19. Hensynet til private interesser

Forskeren skal respektere de legitime grunnene private bedrifter, interesseorganisasjoner o.l. har til ikke å få offentliggjort opplysninger om seg selv, sine medlemmer og sine planer.

Det kan være av stor allmenn interesse å få informasjon om hvordan private bedrifter og interesseorganisasjoner fungerer i samfunnet. Bedrifter og organisasjoner har ingen juridisk plikt til å gi opplysninger uten at det foreligger særskilte lovbestemmelser for spesielle typer opplysninger. Slike institusjoner bør likevel stille arkiv til disposisjon for forskning. Dersom de nekter innsyn, skal det respekteres.

Det stilles særlige krav til omhyggelig dokumentasjon og metodebruk for forskere som velger å forske på organisasjoner som i utgangspunktet ikke ønsker at forskningen blir utført. Det kan forekomme situasjoner der forskeren får grunn til å tro at det skjer overgrep eller alvorlige lovbrudd. Da kan det likevel være etisk forsvarlig å fortsette forskningsprosessen under forutsetning av at overgrepet ikke kan avdekkes eller dokumenteres på andre måter.

20. Hensynet til offentlig forvaltning

Offentlige organer bør stille seg til disposisjon for forskning på sin virksomhet.

Befolkningen har en legitim interesse i hvordan samfunnsinstitusjonene fungerer. Dette tilsier at forskere i størst mulig grad bør ha innsyn i offentlig forvaltning og organer.

Det bør kunne forskes på offentlige arkiv. Begrensninger i innsynsretten kan begrunnes med hensyn til personvern eller til overordnete nasjonale interesser eller av sikkerhetshensyn. Hemmeligstemplet materiale bør nedgraderes så snart det er forsvarlig.

21. Hensynet til utsatte grupper

Forskeren har gjennom hele forskningsprosessen et spesielt ansvar for ta hensyn til utsatte gruppers interesser.

Utsatte og svakstilte personer og grupper er ikke alltid rustet til å beskytte sine interesser overfor forskeren. Forskeren kan dermed ikke ta for gitt at vanlige prosedyrer for informasjon og samtykke sikrer at individene har selvbestemmelse, eller at de beskytter dem mot urimelige belastninger.

Enkeltpersoner som inngår i svakstilte grupper, kan ønske å ikke bli forsket på fordi de frykter at det kan føre til at gruppen som helhet kan framstå i et uheldig lys i offentligheten. I slike tilfeller må forskeren legge særlig vekt på kravene om informasjon og samtykke. På den andre siden har samfunnet en legitim interesse av å kartlegge levekår, for eksempel hvor godt støtteordninger fungerer, og av å kartlegge veier inn i og ut av destruktiv og antisosial atferd. Beskyttelse av en utsatt gruppe kan i noen tilfeller virke mot sin hensikt. Det kan snarere være storsamfunnet som beskyttes mot innsikt i diskriminerings- og utstøtingsprosesser.

Forskere som samler informasjon om personers og gruppers egenskaper og atferd, bør være forsiktige med å operere med inndelinger eller betegnelser som gir grunnlag for urime­lig generalisering, og som i praksis medfører stigmatisering av bestemte samfunnsgrupper.

22. Vern av kulturminner

Forskeren bør ta hensyn til verneinteressene knyttet til alle former for kulturminner.

