Genmodifiserte organismer (GMO)

Genteknologi er i dag en viktig del av moderne bioteknologi og brukes blant annet til å gi bakterier, planter og dyr nye egenskaper. Dette kan gjøres ved å sette gener fra for eksempel en bakterie inn i planter eller dyr (transgener), i noen tilfeller overføres også gener fra nært relaterte eller samme art (cisgener). Produsentene utvikler GMOer med den hensikt å gi oss vaksiner og medisiner, mer effektivt hav- og landbruk og billigere mat.

Insektresistente planter og sprøytemiddeltolerante planter eller planter som har en kombinasjon av disse egenskapene er de mest vanlige GM-plantene. Snart vil det også finnes på markedet genmodifiserte planter som tåler tørke, som egner seg bedre til å produsere etanol, medisiner og vaksiner og industrirelaterte produkter (for eksempel Amflora poteten som har endret stivelsesinnhold) samt planter med endret sammensetning av fettsyrer. I norsk sammenheng er det spesielt interessant at det nå søkes om å få godkjenning for dyrkning av genmodifisert potet som er resistent mot tørråte.

I Norge har vi vært restriktive mot å tillate GM-planter i landbruket. Fôrprodusenter innen akvakulturnæringa har fra 2007 til 2014 hatt tillatelse til å bruke prosesserte GM-planter i produksjon av fiskefôr, dette var en tillatelse som gjaldt ett år av gangen og åpnet kun for at produsentene ved nødstilfeller (det vil si når det er vanskelig å få tak i ikke GM fôr ingredienser) kan bruke GM-planter i fôrproduksjon. I og med at produsentene ikke har tatt i bruk GM planter i denne perioden så ble tillatelsen trukket tilbake i 2014. Samtidig har norske forvaltningsmyndigheter i 2015 anbefalt godkjenning under genteknologiloven av GM mais for import og prosessering, før denne maisen kan brukes i mat og fôr må den godkjennes under matloven.

Produsentene av GM-planter lover bedre kvalitet og høyere effektivitet i landbruket, mens skeptikere er bekymret for uforutsette økologiske, helse- og sosiale effekter. De forventede konsekvensene er gevinster som kan høstes på kort sikt, mens de utilsiktede konsekvensene (på miljø og helse) ofte er dårlig undersøkt og vil eventuelt erfares over tid.

GM-plantene inngår i et komplekst økologisk system. Dyr som beiter på GM-planten, eller andre dyr på høyere trinn i næringskjeden kan utsettes for utilsiktede effekter. Mulighet for spredning av gener fra GM-planten via pollen eller frø til nærliggende gårder er også viktig med tanke på hvordan vi kan kultivere planter på en forsvarlig måte. For økologiske plantedyrkere som har åkre i nærheten av GM-dyrkningsfelt kan muligheten for spredning av pollen og frø fra GM-planter gjøre at bonden ikke lenger kan garantere at avlingen er økologisk. Det er fortsatt uklart hvem som skal erstatte eventuelt tap av inntekt som er forårsaket av genspredning fra GM-planter. Dette diskuteres i dag under stikkordet ”sameksistens” (engelsk: ”coexistence”). Utvikling av resistens hos målorganismer regnes også som utilsiktede effekter. Det har blitt rapportert at skadeinsekter har utviklet resistens mot insektgiften som finnes i insektresistente planter, mens det i åkre med sprøytemiddeltolerante planter har det begynt å dukke opp ugress som tåler sprøytemidler. Utvikling av resistens vil føre til at en må ta i bruk sterkere insektsgifter og sprøytemidler.

