Helsinkideklarasjonen og Helseforskningsloven gir ingen direkte rettledning om betaling av deltakere i forskning. Det fins imidlertid flere andre internasjonale reguleringer og retningslinjer som omtaler problemstillingen.

Europarådets tilleggsprotokoll for forskning: Utilbørlig påvirkning

Europarådets konvensjon om menneskerettigheter og biomedisin, tilleggsprotokollen om biomedisinsk forskning, omtaler betaling til forskningsdeltakere som ledd i en større diskusjon om påvirkning av deltakere gjennom tilbud om ulike fordeler. Konvensjonen anerkjenner denne formen for påvirkning, under visse forutsetninger.

I artikkel 12 fremheves det at en etisk komite må forsikre seg om at deltakere ikke blir påvirket på en utilbørlig måte, heller ikke ved økonomiske insentiver. Det kreves ”særlig oppmerksomhet” hvis ekstra sårbare eller avhengige personer skal forespørres om å delta (se vedlegg for engelsk tekst).

I kommentarene til artikkelen vektlegges det at betaling ikke er forbudt, men at en etisk komite må vurdere dette særskilt (nr. 62). Det fremheves at en eventuell betaling skal være i samsvar med den byrden eller uleiligheten deltakeren utsettes for, og at betaling ikke skal brukes for å oppmuntre personer til å ta en risiko som de ellers ikke ville ha tatt (nr. 64). En etisk komite skal være særlig oppmerksomme når personer i sårbare situasjoner skal inkluderes, slik at de ikke oppmuntres eller overtales til å bli med på noe som de ikke ønsker å være med på. Det omtales spesifikt at ”økonomisk sårbarhet” kan få mennesker til å delta i forskning for å oppnå en økonomisk gevinst, selv om de ellers ikke ville ha ønsket å delta (nr. 67-70).

Council for International Organizations of Medical Sciences: Påvirkning til deltakelse

Council for International Organizations of Medical Sciences (CIOMS) opererer i sine etiske retningslinjer for biomedisinsk forskning også med et skille mellom tilbørlig og utilbørlig påvirkning (retningslinje nr. 7 med kommentar). Det sies at personer kan kompenseres for uleilighet og tidsbruk, men det fremheves at et beløp ikke må være så stort at personer lar seg overtale til å akseptere risiko de ellers ikke ville ha tatt, eller til å bli med på et prosjekt som strider i mot deres verdier og oppfatninger. Det vektlegges at det ikke er enkelt å trekke grensen mellom en berettiget kompensasjon og en utilbørlig påvirkning. Dette må vurderes konkret i forhold til lokale tradisjoner, kultur og befolkning (se vedlegg for engelsk tekst).

Europarådet: Veiledning for medlemmer av etikkomiteer: Betaling for forskningsdeltakelse


Europarådet er også i ferd med å utarbeide en veiledning for medlemmer av forskningsetiske komiteer (CDBI Working Party 2008).
I paragraf 5b omtales betaling direkte. Det sies at betalingen må stå i et rimelig forhold til de belastningene og ulempene som deltakelse innebærer for deltakerne. I tråd med de to andre veiledningene gjentas også her at beløpet ikke må være så stort at det bidrar til å oppmuntre personer til å akseptere en risiko som de ellers ikke ville ha akseptert.
Den foreslåtte veilederen understreker at forskere skal gi detaljerte opplysninger til en etisk komite om alle former for betaling og belønning som tilbys gjennom forskningsdeltakelse (se vedlegg for engelsk tekst). 
Disse tre veiledningene erkjenner at det i relasjonen mellom prosjektleder og forskningsdeltaker kan være et legitimt element av påvirkning til å delta, og at det er berettiget å kompensere for medgått tid, belastninger og uleilighet som kan følge av forskningsdeltakelse. Det forskningsetiske problemet er med andre ord ikke at betaling kan påvirke til deltakelse. Det er heller ikke i seg selv problematisk at forskere betaler forskningsdeltakere for å motivere dem til å samtykke, kompensere for medgått tid og ulempe eller som motivasjon til å fullføre studien. Det fins studier som viser at noen friske frivillige deltakere er motstandere av betaling for forskningsdeltakelse. Mange studier underbygger imidlertid at betaling kan gi en positiv effekt i forhold til personers villighet til å delta i forskning (ikke minst ved spørreundersøkelser per post), selv om det også fins andre, og for noen viktigere, motiver for deltakelse (Bentley og Thacker 2004).
Problemet er hvordan vi kan skjelne mellom hva slags påvirkning som er tilbørlig (”due”), og når påvirkningen forskningsdeltakeren utsettes for, blir utilbørlig (”undue”).