En grunnorm i forskningsetikken er at forskere skal innhente et frivillig avgitt og informert samtykke til deltakelse i forskning. Denne normen bygger på respekten for menneskers autonomi og forutsetter at mennesker som har samtykkekompetanse, er de som best ivaretar egne interesser og selv må kunne vurdere om en studies formål og konsekvenser er akseptable og ønskelige for dem. I forskningens verden fins det imidlertid flere faktorer som kan redusere menneskers mulighet til å avgi et fritt og informert samtykke. Medisinsk informasjon kan være vanskelig å forstå og overskue konsekvensene av, og forskere kan ha egne interesser i å gjennomføre et prosjekt som kan påvirke hvordan informasjonen presenteres.

I tillegg vet vi at mange ikke først og fremst baserer sitt valg om forskningsdeltakelse på informasjonen som gis, men på tillit til forskeren eller forskningsinstitusjonen. Frivilligheten i samtykkeprosessen kan utfordres av ulike former for avhengighetsforhold til forskeren eller insentiver som tilbys utover selve forskningsdeltakelsen. Et samtykke kan derfor være en utilstrekkelig ivaretakelse av enkeltmenneskets interesser, noe som må ses som bakgrunnen for at det også skal foretas en uavhengig vurdering av helsefaglige forskningsprosjekter og mulige faktorer som kan påvirke menneskers stillingtaken til forskningsdeltakelse. Et tilbud om betaling for å delta, må anses som en slik faktor.

Det er allmenn enighet om at deltakere i forskning kan få dekket utgifter i forbindelse med deltakelsen, for eksempel reisekostnader og tapt arbeidsfortjeneste. Utover dette er det ulike syn på hvorvidt, i hvilken form og i hvilket omfang det er forskningsetisk tilrådelig å akseptere at forskningsdeltakere betales for å delta i forskning. Hovedbegrunnelsene for å kunne betale eller belønne deltakere i forskning, også utover dekking av faktiske utgifter, er at betaling kan virke motiverende og dermed øke rekrutteringen til ulike prosjekt, at betaling kan anses som en rimelig kompensasjon for ulike typer ulemper og belastninger som forskningsdeltakelse kan medføre, og at betaling kan fungere som en form for anerkjennelse eller gjenytelse som viser at forskningsinnsatsen verdsettes.

Hovedargumentene mot å akseptere denne formen for betaling er at den kan påvirke deltakernes beslutningsprosess på en måte som kan undergrave frivilligheten i samtykket og utgjøre en trussel mot deltakernes integritet og velferd. I tillegg kan mer utstrakt bruk av betaling for forskningsdeltakelse føre til et uheldig konkurransefortrinn for prosjekter med sterk økonomi.

Denne veiledningen gjelder for betaling i tillegg til eventuell dekning av utgifter. Den har til hensikt å bidra til bevisstgjøring om relevante etiske hensyn, og gi konkret veiledning om hvilke kriterier som bør legges til grunn, hvis deltakere i forskning skal tilbys betaling. Veiledningen er skrevet for de som skal vurdere om betaling for deltakelse i et forskningsprosjekt er etisk forsvarlig og formålstjenlig, først og fremst forskere og De regionale forskningsetiske komiteene (REK).

I det følgende gjøres det først rede for det som sies om betaling i noen internasjonale forskningsetiske retningslinjer (del I).

Deretter omtaler vi ulike etiske hensyn som anses som aktuelle for betalingsdiskusjonen (del II). Siden utgangspunktet for å lage denne veilederen er at betaling for forskningsdeltakelse kan utgjøre en trussel mot grunnleggende forskningsetiske verdier som etikkomiteene har et ansvar for å ivareta, er det først og fremst disse verdiene og ulike forhold som kan utfordre dem, som vektlegges. På bakgrunn av de etiske hensynene som må tas med i betraktningen når betaling for forskningsdeltakelse skal vurderes, har vi utformet noen konkrete kriterier som vi mener må legges til grunn hvis betaling for forskningsdeltakelse skal kunne anses som en forskningsetisk forsvarlig praksis. Disse kriteriene finnes som del III.