For å kunne skjelne mellom akseptabel og uakseptabel påvirkning i en konkret sak, er det relevant å vurdere flere forhold:

Den enkeltes autonomi: Det er et viktig etisk prinsipp at samtykkekompetente mennesker selv må få ta stilling til hva som best ivaretar deres interesser. Et tilbud om betaling rokker ikke i seg selv ved menneskets evne til å foreta en avveining mellom positive og negative konsekvenser av forskningsdeltakelse. Et autonomt valg forutsetter imidlertid at all informasjon som kan ha betydning for vedkommendes valg, er gitt og forstått. Det er også en forutsetning at det ikke fins ytre pressmidler som kan få vedkommende til å foreta valg som er i strid med vedkommendes interesser og verdier. Det er derfor viktig å forsøke å avklare hvilken rolle betaling kan komme til å spille i informasjons- og samtykkeprosessen (jf punktene under).

Frivillighet: Et viktig ankepunkt mot å akseptere påskjønnelse til deltakere i forskning, er at betalingen kan innebære en påvirkning i en så stor grad at tvil kan reises om samtykket er reelt frivillig. Det er ikke på generelt grunnlag mulig å angi noen beløpsgrense for når betalingen blir så stor at frivilligheten trues. Som referert ovenfor fra CIOMS-retningslinjene, må REK foreta en konkret og helhetlig vurdering i hvert enkelt tilfelle, der man blant annet tar kulturelle koder og tradisjoner med i betraktningen.

Den enkeltes integritet og velferd: Et fristende honorar kan føre til at den potensielle deltakeren fester seg mindre ved informasjonen om mulig risiko og ubehag enn vedkommende burde, noe som kan føre til negative overraskelser ved deltakelse. I tillegg til at forutsette belastninger ved en studie kan gi ubehagelige overraskelser for deltakere som ikke har vurdert betydningen av disse i tilstrekkelig grad før studiestart, er det også grunn til å anta at uforutsette skader og belastninger som en studie kan medføre, vil være vanskeligere å håndtere og bearbeide for en deltaker som kun har latt seg motivere til deltakelse av penger, og ikke av prosjektets formål.

Det er særlig grunn til å vise tilbakeholdenhet i forhold til betaling for forskningsdeltakelse når personer med redusert forståelsesevne skal inkluderes i et prosjekt. Det kan være langt enklere å forstå at det er mulig å oppnå en økonomisk gevinst ved deltakelse enn å forstå den mulige risikoen og belastningen en studie kan medføre. Hensynet til den enkeltes velferd tilsier også at de som avgir et stedfortredende samtykke til deltakelse i forskning for de som ikke selv kan ivareta sine interesser, ikke tilbys betaling for forskningsdeltakelse. Dette er imidlertid ikke til hinder for at de som inkluderes gjennom stedfortredende samtykke, kan gis en liten gave som takk for deres bidrag.

Et attraktivt pengebeløp er imidlertid ikke bare en potensiell trussel mot forskningsdeltakeres integritet og velferd hvis det får dem eller deres stedfortredere til å ignorere eller nedtone betydningen av risikoinformasjon. Er pengebeløpet fristende nok, kan det også gjøre at mennesker med vitende og vilje tar på seg risiko og belastninger som de uten disse pengene, ville finne uakseptable. I tillegg vil noen kunne komme til å oppgi feilaktige opplysninger for å gjøre seg selv aktuelle for deltakelse, noe som potensielt kan utsette dem for større risiko. Dersom et attraktivt honorar knyttes til fullførelsen av deltakelse i et prosjekt, vil trusselen mot den enkeltes velferd kunne være ekstra stor, i og med at deltakeren dermed vil kunne påvirkes til å skjule selv alvorlige bivirkninger som hvis de ble kjent, ville være en grunn til å ta vedkommende ut av studien.

Det finnes flere studier som viser at villigheten til å delta i risikofylte studier øker med pengebeløpets størrelse (Halpern et al 2004, Bentley og Thacker 2004, Dunn et al 2008). Samtidig synker generelt villigheten til å delta når risikoen øker, uavhengig av pengebeløp. Studiene gir ingen indikasjoner på at potensielle deltakere ”blindes” for risikoinformasjon når det tilbys høye pengebeløp. Den ene studien viser at betaling kan ha en viss betydning for deltakernes villighet til å skjule informasjon om aktiviteter som ville ha ekskludert dem fra deltakelse hvis de ble kjent (for eksempel inntak av alkohol og koffein, annen medisinbruk). Derimot hadde betaling liten betydning i forhold til villigheten til å fortelle om bivirkninger/negative effekter (Bentley og Thacker 2004). I alle studiene er det imidlertid selekterte grupper som er inkludert, og de har tatt stilling til hypotetisk eller framtidig studiedeltakelse, noe som gjør overføringsverdien til reelle situasjoner og andre typer forskningsdeltakere og risiko usikker. 

