Mennesker som observeres eller intervjues, blottstiller alltid noe av seg selv. Menneskers tale- og handlemåte er så tett knyttet til deres identitet at det ikke er mulig å skille fullstendig mellom sak og person når det er språklige ytringer og handling som studeres og fortolkes. Dette fordrer en særskilt varsomhet fra forskerens side ved bruk av kvalitative forskningsmetoder. Selv om disse metodene kan anses som risikofrie når det gjelder mulighetene for fysisk skade, kan de like fullt medføre skadevirkninger, først og fremst i form av integritetskrenkelser.
 
Informanter kan i observasjons- og intervjusituasjoner ha behov for å holde en viss avstand til forskeren, fysisk eller mentalt, og det er viktig at disse grensene respekteres.  Ved observasjon har forskningsdeltakere begrenset mulighet til å beskytte seg, og det blir desto viktigere å ta reservasjoner på alvor og ikke misbruke tillit. I en intervjusituasjon kan informanter oppleve at deres mentale grenser krenkes hvis forskeren graver videre i en tematikk som informanten vegrer seg for å snakke om. Men også forskerens gode egenskaper kan by på utfordringer. Jo mer en forsker viser av empati, forståelse, åpenhet og anerkjennelse, jo mer sårbare ting kan mennesker komme til å fortelle om. Dette kan vekke sterke emosjoner hos informanten og skape bånd til forskeren og forventninger om nye samtaler.
I prosjektbeskrivelsen bør derfor forskeren kort gi til kjenne hvordan hun eller han vil møte informanters behov for henholdsvis avstand og nærhet. Siden disse utfordringene er knyttet til hvordan forskeren opptrer i feltet og intervjusituasjonen, kan de ikke gjøres til gjenstand for en forhåndsvurdering i REK. REK bør imidlertid vurdere om forskeren har en relevant og tilstrekkelig kompetanse til å gå inn i den typen situasjoner og temaer som prosjektet omfatter. I tillegg kan REK i sin vurdering av forskningsansvarliges egnethet forsikre seg om at den aktuelle institusjonen tilbyr en skolering av forskerne som tematiserer de nevnte problemstillingene.

Fortolkningen av de bidragene som deltakeren har kommet med gjennom intervju eller observasjon, kan også medføre en fare for krenkelse av informantenes integritet. Mennesker som utleverer deler av sitt liv til en forsker, kan oppleve det som et tillitsbrudd hvis forskeren forklarer eller fortolker informantens situasjon, handlinger eller utsagn på en måte som vedkommende ikke kan kjenne seg igjen i, eller som oppleves stereotypiserende eller stigmatiserende. Hvis forskerens fortolkning ikke treffer informantens opplevelse av seg selv og sin situasjon, vil informanten kunne kjenne seg avvist eller misforstått.  Det er viktig at forskeren reflekterer over hvordan hun eller han best kan ivareta informantenes perspektiv og beskytte deres selvforståelse samtidig som forskeren ivaretar forskningens formål og setter dataene inn i en ny sammenheng og belyser dem ut fra perspektiver som ofte er fremmede for informantene.

Det fins flere strategier som kan redusere risikoen for at forskningsdeltakelse skal utgjøre en trussel mot informantenes selvforståelse eller selvfølelse. Det kan dreie seg om å unngå kategoriske og entydige fortolkninger og skjev seleksjon i sitering og referering av informantene, eller å utvise varsomhet dersom kroppsspråk og utelatelser kommenteres og fortolkes. Likeså kan det være viktig at forskeren opplyser informantene om sitt faglige ståsted og analytiske perspektiver, ikke minst hvis disse er preget av en bestemt skoleretning. For noen informanter kan det være en grunn til å si nei til deltakelse hvis de får vite at dataene de skal bidra med, skal belyses ut fra for eksempel psykoanalytiske, kjønnsteoretiske eller biomedisinske perspektiver.

En annen måte å unngå en krenkelse av informantenes selvforståelse på, er å la informantene få gå i dialog med forskeren underveis i prosjektet om fortolkningen av det de har sagt og gjort. Dialogisk validering fungerer best underveis i en intervjustudie, der forskeren kan sjekke om hun eller han har forstått et utsagn på rett måte. Senere i studien kan det være mer problematisk å gi deltakerene kommentarrett, både på grunn av hensynet til personvernet for de andre deltakerne i studien, og fordi det som regel er en sammenfatning av mange forskjellige historier som skal presenteres i sluttresultatet. Selv om det er viktig for forskeren å vite om fortolkningene av materialet gir mening for informantene eller ikke, har forskeren også en forpliktelse til selvstendig tolkning og sammenfatning av dataene, også når denne ikke er sammenfallende med deltakernes selvforståelse. Forskeren skal gjennomføre en kvalifisert vurdering av hva de empiriske dataene kan bety. Det er imidlertid viktig at forskeren prøver å skille tydelig mellom forskerens perspektiv og informantenes forståelse i presentasjonen av funnene.

At noen vil studere bestemte informanters erfaringer eller handlinger, kan også oppleves som en gevinst for informantene. Intervjusituasjonen kan gi informanter en opplevelse av å dele noe viktig med en som møter dem med interesse, forståelse og anerkjennelse. Forskeres fortolkninger av informanters bidrag kan også gi informanter økt innsikt i egen situasjon. I tillegg kan det oppleves meningsfylt for informanter som er medlemmer av marginaliserte grupper, hvis det de sier og gjør, og forskernes fortolkninger av dette, kan gi andre en økt forståelse for gruppens situasjon. Det er en styrke ved kvalitative metoder at de kan fange inn menneskers individuelle, komplekse og nyanserte erfaringer. De er derfor vel egnet til å finne fram til og presentere alternative beskrivelser og forståelser av mennesker, relasjoner og situasjoner som hittil er blitt stereotypisk framstilt.