Innledning

De fleste kjenner til Sudbø-saken om cancerforskeren ved Radiumhospitalet-Rikshospitalet i Oslo. I korthet erklærte en nedsatt granskingskommisjon at Jon Sudbø hadde fabrikkert data (oppdiktet pasientmateriale) og dermed begått uredelig forskning. Til sammen 13 vitenskapelige artikler måtte trekkes tilbake. Universitet i Oslo fratok i tillegg Sudbø hans doktorgrad. Med denne saken var vitenskapelig uredelighet forsidestoff ikke bare i norske, men også i internasjonale medier. Ingen god situasjon for norsk forskning, hvis omdømme både på den hjemlige og den internasjonale arena fikk et tilbakeslag da saken først ble kjent. Rett før denne skandalen hadde verden vært vitne til avsløringen av den sørkoreanske kloningsforsker Woo Suk Hwang som vitenskapelig uredelig. Fra å være nærmest et ikon ble Hwang kjent som en storstilet fusker som fikk fengselsstraff. (Kaiser 2006)

Det finnes mange andre store og kjente saker eldre som nyere. Plassen tillater ikke å komme inn på disse, men via henvisningene kan man kort lese og få ytterligere informasjon om enkelte saker; dels opplagte uredelighetssaker; dels saker hvor skyldspørsmålet er mer tvilsomt. (Lundsgaard Hansen 2005)

Definisjon

Fusk i forskning eller vitenskapelig uredelighet, som det kalles mer offisielt, kan kort defineres som fabrikkering, forfalskning og plagiering (FFP). Det amerikanske Office of Science and Technology (OSTP) gjorde i 2000 denne korte definisjon til offisiell US-policy på føderalt nivå, mens eksempelvis universiteter i amerikanske delstater i mange tilfeller anvender en bredere definisjon.

Det finnes heller ikke i Europa noen allmenn akseptert definisjon. En del synes således at ovennevnte FFP-definisjon er for snever, eller med andre ord: Man fanger ikke opp all vitenskapelig uredelighet. Andre vil hevde at gråsonen blir for stor, og at det derfor blir for vanskelig praktisk å håndtere hva som er vitenskapelig uredelighet med en utvidet definisjon. I stedet bør man konsentrere seg om de tilfeller som helt sikkert faller innen for en snever definisjon.

I Norge ble Lov om behandling av etikk og redelighet i forskning – forskningsetikkloven – vedtatt i juni 2006 med ikrafttreden juli 2007. Loven førte bl.a. til lovhjemling av det nasjonale forskningsetiske komitésystem og til opprettelse av et nasjonalt utvalg vedrørende redelighet i forskning (Granskingsutvalget). Loven hadde for øvrig lenge vært på vei, men ble først en realitet i det umiddelbare kjølvann av Sudbø-saken. Forskjellige holdninger til spørsmål om omfang og selvregulering kontra nasjonale regler osv. har nok medvirket til utsettelsen. (Noen syntes ikke problemet er stort. Derfor skal det ikke oppstilles store apparater til å løse dette. Det løser forskersamfunnet selv.)

I forbindelse med det forberedende arbeid til loven var der en omfattende diskusjon om definisjonen skulle være snever eller bred. Med lovens ikrafttreden finnes nå en offisiell norsk definisjon. Denne lyder:

”Med vitenskapelig uredelighet menes forfalskning, fabrikkering, plagiering og andre alvorlige brudd med god vitenskapelig praksis som er begått fortsettlig eller grovt uaktsomt i planlegging, gjennomføring eller rapportering av forskning” (vår kursivering).

Man anvender altså en bredere definisjon enn FFP og avgrenser samtidig i forhold til mindre god vitenskaplig praksis, som ofte benevnes diskutabel forskning eller på engelsk QRP (Questionable Research Practice).

God vitenskapelig praksis. Hva er så det? Heller ikke her finnes noen entydig definisjon—knapt nok innen for de enkelte fag, og slett ikke mellom ulike fag. Tradisjoner og fagkulturer er forskjellige.

