Ut fra de ulike etiske hensynene som nå er nevnt, kan det være vanskelig å skjelne mellom hva slags form for betaling som kan regnes som en forsvarlig påvirkning til forskningsdeltakelse, og når et tilbud om betaling blir uakseptabelt. Til hjelp i en slik vurdering anbefaler vi noen konkrete kriterier. Kriteriene bygger også til dels på en gjennomgang av relevant litteratur (i tillegg til den som allerede er nevnt, Grady 2001, Grant og Sugarman 2004, Singer og Bossarte 2006, Wertheimer og Miller 2007, Resnik 2008, Ballantyne 2008, og praksis og retningslinjer for betaling i andre land, Dickert 2002 fra USA, Fry 2005 fra Australia).

Gjennomgående anses det som en berettiget påvirkning til deltakelse at det betales for medgått tid og for uleilighet eller ulempe. Det anses også som akseptabelt at betaling inngår som et insentiv for å motivere personer til å delta. Videre er det bred enighet om at en eventuell betaling skal være beskjeden/moderat og gjerne standardisert i forhold til den typen prosjekt og innsats det er snakk om.

Kriteriene som følger skal gi en rettesnor for når betaling for forskningsdeltakelse kan anses som akseptabelt. Det er imidlertid opp til REK å vurdere i hvert enkelt tilfelle om den foreslåtte betalingen er forskningsetisk forsvarlig eller ikke.

Det er en forutsetning for denne veilederen at vurderingen av om foreslått betaling kan aksepteres eller ikke i et konkret prosjekt, alltid vurderes sammen med andre aspekter ved forskningsprosjektet (formålet med studien, belastning/risiko, informasjons- og samtykkeprosessen, hvem som søkes inkludert etc). Det er også en forutsetning at den mulige risikoen eller belastningen ved et prosjekt må vurderes som akseptabel av REK uavhengig av hva som tilbys av økonomisk gevinst. Som NIH presist formulerer det: Risiko som ellers er uakseptabel kan ikke gjøres akseptabel ved å tilby høyere betaling (NIH 2009). Det er kun verdien og nytten av et prosjekt som kan rettferdiggjøre at deltakere utsettes for en viss risiko og belastning, ikke et tilbud om betaling. 

Betaling for forskningsdeltakelse kan anses som berettiget hvis følgende kriterier er oppfylt:

1. Forskningsdeltakeren bruker av sin tid. Jo lengre tid som går med, desto større kompensasjon kan ytes. Det er stor forskjell på å besvare et spørreskjema som tar en times tid, og delta i et prosjekt som krever regelmessige oppfølgende undersøkelser over flere år. Dette er det legitimt å legge til grunn i vurderingen av beløpets størrelse.

2. Det kan kompenseres for uleilighet, ubehag, byrde, ulempe eller belastning, avhengig av prosjekt. Det er en forutsetning at belastningen, ulempen eller ubehaget medfører svært liten risiko.

3. Betalingen skal ha et beskjedent omfang og den skal fortrinnsvis være standardisert i forhold til tidsbruk og annen innsats.

4.  Betaling skal skje i henhold til hva forskningsdeltakeren faktisk bidrar med.  Det er mange måter å gjøre dette på (pr time, pr studiebesøk, pr utfylt skjema, fast beløp pr dag, pr oppfølgingsbesøk, osv). Det kan være akseptabelt å yte et større beløp hvis prosedyrene samtidig innebærer uleilighet eller ulempe. At det betales eller belønnes i forhold til reell innsats, utelukker ikke mulighet for utlodning, så fremt utlodningen ikke begrenses til dem som fullfører studien. Det utelukker heller ikke at eventuelle satser kan økes underveis for å sikre bedre rekruttering, selv om det reiser en del praktiske problemer som også må løses (Resnik 2008). En viktig årsak til at betalingen skal være i henhold til innsats og ikke knyttes til fullførelse av studien, er at deltakere skal kunne trekke seg fra en studie av hvilken som helst grunn på hvilket som helst tidspunkt. Betaling skal ikke gjøres avhengig av grunnen til at deltakere trekker seg (for eksempel full betaling til de som må trekke seg av medisinske grunner, men delbetaling til de som trekker seg av andre grunner).