Innledning

Hva er kjønn? Biologi eller sosial konstruksjon? Er det statisk i betydningen likt i alle sammenhenger livet igjennom, eller er det foranderlig i betydningen gjenstand for forhandling? Hvordan vi forholder oss til disse spørsmålene har betydning for vår forståelse av erkjennelse – av hvordan vi ser, hører og forsker.

Kunnskapens former – måten å forske på – og kunnskapens innhold – tema og resultat – er preget av kjønn og kjønnsrelasjoner (Widerberg, 1993). Det som ses avhenger av øynene som ser. ”Hva vi ser, vil avhenge av hva vi er interessert i, hva vi er opplært til å se og hva vi er opplært til ikke å se” (Jacobsen, (2000, 33). Å se godt er ikke kun et spørsmål om å ha et godt syn; det er en lokalisert aktivitet, som innebærer at man er bevisst sin partikularitet og sin ansvarlighet for å lære å se. Kunnskap er sammensatt av erfaringer. Det er imidlertid ikke alle erfaringer der er blitt anerkjent som kunnskap (Rosenbeck 2014) (Se også Kvalitativ metode).

Vitenskapens oppgave

Å oppnå bedre beretninger om verden er ifølge Donna Haraway (1997) vitenskapens oppgave. Feministisk teori er tett forbundet med kritisk teori idet den inntar et kritisk standpunkt for å kunne dekonstruere etablerte former for kunnskap. Ifølge Lorraine Code begynner feministisk teori med ”a realization that epistemologies, in their trickle-down effects in the everyday world, play a part in sustaining patriarchal and other hierarchical social structures, both in academy and throughout Western societies” (Code, 1993).

Alternativet til relativisme er verken å oppfatte det hele eller en mindre del. Alternativet er partiell, lokal og kritisk kunnskap. Haraway forkaster således enhver form for oppdeling i subjekt/objekt innen kunnskapsproduksjon. ”Feminist objectivity is about limited location and situated knowledge, not about transcendence and splitting of subject and object. It allows us to become answerable for what we learn to see” (Haraway, 1997, 285). Og det tas videre av Karen Barad: ”Knowing is not about seeing from above or outside or even seeing from a prostetically enhanced human body. Knowing is a matter of intra-acting…knowing is not a bonded or closed practise but an ongoing performance of the world” Barad, 2009, 149).

Forutinntatthet

Som mennesker, som forskere og som informanter er vi preget av kjønn, eller det tegn som vi bærer på vår kropp, for å hente inn et uttrykk anvendt av Dorte Marie Søndergaard (1996). At menn er kjønnet, betyr ifølge Kjell Solheim (1996) at de (og dermed han) ikke kan representere menneskeheten som helhet men ’kun’ som mann. Hanne Haavind (2000) taler om jakten på de kjønnede betydninger. Hensikten er å avdekke betydningssystemer knyttet til kjønn i stedet for å ta dem for gitt.

At vi ser det slik i dag skyldes ikke minst debatten som oppstod i kjølvannet av Carol Gilligans bok: In A Different Voice. Psychological Theory and Women’s Development(1982). I den kritiserte Gilligan Laurence Kohlberg for å være forutinntatt (engelsk ”biased”) i sin forskning. Kohlberg hadde i mange år arbeidet med spørsmålet om det er mulig å utvikle seg moralsk og mente å kunne dokumentere at det er mulig. Hans informanter var menn og gutter. Senere inkluderte Kohlberg kvinner i sine studier, og hevdet at de nok kunne utvikle seg moralsk men ikke så langt som menn. Gilligan, som var Kohlbergs forskningsassistent, hevder på sin side at Kohlbergs forskning, og dermed hans resultater, er preget av hans måte å se verden på, av hans mannlige konstruksjon – uten at han tar det med i sine overveielser. Han er forutinntat i den forstand at han - med Solheims ord – tror at han kan representere menneskeheten som helhet. Som tittelen antyder, mener Gilligan at alle mennesker, kvinner og menn, jenter og gutter, er preget av deres forskjellige kropp og kjønn, men at denne forskjelligheten skal vurderes som like viktig. Gilligans bok utløste en årelang og omfangsrik debatt om kjønn, etikk og representasjon som det fortsatt er viktig å forholde seg til.

Kjønn, kunnskapsproduksjon og forskningsetikk

I et internasjonalt perspektiv er kjønnsforskning et særskilt kunnskapsfelt, i alle fall hvis vi anvender den målestokk som vanligvis brukes til å karakterisere et akademisk felt (Lykke, 2008). Kjønnsforskning er både integrert i fagene og går på tvers av dem, den er - som etikk -  postdisiplinær og transdisiplinær (Skærbæk og Nissen, 2014).