Omfanget av fusk

Man kan skille mellom fusk på den ene side og snusk og sjusk på den andre siden eller mellom diskutabel forskning; rett og slett dårlig eller sjusket håndverk. (Kalleberg 2003)

Hvor stort er omfanget av egentlig fusk eller egentlig uredelighet (forutsatt man er enig om en definisjon)? Ingen vet det med sikkerhet. Også her er det delte meninger. Noen mener at det er ganske få tilfeller av alvorlige saker, og at det nettopp er de alvorlige sakene som kommer frem. Andre mener man kun ser toppen av isfjellet og at en del saker (inklusive alvorlige) feies under teppet fordi det nå en gang er mest behagelig. En sak kan skade eksempelvis et universitets omdømme. Med stigende konkurranse om økonomiske midler er et dårlig rykte ikke akkurat det man trenger.  Saker kan være juridisk kompliserte, arbeids- og tidkrevende, og ikke minst ubehagelige å håndtere fordi de ofte involverer kolleger. Mange beskyldninger om fusk dekker over forskjellige faginteresser eller kanskje desiderte personkonflikter.

Fire nordiske uredelighetsutvalg for helsefaglig forskning (altså ikke alle forskningsområder) undersøkte 47 påstander om uredelighet på 1990-tallet. Av 37 ferdig utredete saker ble det påvist uredelighet i 9 eller ca. 25 %. (Nylenna et al 1999) (Reelt dekker dette ikke hele 1990-tallet, men for Danmark 1992-99, for Norge og Finland 1994-99 og for Sverige 1997-99; så i snitt er det tale om ca. en femårsperiode).

På bakgrunn av amerikanske erfaringer samt forskjellige vitenskapelige undersøkelser er det estimert at mellom 1 promille og 1 prosent av forskerne i USA begår alvorlig vitenskapelig uredelighet (FFP). Med andre ord, et sted mellom 1 ut av 100 eller 1000 fusker. Usikkerhetsmarginen skyldes bl.a. spørsmålet om definisjon.

Snusk og sjusk eller diskutabel forskning

I en større undersøkelse utført av tre amerikanske forskere konkluderes at det innen for en treårsperiode hadde vært tale om vitenskapelig uredelighet i 0,3 % av tilfellene og konstatert diskutabel forskning (QRP) i 5-15 % av tilfellene eller kanskje enda flere. Det konkluderes for øvrig at det store omfang av diskutabel forskning kan være mer skadelig for forskningens integritet enn de relativt få riktig store saker om FFP som kommer frem i offentligheten. (Martinsson et al 2005)

I 1996 gjennomførte de forskningsetiske komiteer i Norge et empirisk studie som indikerte en tilsvarende situasjon for norsk forskning, idet forskere i mange selvrapporteringer vedgikk å ha begått uredelige eller diskutable handlinger. (Elgesem et al 1997)

QPR eller diskutabel forskningspraksis kan være utelatelse av data eller motsigende observasjoner, anvendelse av de samme data eller resultater i to eller flere publikasjoner, oppdeling av sammenhengende vitenskapelige artikler i små deler (såkalt ”salamisering”), inndragelse av mange forfattere i publikasjoner hvor ikke alle de facto har bidratt til publikasjonen osv.

Spesielt spørsmålet om medforfatterskap synes å være et viktig diskusjonsemne ikke bare i forhold til tvilsom forskningspraksis, men også i forhold til noen av de større uredelighetssakene, som Sudbø- og Hwang-sakene. Dette er ikke bare et problem som volder kvaler for universiteter, høyskoler, granskingsutvalg osv., men også for anerkjente vitenskapelige tidsskrifter som legger spalter til forskning som i forhold til forfatterskap kan være diskutabel. Den som vil ha del av æren, kan ikke unndra seg et medansvar for innholdet. Man har derfor strammet opp på reglene (revidering av Vancouverkonvensjonen) for forfatterskap som innebærer at man skal ha bidratt aktivt til en publikasjon. For øvrig er det stor forskjell mellom fagområder. På det medisinske området – som en ytterlighet – er det vanlig med mange medforfattere; på det humanistiske er det vanlig med kun én forfatter.

