I forskningsetikken blir det i dag tatt for gitt at deltakerne skal beskyttes ved at forskeren lover at all informasjon skal behandles konfidensielt og anonymiseres ved publisering. Det er en forutsetning at informantene på forhånd får vite nok om hvordan data skal innsamles og håndteres, til at de eventuelt kan si nei uten å komme i en vanskelig situasjon. Underveis i et feltarbeid eller intervju kan det oppstå situasjoner der informanten angrer på det hun har sagt, eller opplever at det hele utvikler seg annerledes enn det hun hadde tenkt. Prosjekter må derfor alltid legge til rette for at informanter kan stoppe et opptak eller få slettet materialet, gitt at det ikke allerede er anonymisert eller publisert.

Særlig viktig er det å gjennomføre korrekte, formelle prosedyrer når informanten er pasient og forteller historier om forhold som normalt er underlagt helsearbeideres taushetsplikt. Selv om forskeren også er bundet av taushetsplikt, er det viktig at informanten ikke oppfatter samtalen som en situasjon der helsearbeideres vanlige taushetsplikt gjelder. Formålet med forskningen er formidling av funn til et større publikum, men i en form hvor enkeltindivider er minst mulig gjenkjennbare. Å sikre at dette er forstått og akseptert av informanten er derfor av stor betydning. Derfor skal pasienten alltid informeres om hvordan et opptak skal brukes videre, og hvem som får tilgang til det som har vært sagt.

Utfordringer knyttet til mulig gjenkjennelse av informanter melder seg særlig i rapporteringsfasen, når dokumentasjon og sitater skal formidles. Selv om forskeren vet at informantene aldri vil komme til å lese en engelskspråklig artikkel i et utenlandsk fagtidsskrift, skal artikkelen skrives som om den vil havne hos informantenes venner, naboer eller kolleger. Avstand i geografi, språk og kultur er ikke tilstrekkelig til å sikre personvernet. Dialektuttrykk i sitater, informantens alder eller yrke, opplysninger om hvor prosjektet er gjennomført, og historier som forteller om en spesifikk og spesiell hendelse er eksempler på forhold som kan øke risikoen for gjenkjennelse. Slike forhold kan ikke alltid spesifiseres på forhånd i prosjektbeskrivelsen, men må vurderes underveis i prosessen i henhold til vanlige forskningsetiske normer.

Noen ganger kan det være så godt som umulig å love deltakerne anonymitet i publiseringen av en kvalitativ studie. Selv om verken personer eller institusjoner nevnes ved navn når forskningen rapporteres, kan det likevel foreligge en mulighet for at deltakerne kan gjenkjennes. Dette gjelder særlig der hvor studien er basert på et lite og særpreget utvalg, for eksempel knyttet til et bestemt sted eller en bestemt pasientgruppe.
 
Forskeren kan også oppleve at de sitatene eller observasjonsdataene som tydeligst viser hva saken handler om, er så spekket av gjenkjennbarhet at det ikke er mulig å bruke dem i en publikasjon. Hvis konsekvensen er at resultatene blir for svakt dokumentert i presentasjonen av funnene, kan det være fristende å inngå kompromisser. Kompromisser som kompromitterer informantenes personvern, er imidlertid ikke etisk akseptable.

I noen tilfeller kan risikoen for gjenkjennelse reduseres ved at noen av opplysningene forandres i presentasjonen. Denne framgangsmåten kan imidlertid svekke fortolkningsgrunnlaget. Dersom potensielt personidentifiserbare opplysninger som kjønn, alder, profesjon eller bosted endres eller fjernes, kan forskeren hindre mulige og viktige sammenhenger i å bli avdekket.

I studier av konkrete arbeidsplasser, praksiser eller behandlingsregimer som framstår som problematiske, kan det være nødvendig å knytte funn til bestemte posisjoner, profesjoner eller personer i et system. For noen prosjekter kan det derfor være riktig å la åpenhet om hvem som har vært informanter, og villighet til å vedkjenne seg funn fra observasjoner og samtaler, være en forutsetning for deltakelse. I så fall må forskere på forhånd ha tenkt igjennom mulige konsekvenser både for deltakere og studiens kvalitet av ulike grader av anonymisering og gjenkjennelse av informantene i studien.

Innenfor forskningsetikken er det skrevet lite om muligheten for å la informantene være identifiserbare, og eventuelt opptre under fullt navn, i en studie. At informanter kan gjenkjennes, trenger imidlertid ikke i seg selv å være et problem. Noen informanter kan til og med ønske at deres bidrag skal kunne spores tilbake til vedkommende selv. På denne måten kan de anerkjennes for sitt bidrag til forskningen. Det er imidlertid viktig å minne om at en slik identifisering ikke kan bygge på informantens ønske alene. Selv om informanten samtykker i publisering av data som kan representere gjenkjennbarhet, skal forskeren likevel ta et selvstendig ansvar for å vurdere om dette kan skade vedkommende på noen måte. Er forskeren i tvil, bør dataene ikke brukes.

En annen utfordring er muligheten for at deltakerne kan oppfatte publiseringen som krenkende, ikke fordi de blir gjenkjent som individer, men fordi det presenteres ufordelaktive funn om den gruppen som er inkludert i studien, og som de selv tilhører. Overdriver vi en personbeskrivelse for å få fram en gruppebasert karakteristikk, kan informantene oppleve seg stereotypisert på en respektløs måte. Hvis forskeren ser at studiens resultater kan virke stigmatiserende og forsterke fordømmende holdninger overfor den gruppen som er studert, må forskeren vurdere om publisering likevel kan forsvares, og om mulige skadevirkninger kan reduseres gjennom måten funnene presenteres på. Hvis dette ikke er mulig, kan det helt unntaksvis være et alternativ å gi studien en begrenset offentliggjøring (klausulering).

Ny teknologi åpner også for nye publiseringsformer som går langt ut over det tradisjonelle papirformatet. Når lydopptak og videoopptak publiseres direkte, for eksempel på internett, er det en selvfølge at slik publisering skal bygge på et informert samtykke. I tillegg til å innhente informert samtykke, har forskeren et ansvar for å gjøre en selvstendig etisk vurdering av mulige integritetskrenkelser ved slike publiseringsformer.