forskeren en rettslig plikt til å forsøke å avverge en straffbar handling eller å anmelde den til politiet. Det kan være ved mistanke om for eksempel spionasje, terrorhandlinger, drap, voldtekt, incest eller vold i nære relasjoner.[21] Barn har et spesielt krav på beskyttelse, og ved mistanke om for eksempel mishandling eller omsorgssvikt har forskeren også en opplysningsplikt og må melde fra til barnevernet. Dette gjelder for alle og uten hensyn til taushetsplikt. [22]

10. Begrenset gjenbruk

Identifiserbare personopplysninger innsamlet for ett bestemt forskningsformål kan ikke uten videre benyttes til annen forskning.

Gjenbruk av identifiserbare personopplysninger forutsetter vanligvis samtykke fra forskningsdeltakerne. Dette gjelder ikke for anonymiserte data, innsamlet for eksempel til statistikk, hvor forskeren ikke kan koble personer og data. Når dataene er anonymisert, vet ikke forskeren hvilket individ opplysningene og materialet stammer fra. Anonymitet må imidlertid ikke forveksles med avidentifiserte opplysninger, hvor personlig informasjon er fjernet slik at ingen utenforstående kan vite hvem forskningsdeltakerne er, men hvor forskeren har mulighet til å kople personer og data.

Gjenbruk av slike avidentifiserte opplysninger forutsetter samtykke dersom forskeren supplerer registerstudiene med informasjon hentet gjennom aktiv kontakt med informantene. Ved gjenbruk av og koplinger mellom slike datasett, for eksempel i registerstudier av stort omfang, lang varighet eller ved bruk av geodata, kan det også være mulig å lokalisere eller identifisere enkeltindivider indirekte. I så fall bør forskeren etterstrebe å innhente samtykke på nytt, selv om det i praksis kan være vanskelig. Hvis forskeren ikke ser det som mulig å innhente samtykke, har han eller hun et særlig ansvar for å begrunne hvorfor forskningen likevel er av så stor nytteverdi at det kan rettferdiggjøre å fravike dette prinsippet. Forskeren har også i slike tilfeller et generelt ansvar for å informere de berørte og allmennheten (jf. punkt 7).

11. Lagring av personopplysninger

Opplysninger om identifiserbare enkeltpersoner skal lagres forsvarlig. Slike opplysninger skal ikke lagres lenger enn det som er nødvendig for å gjennomføre formålet med behandlingen.

Personvernet skal ikke bare verne den enkelte borgeren mot misbruk av personopplysninger, men også beskytte borgerne overfor statsmakten. Derfor ligger det strenge regler til grunn for etableringen av offentlige personregistre. Dette må imidlertid veies mot de godene som kan oppnås gjennom forskning på registerbaserte opplysninger. Det er også viktig å bevare materiale for framtidige generasjoner, men det krever at forskningsinstitusjonene følger regelverket for forsvarlig lagring. Det er viktig å etablere og følge gode rutiner for å sikre kvalitet, gjenbruk og eventuell sletting av registre eller annen informasjon som kan knyttes til enkeltindivider (jf. personopplysningsloven).

Lagring av personopplysninger utløser vanligvis krav om samtykke. Lovverket stiller strenge krav til sikker oppbevaring av lister med navn eller andre opplysninger som gjør det mulig å identifisere enkeltpersoner. Dersom det er nødvendig å lagre slike opplysninger, skal de identifiserende opplysningene lagres sikkert og separat fra øvrig forskningsmateriale (data). Det øvrige materialet som lagres, kan inneholde et referansenummer som knytter seg til listen med personopplysningene. Alt forskningsmateriale skal oppbevares forsvarlig og utilgjengelig for uvedkommende.