Hvorfor er vitenskapelig uredelighet skadelig?

Fusk skader tiltroen til publiserte forskningsresultater. Dermed blir forskningen mindre effektiv. Men det skader også forskersamfunnets omdømme. Tilliten hos dem som finansierer forskning, kan bli svekket. Forsøkspersoner som stiller opp for forskningens skyld kan miste sin tiltro til den. Offentlighetens tro på at man kan stole på forskningen kan også bli svekket.

Fusk kan ha direkte skadelige eller fatale virkninger, hvis forskningen for eksempel vedrører behandlingsmetoder for pasienter, sikkerhet i forbindelse med anleggsprosjekter, miljøproblemer osv. (Gustafsson 2005)

Endelig vil vitenskapelig uredelighet i mange tilfeller være desidert ukollegialt: tyveri av kollegers ideer, plagiering av andres forskningsresultater uten å angi kilde osv.

Plagiering

Men hva så med litt klipp og lim? Det kan vel være ikke være fusk eller juks? Bruker man begrepene ”kopiere” eller ”låne” så lyder det jo ikke så ille.

I følge Store Norske Leksikon kommer ordet plagiat fra latin: ”røve mennesker” og beskrives for øvrig som ”utilbørlig utnyttelse av annens åndsprodukt, idet man utgir dennes ideer som sine egne, eller som forfatter utnytter andres verker uten å oppgi denne som kilde”  Med andre ord: Først stjeler man andres arbeid, og så lyver man om det. Det er altså tale om tyveri og bedrageri. Når man bruker disse termene, så klinger det straks annerledes. I vitenskapelig sammenheng er dette oftest ubetinget uredelig. I mildere former kan det nærme seg snusk eller juks. Men det skal ikke mye til før det er tale om fusk. Selv om man omskriver noen setninger (for å få dem til å se ut som sine egne) eller bare har hentet informasjon fra nettet, utgjør det ikke i seg selv noen unnskyldning for manglende kildehenvisning.

Å følge god henvisningsskikk i henhold til anerkjente normer og praksis innenfor sitt fagområde, er derfor et absolutt krav enten man studerer eller forsker.

I Norge var det i 2008 flere tilfeller hvor plagiering ble avslørt i forbindelse med universitetseksamener. Studentene stilte seg uforstående over til at det var tale om et (større) problem. Og hva verre er: De ansvarlige institusjonene iverksatte ikke umiddelbare sanksjoner. Plagiering synes i det hele tatt å være et stigende problem ikke bare i Norge, men i mange land. De fleste er enige om at lett tilgang til informasjon på nettet, og kanskje også oppfordring fra lærere til uten kildehenvisning å hente opplysninger fra nettet gjennom grunnskoleforløpet, kan være en viktig årsak.

Det finnes undersøkelser om utbredelsen, men reelt vet vi ikke hva internett betyr for omfanget av plagiering. Er antallet tilfeller plagiering steget markant? Vi vet at det ”alltid” blir plagiert. Men vi kjenner ikke det tidligere historiske omfang eller med andre ord: Hvor mye ble det kopiert før internett? Det finnes mange myter og udokumenterte påstander om internettets rolle her, men få vitenskapelige fakta. Med andre ord er det behov for forskningsbasert viten ikke minst når det gjelder plagiering i forbindelse med undervisning. Hvis dette er stigende, vil det så på sikt smitte av på omfanget av plagiering innenfor forskning?

Forebygging

Da fusk, snusk og juks er skadelig på mange punkter er det god grunn for å prøve å gripe inn innen ulykken skjer. Problemene omkring eksempelvis plagiering kan utvilsom begrenses med målrettede utdannings- og forebyggingstiltak, men også gjennom anvendelse av elektroniske ”plagieringsdetektorer”.

