Noen ganger kan det oppstå konflikter mellom den enkelte forsker og overordnede instanser eller personer. Dette er spesielt problematisk når konflikten oppstår fordi forskeren anser det som sin etiske plikt å fungere som varsler, noen ganger imot råd fra overordnede instanser eller personer.

Slike varslingssituasjoner kan gjelde interne forhold i forskningen, slik som for eksempel vitenskapelig redelighet, eller forhold av samfunnsmessig betydning. I og med at slik varsling er basert på skjønnsmessige vurderinger, er det ofte grunnlag for uavklarte konflikter. Institusjonen må påse at varslerens rettsvern ikke trues, slik det bl.a. er beskrevet i Arbeidsmiljølovens § 2-4.

Når forskeren i sitt arbeid kommer i konflikt med det han eller hun oppfatter som sitt generelle samfunnsansvar, skal forskeren ha mulighet og etter omstendighetene plikt til å opptre som varsler («whistle-blower») overfor offentligheten.

Dette innebærer konkret at forskeren må vurdere nøye:
a) Mulighetene for å håndtere konflikten internt i organisasjonen.
b) De mulige konsekvensene for seg selv, forskningsinstitusjonen og samfunnet som en slik varsling medfører, dersom den er korrekt, henholdsvis ikke korrekt.
c) De mulige konsekvensene av å la være å varsle.
d) De varslingskanaler som er best egnet til å minimere konflikter og optimalisere handling for å bøte på skaden.
e) Om det er andre motiver bak varslingen som påvirker egen objektivitet.

22. Forskningsinstitusjoner har plikt til å ha uavhengige mekanismer på plass som kan støtte ansatte i varslingssituasjoner.


Det er viktig at alle involverte parter i en varslingssituasjon blir del av en nøytral prosess. Grunnlaget for konflikten skal granskes av et uavhengig organ, der varsleren beskyttes mot urimelige eller utidige reaksjoner.

Dette innebærer at:
a) Forskningsinstitusjoner har mekanismer på plass der slik uavhengig gransking av varslingskonflikter i institusjonen foretas.
b) Slike mekanismer er kjent blant forskerne ved institusjonen.