Avhengighet: Det har lenge vært akseptert at man skal skjelne mellom de som står i et avhengighetsforhold til prosjektleder eller prosjektmedarbeidere (for eksempel pasienter), og de som ikke gjør det (for eksempel friske frivillige) – og at det for de som står i et avhengighetsforhold ikke skal tilbys noen form for betaling (se for eksempel Wilkinson og Moore 1997). Berettigelsen av dette skillet er imidlertid blitt utfordret i senere år (Savulescu 2001). Betaling har vært ansett som en faktor som forsterker den påvirkningen til deltakelse som allerede finnes i kraft av en avhengighetsrelasjon. Det kan imidlertid like gjerne argumenteres for det motsatte. Et tilbud om betaling for forskningsdeltakelse kan gjøre det tydeligere at deltakelsen ikke er en ”tjeneste” pasienten bes om å gjøre den behandlende lege. I tillegg er det mulig at honorering kan motvirke den såkalte ”terapeutiske misforståelsen” hos pasienter som deltar. Det er godt dokumentert at forskningsdeltakere feilaktig tror at de har samtykket til å delta i et prosjekt som gir dem helsegevinst. En påskjønnelse i form av penger kan bidra til å forebygge at en slik terapeutisk misforståelse oppstår, siden det blir klarere at det ikke er behandling det er snakk om (jf. Dickert og Grady 1999).
Et annet argument for å skille mellom pasienter og friske frivillige når det gjelder betaling for forskningsdeltakelse, er at pasienter har en potensiell gevinst av deltakelsen som friske frivillige ikke har. Det fins imidlertid en rekke studier der pasienter inkluderes, som ikke medfører noen potensiell direkte helsegevinst for de som deltar. Det synes derfor å være liten grunn til å utelukke at også pasienter kan få betalt for deltakelse i forskning. Denne veilederen legger til grunn at deltakere i forskning skal behandles likt når det forventes den samme formen for bidrag fra deltakerne (jf. Dickert and Grady 1999). Både pasienter og friske frivillige kan altså tilbys betaling for å delta i forskning.

Personer i sårbare situasjoner: Personer kan av ulike grunner være i en sårbar situasjon med hensyn til tilbud om betaling. For enkelte kan selv en moderat pengesum virke ekstra motiverende, og betaling kan dermed påvirke forskningsdeltakeren til å handle på tvers av vedkommendes egne interesser. Det kan være ulike grunner til at det er slik. Som tidligere nevnt, kan redusert forståelsesevne gjøre at en belønning oppfattes, men ikke annen viktig informasjon som angår studien. Det er også rimelig å anta at mennesker i en svært vanskelig økonomisk situasjon vil være ekstra tilbøyelige til å samtykke til en forskningsdeltakelse som inkluderer betaling. Som vi har sett, tar retningslinjer til orde for å vie sårbare grupper ”særlig oppmerksomhet”, uten at det gis noen konkret veiledning om hva dette skal bety i praksis. NEM har utarbeidet egne retningslinjer som har til hensikt å beskytte mennesker med redusert forståelsesevne som skal inkluderes i forskning (2005). Siden ekstra sårbarhet kan ha mange ulike årsaker, er det imidlertid ingen grunn til å generelt være mer restriktiv overfor disse gruppene enn for andre. At en person er i en sårbar situasjon, kan derfor ikke i seg selv være et kriterium for at man ikke kan tilbys betaling for deltakelse. Dette må alltid vurderes i forhold til det enkelte prosjekt og hva som kjennetegner situasjonen til de som skal inkluderes. Det synes for øvrig å være bred enighet om at den største faren for urimelig påvirkning ikke skjer i forhold til betaling, men i forhold til fordeler som den enkelte kan få gjennom tilgang til behandling som ellers ikke ville være oppnåelig for vedkommende (for eksempel UNAIDS 2000)

Interessekonflikter: Forskere som informerer og inkluderer deltakere i en forskningsstudie, har en avgjørende rolle å spille når det gjelder å sørge for at deltakere virkelig har forstått mulige konsekvenser av å delta før de eventuelt samtykker til dette. Ikke minst er denne rollen viktig hvis det er grunn til bekymring for at et tilbud om betaling kan komme til å overskygge annen informasjon som gis, og prosjektet kan medføre mer enn minimal risiko og belastning. Hvis forskerne har sterke egeninteresser i å inkludere og beholde deltakere i en studie, kan dette svekke deres ivaretakelse av deltakernes interesser i informasjons- og samtykkeprosessen. For å ivareta deltakernes velferd kan det derfor være vel så viktig at REK vurderer forsvarligheten av betaling til forskerne i et prosjekt, som betalingen til deltakerne. Interessekonflikter må i størst mulig grad unngås, og er de tydelig til stede, kan det for eksempel vurderes å sette som vilkår at noen som er uavhengig av prosjektet involveres i informerings- og inkluderingsprosessen.