Forskeren utgår fra og inngår i den verden som hun/han på samme tid oppdager og undersøker. Ofte er funn ikke umiddelbart tilgjengelige for forskerne. Det skyldes at makt og ulikhet er subtile fenomener, som preger forskningen på måter som ikke alltid blir sett og vektlagt. Enhver vitenskapelig undersøkelse tar farge ikke alene av forskeren men også av hennes eller hans informanter. Deres interaksjon er og blir preget av komplekse og flytende uttrykk av makt, kjønn, kultur, religion, alder mv, som det krever en betydelig etisk bestrebelse å tydeliggjøre. Det forutsetter igjen en kritisk bevissthet om den forskjell som forskjell i kjønn og kropp kan gi, både i det felt man forsker på, og hva angår det kjønnede subjekt forskeren selv er. (Skærbæk, 2007, 2012).

De følgende eksempler viser hver på sin måte hvor avgjørende det er å være oppmerksom på hva kjønn - og makt - betyr i produksjon av kunnskap, og dermed også hvilke forskningsetiske implikasjoner det har å ignorere dette.

To historiske tilfeller

I sin avhandling Forgive and Remember (1979) undersøkte Charles L. Bosk hvordan unge kirurger ble undervist og sosialisert på et prestisjefylt medisinsk senter. I avhandlingen reflekterer Bosk over sin intense opptatthet av sine data. Hadde han forstått det eller det feil? Selv hans informanters vennlige ord tok han som uttrykk for at han hadde sviktet sin oppgave som forsker og glemt at godt forskningsarbeid krever å komme med ting som informantene helst hadde ønsket oversett. Til sist trøster han seg med at han i det minste har fortalt en god historie, brukbar til å tenke videre med. Tyve år senere er Bosk ikke lenger så bekymret over den historie han fortalte, som over det han valgte ikke å fortelle. I et appendix med tittelen: ”An ethnographer’s Apology, a Bioethicist’s Lament – The surgeon and the Sociologist Revisited” (Bosk, 2003) Ved nærmere ettersyn ser Bosk at hans utelatelser som den gang syntes fornuftige og nødvendige, i tilbakeblikk ikke bare overtrer etiske normer for forskning, men også gjør historien mindre god å tenke med.

Bosks utelatelser skyldtes i hovedsak hensyn til sjefskirurgen, somi sin egenskap av å være leder er et avgjørende premiss for at Bosk kan fortsette sin studie på senteret. Sjefkirurgen vurderte «Jones» til å ha vanskeligheter med å kommunisere med kolleger så vel som med pasienter; «Jones» var ikke troverdig men psykisk syk og ville kunne fortsette kun på den betingelse at han lot seg undersøke på den nevropsykiatriske avdelingen. I virkeligheten var Jones imidlertid ikke en mann, men en kvinne. Grunnen til at Bosk hadde endret kjønnet på «Jones» var at Bosk hadde lovet sine informanter anonymitet, men det var ikke den eneste grunnen. I tilbakeblikket innrømmer Bosk både at den kvinnelige informanten var gjenstand for seksuell trakassering fra sjefskirurgens side, og at han selv var blitt en del av gutteklubben av kirurger. Dermed fikk Bosks utelatelser teoretiske konsekvenser for historien idet de langt på vei ødela fortolkning og analyse av det han forsket på.

I prosjektet Kjønnsnøytral parterapi – den umulige oppgaven forteller de to psykologene Aud Johanne Lindvåg og Siri Thoresen (1994) om hvordan viten og erfaring om en kjønnsoppdelt verden har fått dem til å undersøke om den systemiske forståelse av terapi som nøytral og herredømmefri kan ha sin riktighet. Gjennom video-opptak av fjorten pars første samtale med to erfarne terapeuter, en kvinne og en mann, kommer de frem til at terapeutene evnet å komme begge parter i møte på en måte som underkjente deres hypotese om makt og kjønn i terapirommet. Først da de tok i bruk et registreringssystem ved navn Family Therapist Coding System, skjedde det noe. Da så forskerne hva de ikke hadde sett tidligere:

  • Terapeutene henvendte seg hyppigere til kvinner med intervensjoner om relasjoner til andre familiemedlemmer, og hyppigere til menn med intervensjoner som omhandler mennene selv
  • Terapeutene hadde en tendens til å høre bedre etter når en mann snakket enn når en kvinne snakket
  • Menn ble tatt på ordet, kvinner ble underkjent eller fortolket
  • Menns tema som fokus i samtalen ble opprettholdt på bekostning av kvinnens
  • Et bilde av mannen som individuell og atskilt og kvinnen som mer opptatt av relasjoner ble opprettholdt eller forsterket
  • Overhyppighet av positive beskrivelse av mannen atferd og grad av struktur overfor kvinnen bidro til at mannen fremsto som mer positiv enn kvinnen