Med forskningsetikkloven slås det fast at ansvaret for forebygging primært ligger på det lokale nivå dvs. hos universiteter, høgskoler, forskningsinstitusjoner og private virksomheter som driver med forskning. En viktig del av den forebyggende virksomhet bør skje i forbindelse med utdanning og veiledning slik at studenter blir kjent med hva som er god vitenskapelig praksis. Det hviler således et stort ansvar på den lokale ledelse. Mange lokale institusjoner (universiteter osv.) har nedsatt forskningsetiske utvalg og utarbeidet (forsknings-)etiske retningslinjer. På et nasjonalt nivå er ansvaret for det forebyggende arbeidet lagt til de tre Nasjonale forskningsetiske komiteer i samarbeid med Granskingsutvalget.

Der henvises til hovedsidene til De nasjonale forskningsetiske komiteer og deres forskningsetiske retningslinjer inkl. Helsinkideklarasjonen.

Mistanke og varsling

Men hva gjør en når først skaden er skjedd eller man har mistanke om at fusk finner sted? Pressen spiller en viktig rolle i avdekningen av mulig fusk. Men mistanke kommer også frem via varsling. Spørsmålet om varsling er ikke helt lett. Hvordan varsler man? Kan man varsle uten selv å bli uglesett? Hva er risikoen ved å varsle spesielt som yngre forsker eller forskerrekrutt? Blir man tatt alvorlig som varsler? Finnes det et system for varsling? Hvem kan man snakke med om en mulig sak? Spørsmålene er mange. (Jf også Varselsfunksjoner.)

I flere land har man regler for beskyttelse av varsleren eller ”whistleblower”. NENTs forskningsetiske retningslinjer kommer inn på dette (og beskriver samtidig plikten til å varsle). En rekke universiteter og forskningsinstitusjoner har retningslinjer for hvordan man beskytter varslere, som for øvrig vil være omfattet av arbeidsmiljølovens bestemmelser om varsling. Uansett arbeidsmiljølov og lokale retningslinjer osv. viser erfaringen dessverre at det ikke er ukomplisert å varsle, og da slett ikke for en yngre forsker eller PhD-student, men at det kan ha langvarige negative konsekvenser. Ledelsen bærer et stort ansvar for å motvirke dette. Enkelte steder har man oppnevnt en uavhengig ombudsmann hvor en varsler fortrolig kan henvende seg i stedet for å være tvunget til å gå til institusjonens ledelse eller sin egen overordnede. Da dette er forholdsvis nytt skal det bli spennende å se hvilke erfaringer man høster. En annen mulighet er (eventuelt i fortrolighet) å henvende seg til Granskingsutvalget for å få råd og veiledning.

Med forskningsetikklovens ikrafttreden er det lovregulert at den lokale institusjon har hovedansvaret for å behandle konkrete mistanker om vitenskapelig uredelighet uansett hvordan man har fått kjennskap til saken. Institusjonen kan velge selv å behandle saken eller la den overgå til det nasjonale granskingsutvalget, hvis man eksempelvis mener at saken er for tett på (spørsmål om inhabilitet) eller på annen måte for vanskelig å håndtere for den enkelte institusjon. Institusjonen kan også – om ikke annet så i første omgang – la seg bistå av Granskingsutvalget som en nasjonal ressurs. For øvrig forutsettes det at Granskingsutvalget orienteres når institusjoner behandler konkrete mistanker.

Beskyttelse av varsleren og ansvarsfull behandling av den varsledes sak er en ting. En annen ting er rettssikkerheten for den anklagede. I en del tilfeller dekker en varsling kanskje snarere over faglig uenighet, personlige kontroverser eller kanskje langvarig fiendskap.

En anklage om å ha begått vitenskapelig uredelighet er i seg selv alvorlig. En påtale om at fusk rent faktisk er konstatert, vil ha vidtgående og kanskje livsvarige konsekvenser for den eller de berørte forskere. Derfor må beviskravet nødvendigvis være stort. Man bør være svært restriktiv med å slå fast uredelighet i tilfeller der det kan være tvil. I henhold til forskningsetikkloven kreves det i tillegg at de alvorlige brudd det er snakk om, skal være begått fortsettlig eller grovt uaktsomt.