De største forskningsmessige utfordringene ved GM-planter er å identifisere gode metoder og etablere modellsystemer som kan brukes for å studere mulige miljø- og helseeffekter. Mulige konsekvenser vil kunne påvirkes av en rekke varierende klima- og miljøparametere, derfor må forskningen utføres der GM-plantene skal dyrkes. Samtidig reiser forskning på effekter ved GM-planter en rekke mer grunnleggende spørsmål som: Hvilke forskningsmetoder skal vi bruke for å identifisere risiko? Skal slik forskning utføres av de som utvikler plantene? Skal vi kun vurdere mulige skader i dag, eller også de som først opptrer om 10 til 50 år? Hvilke standarder skal vi anvende ved vurdering av risiko fra GM-planter? Er skadenivået ved tradisjonelt landbruk en akseptabel standard, eller ønsker vi å bruke økologisk landbruk som standard? Forskjellige standarder vil kunne gi oss forskjellige svar. Hvem skal ta ansvaret for å utføre slik forskning? Hvem er de som skal betale de eventuelle kostnadene (produsentene, befolkningen, myndighetene) hvis uønskede helse- og miljøeffekter oppstår? På den andre siden, hvis skepsis betyr at man ikke ønsker å ta i bruk en GM-plante, hvem har ansvar for tilhørende tapt miljøgevinst eller økonomisk vekst hvis det viser seg at GM-planten ikke har noen skadelige effekter? Dette reiser forskningsetiske spørsmål relatert til risiko og usikkerhet. Ulike former for usikkerhet har ført til økt vektlegging av å karakterisere usikkerhet, samt til diskusjoner om hvordan håndtere den identifiserte usikkerheten. Ved usikkerhet blir det ofte henvist til føre-var prinsippet, det er derimot uenighet med hensyn på hvordan dette prinsippet skal brukes og om det har noen implikasjoner for hvordan forskning skal initieres. (Se også Risiko og usikkerhet, Usikkerhet, risiko og føre var-prinsippet i Forskningsetiske retningslinjer for naturvitenskap og teknologi, samt Risk and Uncertainty - As a Research Ethics Challenge)

Ved siden av risikoaspekter er det andre etiske aspekter som er relevante når det gjelder GMO. Den norske genteknologiloven er unik ved at den har fem kriterier (miljø, helse, samfunnsnytte, bærekraft og etikk) før en eventuell godkjenning av en GMO. I Norge har det blitt utført et arbeid for å belyse hva som bør ligge til grunn for vurdering av bærekraft. I EU og land som har ratifisert Cartagena-protokollen er det et økende fokus på sosioøkonomiske effekter. I dag er det liten kunnskap om GMO og deres relasjoner til sosioøkonomi, samfunnsnytte og bærekraft. Det er derfor av stor relevans at slik forskning blir initiert og at det blir mer åpenhet fra de som utvikler og selger GMO med hensyn på erfaringer ved dyrkning i land som har godkjent disse.

Transgene dyr og insekter

Dyr som har fått tilført nye gener ved hjelp av genteknologi kalles transgene. Bruken av denne type teknologi har fem bruksområder;

  1. I landbruk og havbruk brukes genteknologi for å endre egenskaper som veksthastighet, kulde- og sykdomsresistens samt næringsmessige egenskaper. I Norge er transgen laks som vokser raskt og som er sykdomsresistent mest relevant.
  2. I den medisinske industrien brukes genteknologi til å produsere medisiner eller organer. En kan for eksempel få et dyr til å produsere hormoner eller proteiner (utvinnes fra dyrets melk eller urin, også kalt ”zoopharming”).  som kan brukes til behandling av ulike sykdommer. I dag er det ett produkt som er godkjent, ATryn. Dette er fremstilt fra geit og brukes for å behandle mennesker med antitrombin mangel.
  3. For å løse mangel på organer har det blitt forsket på muligheter for å utføre Xenotransplantasjon, det vil si transplantasjon av organer fra transgene dyr til mennesker. For at menneskekroppen skal kunne akseptere slike transplanterte organer, endres dyreorganenes genetiske sammensetning ved innsetting av humane gener.
  4. Genteknologi utgjør et verktøy i studiet av sykdommer ved at man utvikler transgene forsøksdyr som brukes som modeller for å forstå sykdoms utvikling og for å bedre behandling. Spesielt transgene musestammer har blitt brukt for å studere utvikling av kreft (oncomus).
  5. For å bekjempe alvorlige insektbårne sykdommer og skadedyr blir genteknologi i dag brukt til å endre gener relatert til sykdomsutvikling og eller fertilitet i skadedyr.

En viktig etisk problemstilling relatert til å bruke genteknologi for forandre et dyrs gener er om dyret lider, og om en eventuell forringelse av velferd kan forsvares. Det har blitt rapportert at transgen laks (de med størst vekst) har fått deformiteter i hode, kjeve og gjellelokk og endret kroppsfasong. Dette er defekter som er relevante med hensyn til fôropptak, gjellefunksjon og svømmeevne.  

Mulighetene for å fremstille medisin ved bruk av transgene dyr har mest sannsynlig liten effekt på dyrenes velferd, mens dyr som modifiseres slik at de kan brukes for å studere utvikling av menneske- og dyresykdommer kan oppleve smerte og lidelse. Et grunnleggende etisk spørsmål knyttet til bruk av forsøksdyr generelt er om det er riktig å utføre forskning som innebærer at dyr mister sin egenverdi, da de brukes som et middel for andre formål. Andre relevante spørsmål er om det er tilstrekkelig likhet mellom mennesker og forsøksdyrene, slik at forskningen gir overførbare resultater. Det reises derfor spørsmål som for eksempel om det er riktig å bruke forsøksdyr når en kunne ha brukt ressursene på utvikling av alternativ forskning. (Se også Dyr.)