Allerede før innsamlingen av data starter, skal det være avklart og tydelig kommunisert til forskningsdeltakerne om materialet skal tilintetgjøres ved avslutning eller ikke. Det skal også framgå tydelig hvordan, og i hvilken form, materialet eventuelt skal lagres for å gjøre det mulig å etterprøve analyser og konklusjoner, eller for at andre forskere skal kunne gjenbruke materialet. Materialet skal lagres sikkert ved en egnet institusjon, for eksempel Norsk senter for forskningsdata (tidligere NSD) eller Riksarkivet.

Generelt er det viktig å sikre at offentlige arkiv og privatarkiv som har forskningsmessig verdi, blir tatt vare på og gjort tilgjengelig for ettertiden. Her spiller Arkivverket en viktig rolle.[23]

12. Ansvaret for å unngå alvorlig skade

Forskeren har et ansvar for å unngå at forskningsdeltakerne blir utsatt for alvorlig fysisk skade eller andre alvorlige eller urimelige belastninger.

I humanistisk og samfunnsvitenskapelig forskning er det som oftest liten risiko for at forskningsdeltakerne blir utsatt for alvorlig fysisk skade. Samtidig kan muligheten være der for alvorlige psykiske belastninger. Disse kan være vanskeligere å definere og forutse, og det kan være vanskelig å vurdere eventuelle langsiktige virkninger. «Belastning» brukes her i en vid betydning og dekker både hverdagslige ubehag, fare for retraumatisering, og også mer alvorlige psykiske belastninger som forskningen kan påføre forskningsdeltakerne. Forskeren har uansett et ansvar for at forskningsdeltakerne ikke blir utsatt for alvorlige eller urimelige belastninger.

Risiko for å påføre mindre alvorlige belastninger må avveies i forhold til forskningens samfunnsnytte og verdien for dem som deltar i forskningen. Slik nytte og verdi bør forskeren begrunne så konkret som mulig, også overfor de berørte (gjennom debrifing i etterkant). Forskeren bør også sørge for at informantene får tilbud om profesjonell oppfølging for å bearbeide eventuelle problemer som er oppstått som følge av deltakelse i prosjektet.

13. Hensynet til tredjepart

Forskeren bør vurdere og foregripe virkninger på tredjepart som ikke er direkte inkludert i forskningen.

Intervju, arkivstudier og observasjon fører gjerne til at forskeren får informasjon om langt flere personer enn dem som står i fokus for studien. Forskningen kan få virkninger for privatliv og nære relasjoner hos personer som ikke selv inngår i forskningen, men som trekkes inn som nærstående til informantene. I noen tilfeller, for eksempel når forskeren observerer grupper og miljøer, kan det være vanskelig å ta hensyn til personer som ikke direkte har gitt samtykke, som aktivt har takket nei, men som likevel forblir i situasjonen. Forskeren har uansett ansvar for å sikre personvernet til dem som direkte eller indirekte er berørt av forskningsprosjektet.

Undersøkelser kan foregå i små og gjennomsiktige miljøer, og da blir vernet av tredjepart spesielt viktig. Forskeren bør ta hensyn til mulige negative konsekvenser for tredjepart. Det er særlig viktig der sårbare informanter, slik som barn og mindreårige, er indirekte involvert i forskningen.

I et samfunn som bruker forskningsresultatene til å vurdere og korrigere beslutninger, er det ofte uunngåelig at forskning kan ha negative konsekvenser for grupper og institusjoner. Forskeren bør være oppmerksom på mulige utilsiktete virkninger av forskningen, for eksempel at andre medlemmer av en gruppe føler seg urimelig eksponert. Hensynet til belastninger for tredjepart bør veies opp mot hensynet til forskningens kritiske funksjon og sannhetssøken.

14. Hensynet til beskyttelse av barn

Barn og unge som deltar i forskning, har særlige krav på beskyttelse.

Forskning om barn og deres liv og levekår er verdifull og viktig. Barn og unge er sentrale bidragsytere i denne forskningen. Deres behov og interesser ivaretas på andre måter enn ved forskning med voksne deltakere. Barn er individer i utvikling og har ulike behov og evner i forskjellige faser. Forskeren må ha tilstrekkelig kunnskap om barn til å kunne tilpasse både metode for og innhold i forskningen til den aldersgruppen som skal delta. Det skal gis alderstilpasset informasjon om prosjektet og forskningens konsekvenser, informasjon om at det er frivillig å delta, og at de når som helst kan trekke seg fra undersøkelsen.