Behovet for å bevare steder, minnesmerker, gjenstander, tekster, arkiv, levninger og opplysninger om tidligere tider bygger på dagens og framtidige generasjoners interesse i å tilegne seg kunnskap om egen og andres historie og kultur.[28] Når forskeren behandler menneskelige levninger fra arkeologiske utgravninger bør han eller hun være spesielt oppmerksom på de etiske problemstillingene som er knyttet til forskning på denne typen materiale. Menneskelige levninger fra tiden før reformasjonen (1537) og samiske levninger eldre enn 100 år er automatisk fredet etter kulturminneloven. Andre levninger fra etterreformatorisk tid har med enkelte unntak ikke denne beskyttelsen. Også levninger fra perioden etter 1537 kan ha stor forskningsmessig interesse. Derfor bør også nyere levninger fra arkeologiske utgravinger beskyttes for å kunne inngå som kildemateriale for framtidige generasjoner.[29]

Perspektiver og forskningsinteresser skifter fra generasjon til generasjon. Dette inne­bærer at også informasjon om vår egen tid bør bevares, slik at det blir mulig for framtidige generasjoner å forske på den. Forskning som ødelegger kildemateriale, reiser spesielle etiske problemer. Nytteverdien må veies opp mot hvor mye forskningen ødelegger eller endrer forskningsobjektene. Vi må forske på en slik måte at vi ikke hindrer senere forskere i å tilegne seg det de måtte anse som viktig.

Forskere og forskningsinstitusjoner må ikke medvirke til plyndring, tyveri eller tvilsom omsetning av kulturminner. Hensynet til forskningsmaterialets opprinnelses- og eierhistorie (proveniens) krever særlig oppmerksomhet (jf. kulturminneloven).[30] Forskere, museer og forskningsinstitusjoner må utvise aktsomhet og ikke i forskningsøyemed tilegne seg (eller andre) kulturminner og kulturhistorisk kildemateriale som ikke er framkommet på en åpen, redelig og etterprøvbar måte. Forskning på materiale med omstridt opphav bør unngås. Ved forskning på slikt materiale har forskningsinstitusjoner og fagpersoner et særskilt ansvar for åpenhet omkring opprinnelses- og eierhistorikken.

23. Forskning i andre kulturer

Forskning i andre kulturer stiller spesielle krav til dialog med represen­tanter for den kulturen som studeres.

Ved forskning i andre kulturer er det viktig med kunnskap om lokale tradisjoner, tradisjonell kunnskap og sosiale forhold. Forskeren bør i størst mulig grad være i dialog med lokalbefolkningen, representanter for den aktuelle kulturen og lokale myndigheter. Ønsker om lokal medbestemmelse eller kontroll kan komme i konflikt med forskningens krav om kvalitet og uavhengighet. Dette stiller store krav til initiering, planlegging og gjennomføring av prosjekter. Ved forskning i andre kulturer, enten det er i andre land eller i minoritetskulturer, bør forskeren unngå å bruke inndelinger eller betegnelser som gir grunnlag for urimelig generalisering.

Liknende hensyn gjelder også for historisk forskning hvor det er avstand i tid. Forskeren bør unngå å nedvurdere mennesker fra tidligere kulturer og historiske epoker. Her, som ellers, må forskere innenfor humaniora og samfunnsvitenskap skille tydelig mellom dokumentasjon og vurdering.

24. Grenser for kulturell anerkjennelse

Forskeren må veie hensynet til anerkjennelse av kulturell forskjell opp mot hensynet til andre fundamentale verdier og allmenne menneskerettigheter.

Respekten og lojaliteten overfor de kulturene hvor forskning foregår, medfører ikke at man må akseptere forhold som diskriminering eller kulturelt begrunnete overgrep. Ved normativ analyse av slike forhold, må forskeren tydelig skille mellom beskrivelse av normer og praksiser i den studerte kulturen, og forskerens normative drøfting av disse forholdene i lys av presiserte verdistandarder.

Forskeren må vise særlig aktsomhet ved forskning på fenomener som kulturelt begrunnete overgrep mot liv og helse eller brudd på andre menneskerettigheter.

Noter

[28] International Council of Museums, Code of Ethics for Museums, ICOM (2004) 2013.

[29] Nasjonalt utvalg for vurdering av forskning på menneskelige levninger (Skjelettutvalget), Etiske retningslinjer for forskning på menneskelige levninger, Oslo 2013.

[30] Kulturminneloven, § 23a.