Xenotransplantasjon reiser en del etiske spørsmål om befolkningens aksept av et slikt behandlingstilbud. Vil det oppleves unaturlig å få overført et dyreorgan? Kan det oppstå smittsom overføring av virus fra dyr til menneske? Er det rett å behandle høyerestående dyr for å dekke våre egne behov? Er det galt å skape en hybrid mellom menneske og gris? Hvilke restriksjoner på privatlivet bør iverksettes for å begrense eventuell videre spredning av infeksjoner overført fra grisen til pasienten via xenotransplantatet? Hvilke krav bør stilles til omfang og innhold av informert samtykke ved xenotransplantasjon (spesielt siden det ikke kan være mulig å trekke seg fra smitteovervåkning)? Kravet om informert samtykke, som er grunnleggende i forhold til medisinske intervensjoner i menneskers kropp og privatliv, er en viktig rettssikkerhetsgaranti for individet. Hvilke typer informasjon må gis om en bestemt teknologisk anvendelse for at et samtykke kan sies å være "informert"?

Bruk av genteknologi for å modifisere skadedyr representerer en ny mulighet innen biologisk bekjempelse, denne strategien kalles også for GM biokontroll. Dette er organismer som er utviklet for å kunne spre seg selv og reprodusere slik at de kan brukes til å få kontroll på invaderende arter som i nye miljø blir skadedyr (som possum i New Zealand), og for å redusere overføring av sykdom fra insektarter som overfører sykdomsfremkallende mikrober og virus til mennesker (for eksempel mygg som overfører malaria og denguefeber). I og med at disse GM biokontrollorganismene er utviklet for å kunne spre seg selv, representer de også risiko. De vil ha en mye større evne enn de GMOene vi bruker i landbruket til å spre seg. Dette representer utfordringer relatert til hvordan en skal forske på uforutsette effekter på viltlevende arter og på økosystem.

Et annet viktig tema er relatert til forholdet mellom nytte og risiko –vi har et stort behov for biologisk bekjempelse, men hvordan skal vi veie nytte (redusert malaria osv.) opp mot usikkerheten knyttet til uforutsette miljøeffekter? I denne sammenheng er også det søkelyset som nå rettes mot økosystemtjenester og de forskjellige arters funksjon i systemet relevant. Siden GM biokontrollorganismene har mulighet til å spre seg over landegrenser, representerer de også utfordringer knyttet til lovverket og prosedyrer for godkjenning, overvåkning, informasjon og ansvar. 

DNA-vaksiner

En DNA-vaksine defineres som  tilsiktet overføring av genmateriale (DNA eller RNA) til somatiske celler i den hensikt å påvirke immunsystemet. DNA-vaksiner har de siste årene fått mye oppmerksomhet da de representerer en mulighet for å unngå sykdommer som det i dag ikke finnes gode vaksiner mot. Det er mange usikkerheter knyttet til hvilke konsekvenser DNA-vaksinering kan få for organismen som vaksineres, og til om andre organismer i omgivelsene påvirkes. Videre er det i dag uklart hvordan DNA-vaksiner skal defineres og reguleresog om den vaksinerte organismen kan bli definert som GMO, hvilket kan haimplikasjoner for markedsaksept. Vil DNA-vaksinering av laks påvirke eksporten til EU hvis den merkes som en GMO? Kan det tenkes at en endring i lovverket som gir større aksept for bruk av DNA-vaksiner, vil påvirke utbredelse av annen DNA-behandling som genterapi?

Human bioteknologi

I tilknytning til mennesker omfatter moderne bioteknologi metoder for fremstilling av medisiner, for påvisning av genetisk disposisjon for sykdom eller lidelser, metoder for å kurere sykdommer, samt metoder for å forbedre menneskelige egenskaper.

