Grunnelementer i samspillet mellom forsker og den det forskes på

Tillit, lojalitet og konfidensialitet er grunnelementer i det ansvar forskeren har for den det forskes på. Disse elementene vil forskeren ivareta både implisitt og eksplisitt i den relasjon som skapes og utvikles mellom forsker og den det forskes på. Forskeren må forholde seg til de konsekvensene forskningen kan ha for den enkelte, men må i tillegg ta hensyn til mer generelle, overordnete etiske prinsipper.

Det ansvar forskeren har, kan komme til uttrykk i måten det frivillige informerte samtykke forvaltes på. Det handler om hvem som gir samtykket, hvordan det gis og på hvilket grunnlag. Ansvaret dreier seg også om i hvilken grad anonymisering eller avidentifisering blir brukt – og med hvilke omkostninger. Et radikalt regime for beskyttelse av den det forskes på kan true både datamaterialets kvalitet, begrense bruken av kilder og medføre skjeve forskningsresultater. Forskerens ansvar kommer også til uttrykk i de analytiske perspektiver som blir lagt på materialet og i valget av ord og begreper i formidlingen av den vitenskapelige tekst.

Hvor frivillig og hvor informert?

Når det gjelder det frivillige i et samtykke, er det forskerens ansvar i den enkelte situasjon å tenke igjennom hvor frivillig et samtykke egentlig er og hva som eventuelt kan true graden av frivillighet. Det regnes som god forskningsskikk at den som spørres, ikke utsettes for unødig press. Men det kan ligge mye press innbarket i forskerens måte å spørre på, i argumentasjonen for å delta, i de implisitte løfter eller eksplisitte goder som knyttes opp mot det å delta, eller i forskerens understreking av forskningens nødvendighet.

Om forskeren går inn i en institusjon, en bedrift, en organisasjon eller en skoleklasse, så vet hun eller han noe om hierarkier og maktstrukturer i settinger. Men det kan finnes skjulte maktstrukturer som forskeren ikke kjenner men som kan ha innvirkning på den enkeltes samtykke. En vet heller ikke hvilke sanksjoner som kan ramme den som går på tvers. Dette må vises særlig oppmerksomhet, spesielt dersom forskningstemaet er sensitivt eller hvis de som spørres, tilhører en sårbar gruppe. Det må også vises varsomhet overfor individer eller grupper som betrakter forskeren som en autoritet som ikke kan motsis eller argumenteres med.

Når det så gjelder hva slags informasjon det er rimelig å gi om et forskningsprosjekt til dem en vil skal delta, er prinsippet at forskeren opplyser om prosjektets formål, varighet, finansiering, forskerens institusjonstilhørighet og eventuelle konsekvenser av å delta, bl.a. ved å belyse forskningsresultatenes mulige bruk. Informasjonen må likevel gis på en slik måte at det ikke sås tvil om at det fulle og hele ansvaret for prosjektet ligger hos forskeren. Forskeren må også klarlegge om den informasjon som blir gitt, blir forstått. Den som blir spurt om å delta, bør opplyses om sine rettigheter, bl.a. retten til å kunne trekke seg fra prosjektet selv etter at samtykke er gitt.

Det ligger en spesiell utfordring i det informerte samtykke når prosjektet bygger på en kvalitativ forskningsmetode. En kvalitativ tilnærming er fleksibel, dynamisk og prosessuell. Derfor kan problemstillinger, spørsmålsstillinger og perspektiver bli endret gjennom hele forskningsprosessen. I den informasjon som blir gitt om prosjektet – eller den kommunikative handling som foregår mellom forsker og den det forskes på – må det tas høyde for at endringer kan skje. Skriftlig informasjon gitt innledningsvis til den enkelte, må kunne suppleres muntlig underveis. Ved et mer dramatisk skifte må det kunne gis statusorientering for gruppen av informanter så de kan stilling til fortsatt samtykke.

Anonymisering som vern eller som underkjennelse?

For det enkelte individ kan det ligge et vern i at forskeren anonymiserer eller avidentifiserer de innsamlede data. (Se Personopplysninger og Personvern.) Det er en stor utfordring å love anonymitet til den det forskes på og å gjennomføre en så radikal anonymisering at det ikke er mulig å gjenkjenne den person som opplysningene stammer fra. Særlig krevende er det når det arbeides med små og gjennomsiktige grupper. I sin ytterste konsekvens kan en radikal anonymisering tangere konstruksjon av forskningsdata og anonymiseringen må veies mot kravet om materialets pålitelighet og troverdighet.

Anonymisering eller avidentifisering vil i de fleste tilfelle bety vanskeligere kontroll av forskningsprosjektet og resultatenes gyldighet og kan tjene like så mye til vern av forskeren som av den som har gitt forskeren informasjon. Avidentifisering behøver heller ikke nødvendigvis å bety vern av den enkelte: Dersom hun eller han ikke kan gjenkjennes, vil den som har gitt uttrykk for bestemte holdninger kunne bli slått i hartkorn, uten å ville det, med den gruppe, det sted, den bedrift eller den institusjon som vedkommende tilhører. (Eksempelvis: En vil ikke bli oppfattet som rasist fordi de andre er rasister.) Det enkelte individ får ikke lov til å komme til syne og anonymiseringen kan bli oppfattet som en slags underkjennelse.

Forskerens løfte om anonymisering kan oppheves av de utforskede selv, f.eks. gjennom “small talk” i små og tette miljøer, av journalister i formidlingen av forskningen eller av andre forskere. Tidsfaktoren kan spille inn som en begrunnelse for å oppheve anonymiseringen, men her må det tas i betraktning at levd tid ikke er det samme som opplevd tid.

Forskerens vitneplikt som medborger

I det ansvar forskeren tar for den enkelte, kan lojaliteten og konfidensialiteten utfordres om forskeren oppdager misligheter, lovbrudd eller kriminelle handlinger. Forskeren har vitneplikt på linje med andre medborgere, men denne må vurderes og avveies i forhold til konfidensialitetskravet og til mislighetenes art. Det kan være tilfelle hvor de forskningsetiske hensyn og løftet om taushet veies tyngre enn loven. (Eksempelvis: Den forsker som arbeidet med et prosjekt om dødshjelp nektet å oppgi til politiet hvem av hans kontakter som hadde gitt dødshjelp.)

Fortrolighet og tillit 

I mange forskningsprosjekter som har mennesket og det menneskeskapte som sitt fokus, vil tilgangen til data bygge på den enkeltes tillit til forskeren. Mye fortrolig informasjon, både muntlig og skriftlig, blir gitt fordi den det forskes på stoler på forskerens vilje og evne til å skille mellom det som sies i fortrolighet til forskeren som en alminnelig samtalepartner og det som egner seg eller er ment som forskningsdokumentasjon. Forskerens lojalitet gir seg uttrykk i den vitenskapelige tekst ved at det vises ansvar for å opprettholde et slikt skille og ikke gå ut med informasjon som er ment bare for forskerens ører. Det er forskerens ansvar å finne den rette balanse mellom den nærhet som den kvalitative metode krever i dataproduksjonen og den analytiske distanse som er et kriterium i all forskning. Forskerens lojalitet må også gi seg uttrykk i overveielser om hvordan muntlige utsagn “bærer” i en vitenskapelig tekst eller i en tekst på et annet nivå en det muntlige og i hvilken grad informantsitater kan føre til at det menneske som står bak det sagte, blir banalisert og uthengt.