Men bruk av samtykke er mer problematisk ved forskning når barn deltar, enn ved forskning når voksne deltar. Barn er ofte mer villige til å adlyde autoriteter enn voksne er, og de opplever ofte at de ikke kan protestere. De har heller ikke alltid oversikt over konsekvensene av å gi forskerne informasjon.[24]

Mindreårige som har fylt 15 år, kan som hovedregel selv samtykke til at forskeren kan innhente og bruke deres egne personopplysninger. Er barna under 15 år, må forskeren vanligvis innhente samtykke fra foresatte. Et unntak gjelder for sensitive opplysninger, som bare kan innhentes med samtykke fra foreldre. I slike tilfeller er det også krav om konsesjon fra Datatilsynet eller tilråding fra et personvernombud.[25]

Samtidig er det viktig å behandle mindreårige som selvstendige individer. Ifølge barneloven skal mindreårige som er fylt sju år, eller yngre barn som også er i stand til danne seg egne synspunkter om en sak, bli informert og få mulighet til å si sin mening. Når barnet er fylt tolv år, skal det legges stor vekt på hva barnet mener. I tillegg til at foresatte gir formelt samtykke, er det da nødvendig at barna selv aksepterer deltakelse i den grad de evner å gjøre det.

Det kan også være interessekonflikt mellom barn og deres foresatte. I så fall er det viktig å avklare barnets mulighet til å gi samtykke på egne vegne. I noen tilfeller kan det være riktig å la barn og unge delta i forskningen uten foreldrenes samtykke.

Kravet om konfidensialitet gjelder spesielt når barn deltar i forskning. Samtidig kan det oppstå situasjoner hvor forskeren enten er juridisk eller etisk forpliktet til å formidle taushetsbelagte opplysninger, enten det er til barnets pårørende, voksne hjelpere eller barneverntjenesten. Meldeplikten gjelder for eksempel hvis forskeren får kjennskap til at barn utsettes for mishandling, overgrep eller omsorgssvikt (jf. punkt 9).

15. Hensynet til privatliv og familieliv

Forskeren skal vise respekt for individets privatliv og familieliv. Informanter har krav på å kunne kontrollere om sensitiv informasjon om dem selv skal gjøres tilgjengelig for andre.

Respekten for privatlivets fred tar sikte på å beskytte personer mot uønskete inngrep og mot uønsket innsyn. Dette gjelder ikke bare følelsesmessige forhold, men også spørsmål som angår sykdom og helse, politiske og religiøse oppfatninger og seksuell legning.

Forskeren bør være spesielt lydhør når han eller hun stiller spørsmål om intime forhold, og unngå å sette informanter under press. Hva informantene oppfatter som følsomme opplysninger, kan variere mellom personer og grupper.

Skillet mellom privat og offentlig sfære kan noen ganger være vanskelig å trekke, for eksempel ved forskning på og via internett. Ved bruk av materiale fra slik interaksjon må forskeren ta tilbørlig hensyn til at folks forståelse av hva som er privat, og hva som er offentlig kommunikasjon i slike medier, kan variere.[26]

16. Hensynet til andres verdier og handlingsmotiver

Forskeren skal ikke tillegge informanter og aktører irrasjonelle eller lite aktverdige motiver uten å kunne gi overbevisende dokumentasjon og begrunnelse. Forskeren skal vise respekt for verdier og holdninger hos forskningsdeltakerne, ikke minst når disse avviker fra det som er mest vanlig i storsamfunnet.

Forskning angår ofte minoriteters atferd og verdier, for eksempel religiøse grupper, etniske minoriteter, ungdomsgrupper eller politiske subkulturer. Enkelte kan oppleve denne forskningen som utleverende eller krenkende. Forskeren skal respektere forskningsdeltakernes selvforståelse, og unngå framstillinger som svekker deres legitime rettigheter.