Diagnostikk

Ved hjelp av moderne bioteknologi har nye diagnostiske og terapeutiske muligheter i økende grad blitt en integrert del av det allmenne tilbud av helsetjenester. Genetiske tester inkluderer:

  1. Preimplantasjonsdiagnostikk (PGD) på befruktede egg for å oppdage sykdommer.
  2. Fosterdiagnostikk (prenataldiagnostikk) utføres på fostre for å påvise/ utelukke sykdom og misdannelser, for eksempel cystisk fibrose, Føllings sykdom osv.
  3. Diagnostiske tester som utføres på en person for å påvise arvelig sykdommer, enten presymptomatisk, nemlig at man påviser sykdom som først vil dukke opp senere i livet (som Huntingtions chorea), eller prediktivt, at man identifiserer disposisjoner for arvelige eller arverelaterte sykdommer (som brystkreft). Prediktive tester gir ikke et sikkert svar på om en person vil bli syk.
  4. Helgenomsekvensering er et nytt felt som er omdiskutert. Hele genomet til en person kan sekvenser og vil i motsetning til punkt 1-3 som kun omdatter enkelt gener kunne gi informasjon om alle gener. Hvordan dette kan brukes innen diagnostikk og sykdomsbehandling er uklart.

Spesielt PGD og prenataldiagnostikk har reist store etiske spørsmål siden de innebærerå forebygge sykdom og funksjonshemming. Mens noen hevder at PDG er å foretrekke fremfor senere selektiv abort etter fostervannsundersøkelser, mener andre at avgjørelsen fjernes fra kvinnen selv og gjør valget til et utelukkende medisinsk spørsmål.

Et annet tema er hvilket verdisyn som skal legges til grunn for og komme til uttrykk gjennom undersøkelsene som tilbys. For eksempel er én bekymring at ubegrensede valgmuligheter kan føre til at respekt for individets integritet og mangfold blir satt i fare. Andre påpeker at diagnostikk kan føre til et reduksjonistisk menneskesyn, slik at et menneskeverdig liv kun likestilles med fravær av sykdom eller funksjonshemning. Dette kan igjen påvirke rammene for støtte som tilbys barn og foreldre med alvorlige sykdommer.Siden forskningen som utføres for å kunne tilby gode tester innebærer forskning på ubefruktede egg, reises også et spørsmål om denne forskningen vil kunne påvirke forståelsen av det ufødte livs verdi.

Hensikten med genetiske tester er å oppdage sykdom på et tidlig tidspunkt. Diagnostikken får dermed endret fokus fra å påvise sykdom til å påvise risiko for sykdom, noe som åpner for muligheten til å forebygge framtidig sykdom ved blant annet tett oppfølging og omlegging av livsstil. Tilgang til genetisk informasjon skaper muligheter, men også ansvar for å forholde seg aktivt til de genetiske sider ved egen eksistens, og kan ha konsekvenser for den enkeltes framtid og familierelasjoner. Dette har ført til bekymring for at kunnskap om mulig sykdom kan føre til unødvendig sykeliggjøring, samt endre vår forståelse og definisjon av begrepene sykdom og friskhet. Hvordan lever man med kunnskap tidlig i livet om at man har en forhøyet risiko for Alzheimers sykdom? Hvordan vil kjennskap til genetisk disposisjon for sykdom eller lidelser påvirke vår selvoppfattelse og vår atferd overfor syke og funksjonshemmede mennesker? Kan disse mulighetene til å forutsi fremtidig sykdomsrisiko føre til økt press på å innføre nye masseundersøkelser? Vil dette føre til økt tilbud av selvtester markedsført for eksempel gjennom Internett, hvor en ikke har noe tilbud om genetisk veiledning og oppfølging i etterkant­? Medisinsk turisme er i dag en voksende industri hvor medisinske sentrer tilbyr ulike tjenester som eksperimentell behandling (stamcelle og genterapi), genetisk testing, eggodonasjon og surrogati. Dette er mulig pågrunn av ulik medisinsk lovgiving men reiser ved siden av forskningsetiske spørsmål også problemer relatert til oppfølging i hjemland ved medisinske komplikasjoner, og reiser juridiske utfordringer.

Ny kunnskap om genetiske sykdommer åpner for nye verdivalg. Hvordan bør samfunnets ressurser fordeles mellom forskning og andre behov? Og hvilke hensyn bør styre fordelingen av ressursene? Vil forskningen og dens anvendelser komme dem til gode som trenger det mest, eller vil den bidra til å forsterke ulikheten i samfunnet? Forsknings- og teknologiutviklingen er markedsorientert, og blir dermed automatisk rettet inn mot markeder og grupper med sterk kjøpekraft og de som har evne til å påvirke bruk av offentlige ressurser. Behov som ikke etterspørres av sterke pressgrupper eller har stor markedsverdi kan dermed bli neglisjert. Hvilke alternative systemer og mekanismer kan bidra til å balansere slike skjevheter? Skal det være lov til å benytte seg av av andre lands produkter og tjenester som er basert på forskning som ikke er tillatt i Norge?