Som nevnt kan anklager eller mistanke om vitenskapelig uredelighet være svært hemmende eller direkte skadelig for en forsker. Derfor inneholder forskningsetikkloven bestemmelser som gir forskere som urettmessig har fått sitt navn knyttet til en påstand om uredelighet, mulighet for å legge sin sak frem for det nasjonale granskingsutvalg for på denne måten å bli renvasket. Det gjelder også eksempelvis medforfattere, kolleger eller andre som er berørt av påstandene.

Sanksjoner

Den konkrete behandlingen av saker om uredelighet kan som nevnt overdras til det nasjonale granskingsutvalg. Men når det dreier seg om sanksjoner i kjølvannet av konstatert uredelighet, vil ansvaret alltid være lokalt. Det vil alltid være arbeidsgiver (og/eller det universitetet som eksempelvis har utstedt en doktorgrad) som har sanksjonsmyndighet hvis det ikke er tale om en egentlig kriminell handling. Sanksjonering behandles ofte som en personalsak. Derfor vet vi ikke så mye om hvor det sanksjoneres – eller, i et gitt fall, hvordan. I praksis kan sanksjoner være vanskelige å gjennomføre. Saker om vitenskapelig uredelighet kan gå langt tilbake i tid, og selve saken kan ta lang tid å finne ut av. Derfor kan en forsker som er funnet skyldig i forhold til vitenskapelig uredelighet, være ”over alle fjell” enten her i landet eller i utlandet.

Dette aktualiserer for øvrig et spørsmål som drøftes i flere land og på tvers av land. Bør det være offentlig hvem som er ”dømt” for uredelighet, og bør slik informasjon registreres i en offentlig (internasjonal) database? Skal det i så fall være en tidsgrense på informasjonen? Andre spørsmål kan reises uten at det her skal gis svar. Men en kan selv overveie hva man mener og eventuelle konsekvenser av svaret.

Selvregulering og internasjonal utvikling

Vitenskapelig uredelighet har alltid funnet sted. Men fusk og ikke minst håndtering av dette har fått stigende oppmerksomhet i en lang rekke land. Store, medieomtalte saker fra 80-tallet og fram til i dag har utvilsomt bidratt til dette. Informasjon om konstatert uredelighet i et land spres raskt til andre land. Med stigende forskningsbudsjetter (eksempelvis som følge av EU’s målsetning om anvendelse av 3 % av BNP til forskning) settes forskning mer på den politiske dagsorden, noe som også gir mer fokus på uredelig forskning. Forsker eller fusker de for offentlige midler?

Gjennom årene har det i mange land foregått en debatt om vitenskapelig uredelighet de facto er et stort problem, og mange har tvilt på om det er behov for annet enn selvregulering eller vitenskapelige kontrollmekanismer. Denne holdning synes nå å være på vikende front.

Det synes som om det å fremme god forskningsskikk, og bekjempe fusk på nasjonalt nivå, har fått større oppmerksomhet internasjonalt og i en lang rekke land. Således ble den første Verdenskonferanse om forskningsetikk og uredelighet avholdt i 2007 og en ny er planlagt i 2010. Samtidig har bl.a. European Science Foundation og OECD de senere år satt fokus på internasjonalt samarbeid om god forskningsskikk og håndtering av vitenskapelig uredelighet.

Foruten USA har de nordiske land vært blant de første til å etablere nasjonale ordninger for håndtering av mistanker om vitenskapelig uredelighet, primært innenfor helsefag, men senere innenfor alle fagområder. For øyeblikket finnes det nasjonale organer for håndtering av mistanke om vitenskapelig uredelighet i ca. 10 europeiske land, men liknende ordninger synes å være på vei flere steder. I omkring 20 europeiske land finnes organisasjoner som har utarbeidet retningslinjer for god vitenskapelig praksis.