1. Forskningens normer og verdier

Forskeren er forpliktet til å følge anerkjente forskningsetiske normer.

Forskning er søken etter ny og bedre innsikt. Det er en systematisk og sosialt organisert virksomhet styrt av ulike normer og verdier. Vitenskapens viktigste forpliktelse er idealet om å søke sannhet. Samtidig er det slik at forskningen aldri har noen garanti for å nå dette målet. De fleste konklusjoner er foreløpige og begrensede. Vitenskapens normer har likevel en verdi i seg selv som retningsgivende og regulerende både for forskerens sannferdighet og forskersamfunnets sannhetssøken.

I humaniora og samfunnsvitenskap er ofte innlevelse og fortolkning en integrert del av forskningsprosessen. Forskjellige faglige tilnærminger og teoretiske ståsteder kan dessuten åpne for ulike, men likevel rimelige tolkninger av det samme materialet. Det er derfor viktig å reflektere over og redegjøre for hvordan egne verdier og holdninger kan påvirke valg av tema, datakilder og tolkninger. Redelighet i dokumentasjon, konsistens i argumentasjon, upartiskhet i vurderinger og åpenhet om usikkerhet er felles forskningsetiske forpliktelser, uavhengig av verdimessig eller vitenskapsteoretisk posisjon.

2. Forskningens frihet

Både forskerne og forskningsinstitusjonene har ansvar for å sikre faglig frihet og forskningens uavhengighet, spesielt når temaet er kontroversielt eller når strategiske eller kommersielle hensyn legger press og føringer på forskningen.

Vitenskapens normer om originalitet, åpenhet og etterprøvbarhet kan komme i konflikt med andre parters ønske om å hindre eller styre forskningen. Forskning må sikres mot ytre og indre press som begrenser utforskningen av velbegrunnete problemstillinger som kan gå på tvers av økonomiske, politiske, sosiale, kulturelle eller religiøse interesser og tradisjoner. Dette er noe av bakgrunnen for lovfestingen av akademisk frihet i 2007, som pålegger institusjonene å fremme og verne akademisk frihet.[14] Normen om forskningens frihet eksisterer imidlertid uavhengig av lovfestingen, samtidig som loven nå slår fast at undervisning og forskning skal skje i overensstemmelse med anerkjente vitenskapelige og etiske prinsipper. Det er argumenters holdbarhet og relevans, samt kvaliteten på dokumentasjonen som underbygger forskerens slutninger, som skal styre kunnskapsproduksjonen i vitenskapelig forskning, ikke etablerte interesser og tradisjoner i eller utenfor forskersamfunnet.

Retten og plikten til åpenhet og offentliggjøring av forskning tilsier at verken forskere og forskningsinstitusjoner kan holde tilbake eller selektivt rapportere resultater og konklusjoner. Det må heller ikke legges føringer på hvilke resultater forskningen skal lede til. Dette krever ordninger for å sikre at både institusjonene er uavhengige, og at forskerne er uavhengige innenfor institusjonene. Forskning forutsetter friheten til å søke, produsere og formidle vitenskapelige innsikter til en bred offentlighet.

Det er varierende grad av frihet i henholdsvis grunnleggende forskning, anvendt forskning og oppdragsforskning. Like fullt må all forskning sikres mot press som truer god og ansvarlig forskning. Også oppdragsforskning utenfor universitets- og høyskolesektoren skal ha rutiner for å sikre forskningens integritet, for eksempel slik det er nedfelt i Kunnskapsdepartementets «Standardavtale for forsknings- og utredningsoppdrag» (2012).[15]

3. Forskningens ansvar

God forskning forutsetter frihet fra styring og kontroll, mens samfunnets tillit til forskning forutsetter ansvarlighet både fra den enkelte forskeren og fra forskningsinstitusjonene.

Forskningens ansvar er regulert av vitenskapelige, etiske og juridisk normer. Forskning har også et samfunnsansvar, enten det er instrumentelt som kunnskapsgrunnlag for samfunnsmessige beslutninger, kritisk som kilde til korrektiver og alternative handlingsvalg, eller deliberativt som leverandør av forskningsbasert kunnskap til det offentlige ordskiftet.

Det stilles høye krav til forskerens begrunnelse for valg av spørsmålsstillinger, metoder og analytiske perspektiver, og også til kvaliteten på den dokumentasjonen som skal underbygge slutninger og konklusjoner, slik at forutinntatte oppfatninger og ubevisste vurderinger i minst mulig grad preger forskningen. De metodekravene forskersamfunnet stiller til argumentasjon, begrunnelse, dokumentasjon og vilje til å revidere synspunkter i lys av velfundert kritikk, kan tjene som en modell for hvordan vi kan hanskes med uenighet i andre deler av samfunnet.

Forskning er verdifull, samtidig som den kan skade. God og ansvarlig forskning innbefatter også vurderinger av utilsiktete og uønskete konsekvenser. Forskeren må forsikre seg om at forskningen ikke bryter med lover og regler eller utgjør en risiko for mennesker, samfunn og natur – i tråd med forskningsetiske prinsipper om bærekraft og føre-var.[16]

4. Institusjonenes ansvar

Forskningsinstitusjonene skal sikre god og ansvarlig forskning ved å forebygge uredelighet og forvalte de forskningsetiske retningslinjene.

Institusjonene skal legge til rette for å opprettholde og videreutvikle god forskningsskikk. De må formidle forskningsetiske retningslinjer til ansatte og studenter, og sørge for opplæring i forskningsetikk og relevante rettsregler som regulerer forskningen. Dette vil bidra til forskningsetisk refleksjon og gode diskusjoner i grunnmiljøene om forskningsetiske normer og dilemma.

Institusjonene må sikre at de forvalter forskningsetikkens veiledende og rådgivende funksjon forsvarlig, slik at fordelingen av ansvar og roller er tydelig. I denne sammenhengen vil de forskningsetiske retningslinjene være viktige verktøy for å forebygge uønsket praksis og sikre god og ansvarlig forskning. Institusjonene bør også ha tydelige prosedyrer for å håndtere mistanker og beskyldninger om alvorlige brudd på god vitenskapelig praksis, for eksempel gjennom å opprette uredelighetsutvalg med ansvar for tilsyn og granskning.

Noter

[14] Universitets- og høyskoleloven, § 1-5.

[15] Kunnskapsdepartementet, «Standardavtale for forsknings- og utredningsoppdrag». Oslo 2012. Se også rapporten fra De nasjonale forskningsetiske komiteer, «Oppdragsforskning: åpenhet, kvalitet, etterrettelighet»., Oslo 2003.

[16] NENT, Føre-var prinsippet: Mellom forskning og politikk, NENT-publikasjon nr. 11, Oslo 1997.