Relasjonen mellom forsker og forskningsdeltaker: For noen forskningsprosjekter vil det være viktig å vurdere om et tilbud om betaling, eller mangel på sådan, kan undergrave viktige kvaliteter i relasjonen mellom forsker og forskningsdeltaker. Det kan dreie seg om prosjekter der forsker også er behandler og det er sentralt at tilliten ikke svekkes, eller prosjekter som er basert på intervju der en opplevelse av likeverd og gjensidig respekt kan være avgjørende. I noen situasjoner og overfor noen informanter vil et tilbud om betaling kunne vekke mistenksomhet, eller oppleves fornærmende. I andre situasjoner og overfor andre informanter kan betaling oppfattes som en nødvendig anerkjennelse og som sådan være en forutsetning for å få tilgang til ønskede data. Forskere som intervjuer mennesker i en svært vanskelig økonomisk og materiell livssituasjon, kan oppleve det å gi en gjenytelse for forskningsdeltakelse nærmest som et moralsk imperativ. Det er viktig at betaling for forskningsdeltakelse alltid vurderes i lys av den konteksten og kulturen som forskningen utføres i.

Vitenskapelig kvalitet: Et viktig argument for å akseptere betaling til forskningsdeltakere er at det kan øke motivasjonen for å delta og dermed gi studien større vitenskapelig verdi, til beste for de pasientgruppene som deltakerne tilhører (Dunn og Gordon 2005). Som nevnt over, kan imidlertid betaling også bidra til at potensielle deltakere skjuler viktig informasjon som kunne ha ekskludert dem fra deltakelse hvis den ble kjent, enten initialt eller underveis. Dette kan ikke bare få negative konsekvenser for vedkommende selv, men også for selve prosjektet, i og med at dataene vil kunne bli mindre pålitelige (Bentlay og Thacker 2004). Hvis det ikke er mulig med en objektiv screening i forhold til eksklusjonskriteriene i en studie, og en tilbakeholdelse av relevant informasjon vil kunne øke risikoen ved deltakelse eller vesentlig svekke dataenes pålitelighet, er dette et argument for å være ekstra tilbakeholdende med å tilby betaling for deltakelse.

Også ved intervjuundersøkelser vil betaling kunne påvirke de dataene forskeren får, men det er vanskelig å forutsi hvordan. Forskere som intervjuer mennesker i svært utsatte livssituasjoner, kan frykte at et tilbud om betaling kan skape et ”marked for elendighetshistorier”, og at potensielle informanter kan produsere eller i hvert fall tilpasse fortellingen sin slik at den passer til den typen informasjon de vet at forskeren er ute etter. På den annen side vil mennesker som ikke mottar noen form for gjenytelse, kunne kjenne seg mindre forpliktet til å dele opplevelser som det koster vedkommende noe å formidle. Det er derfor viktig at forskeren reflekterer over hvilken effekt et tilbud om betaling eller belønning, eller mangel på sådan, kan få for intervjudataene.

En annen bekymring ved betaling for forskningsdeltakelse, er at dette kan øke faren for skjevrekruttering, ved at mennesker som har stort behov for penger og få alternative måter å skaffe dem på, vil bli overrepresentert. Faren for skjevrekruttering kan imidlertid like gjerne være til stede ved manglende betaling for å delta i forskning. Det fins studier som viser at økonomiske insentiver kan gi et mer representativt utvalg (Groves et al 2000). Det kan imidlertid ikke gis noe entydig svar på hvilke grupper som lettest lar seg påvirke til forskningsdeltakelse av et tilbud om betaling. For eksempel viser resultatene fra studien til Halpern et al (2004) at det var de som var best stilt økonomisk, som i størst grad oppga at de lot seg påvirke til deltakelse av penger.

Konsekvenser for forskningen generelt: Hvis utbetaling av honorarer blir avgjørende for muligheten til å rekruttere deltakere, kan det være mange prosjekter med stort potensial for å frambringe viktig og nyttig kunnskap, som kan måtte skrinlegges pga manglende økonomisk konkurransedyktighet. I Europarådets veiledning for etikkomiteer oppfordres de etiske komiteene eksplisitt til å være oppmerksom på forholdet mellom offentlig og kommersielt finansiert forskning når det gjelder muligheten til å tilby betaling. Selv om dette er et allment hensyn som ikke er knyttet til vurderingen av et konkret forskningsprosjekt, er det et moment som understreker betydningen av å være generelt tilbakeholden med betaling til forskningsdeltakere.