I mange humanistiske og samfunnsvitenskapelige forskningsprosjekter, der handlinger ofte benyttes i forklaringer, spiller aktørenes motiver ofte en sentral rolle. Det er ofte knyttet usikkerhet til det å utforske motiver, ikke minst ved forskning på andre kulturer eller historiske epoker. Det bør derfor skilles tydelig mellom beskrivelse og tolkning, eller mellom dokumentasjon av faktiske hendelsesforløp og ulike mulige fortolkninger av slike forløp.

Samtidig vil en stor del av aktørenes motiver framgå av deres sosiale roller. For eksempel kan forskeren ofte anta at politikere søker innflytelse, at bedriftsledere vil sikre overskudd, eller at det finnes konflikter mellom generasjonene. Det kreves sterkere belegg for å tillegge aktørene mer spesielle motiver.

Handlingsforklaringer som tillegger aktører lite aktverdige motiver eller andre motiver enn det de påberoper seg selv, stiller særlige krav til dokumentasjon og begrunnelse.

17. Hensynet til menneskers ettermæle

Det er grunn til å være varsom også når det forskes på avdøde mennesker.

Også ved forskning på avdøde mennesker gjelder krav om respekt, dokumentasjon og etterrettelighet. Respekt for de avdøde og for de etterlatte tilsier at forskeren bør velge sine formuleringer med omhu. Arkiv og dokumenter etter døde personer kan også inneholde personsensitiv informasjon, og forskere må håndtere informasjon om døde personer og deres etterkommere aktsomt og med respekt. Når det skal forskes på graver og menneskelige levninger, må forskeren behandle disse med respekt.[27]

18. Ansvaret for å framtre med klarhet

Forskeren har et ansvar for å klargjøre begrensninger, forventninger og krav som følger med rollen som forsker, overfor forskningsdeltakerne.

Forskeren har ansvar for å tydeliggjøre grensene for forskningsrelasjonen i situasjoner hvor forskeren opptrer med flere roller overfor sine informanter. Det kan for eksempel være kombinasjonen av rollene som forsker og behandler ved evaluering av behandlingstilbud, eller rollene som forsker og lærer i undervisningssammenheng. Deltakende observasjon i feltarbeid kan også medføre at forskeren etablerer vennskap og opparbeider fortrolige forhold til (noen av) sine informanter eller studenter. Parallelle roller kan være verdifulle for forskningen, men det krever fritt samtykke også når forskeren bruker informasjon innhentet gjennom parallelle roller.

Noter

[17] Grunnloven, § 102.

[18] NESH, Forskningsetiske retningslinjer for internettforskning, Oslo (2003) 2016.

[19] Jf. Eivind Smith, Taushetsplikt og kildevern for forskere, NESH, Oslo 1998.

[20] Straffeloven § 196.

[21] Se De nasjonale forskningsetiske komiteene (FEK), Forskeres taushetsplikt og meldeplikt, redigert av Hallvard Fossheim (NESH) og Helene Ingierd (NENT), Oslo 2013.

[22] Barnevernsloven, § 6-4.

[23] Arkivloven.

[24] De nasjonale forskningsetiske komiteene (FEK), Barn i forskning. Etiske dimensjoner, redigert av Hallvard Fossheim (NESH), Jacob Hølen (NEM) og Helene Ingierd (NESH), Oslo 2013.

[25] Forbrukerombudet og Datatilsynet, Barn og unges personopplysninger: Veiledning for innhenting og bruk, Oslo 2004.

[26] NESH, Forskningsetiske retningslinjer for internettforskning, Oslo (2003) 2016.

[27] Nasjonalt utvalg for vurdering av forskning på menneskelige levninger (Skjelettutvalget), Etiske retningslinjer for forskning på menneskelige levninger, Oslo 2013.