Et annet problemfelt som reises ved denne forskningen er den implisitte oppfatningen om manipulerbarhet av prosesser som før ble ansett som naturlige, slik som for eksempel alderdom. Mens man til nå har ansett aldersdemens og en viss skrøpelighet av kroppen som naturlige følger av det å bli gammel, åpner den nye kunnskapen om våre genetiske anlegg for at disse prosessene kan betraktes på linje med andre genetiske sykdommer. Dermed oppstår forventninger om mulig behandling. Slik sett har forskningen begynt med å sette spørsmålstegn ved det man tidligere anså som naturlig levealder.

Denne økte tilgang til informasjon reiser også nye spørsmål knyttet til samtykke, forvaltning av personopplysninger og avverging av misbruk. Kan forsikringsselskaper kreve at man oppgir svar fra genetiske tester og helgenomsekvensering? Skal politiet kunne bruke den genetiske kunnskap til oppklaring av forbrytelser? Skal kunnskapen kunne brukes av arbeidsgivere eller til å prioritere innen helsevesenet?

Genterapi

Genterapi gir muligheten til å endre ett eller flere gener som gir opphav til sykdomstilstander som ellers ikke kan behandles. Det skilles mellom genterapi på somatiske celler (alle celler i en kropp bortsett fra kjønnsceller) og på kjønnsceller. Ved genterapi på somatiske celler skjer inngrepet på mennesker med det siktemål å reparere genet som fører til sykdom. Genterapi på kjønnsceller (eggceller, sædceller eller befruktede egg), er mest kontroversielt da inngrepet vil gå i arv til kommende generasjoner. Nylig har det blitt utviklet ny teknologi som CRISP/Cas som også kan endre på gener og som derfor også bør falle inn under betegnelsen genterapi.

Genterapi og PGD (Preimplantasjonsdiagnostikk) åpner for forebygging og behandling på den ene siden og ”design” på den andre siden. For eksempel er valg av kjønn mulig ved PGD. Det samme gjelder muligheten for å velge bort funksjonshemminger og sykdommer. Vevstyping for å velge inn egenskaper som skal sikre at vev eller organer fra et framtidig barn kan kurere dets bror eller søster for en alvorlig sykdom er et annet eksempel. Disse eksemplene viser at det er mulig å ”designe” barn med bestemte biologiske egenskaper som i større eller mindre grad er ment å realisere bestemte sosiale mål. Hvor går skillet mellom terapi, forbedring og forebygging? Hvor skal vi sette grensen? Dette er spørsmål som utfordrer vårt syn på natur og normalitet og krever etiske, juridiske og empiriske vurderinger som angår identitetsforståelse og instrumentalisering av mennesket. Kan vi regulere forskningen slik at vi finner gode løsninger på slike problemer?

Et annet dilemma er at potensialet som ligger i genterapien kan føre til at forventninger og løfter koples direkte til spørsmål om tilgang til bevilgninger, og utløser en ukritisk og urealistisk håpsdynamikk, der en undervurderer tidkrevende innovasjonsprosesser. Dette kan tone ned behovet for kvalitetssikring, forsvarlig regulering og at utviklingen skjer i samsvar med viktige samfunnsbehov og aksepterte normer. I en fremtid hvor vi kan få mulighet til å kurere alvorlige sykdommer er det lett å glemme at genterapi også innebærer en risiko for uventede effekter. Det har for eksempel vært rapportert at genterapi har ført til uventede effekter som tidlig død og utvikling av sjeldne sykdommer.

Stamcelleforskning

I dag forskes det på anvendbarhet av stamceller fra voksne, barn, navlestrenger og klonede embryoer. Det mest lovende området, men også det mest kontroversielle, er å kurere sykdommer som Alzheimer og Parkinson med bruk av stamceller fra klonede embryoer. Stamceller fra klonede embryoer innebærer at pasienten får friske celler, vev eller organer fra sin nyproduserte tvilling. Den etiske problemstillingen ved terapeutisk kloning synes for mange å være kloningen, mens det for andre er at vi ved terapeutisk kloning aksepterer produksjon av menneskelig liv, som utelukkende er til forskningsformålOm embryoer faller inn under en beskyttelse av menneskeverdet er et problematisk område. Har vi en absolutt plikt til å behandle dem som mål i seg selv, slik vi har overfor voksne individer? (Se også Embryo, stamcelle og foster.)

Forskningsetikk innen medisin har konsentrert seg om å beskytte individet og forhindre at umoralske handlinger begås i forskningens tjeneste (se Helsingfors-deklarasjonen). I Norge er terapeutisk kloning forbudt og dette har reist en interessant debatt rundt spørsmålene: Skal vi avstå fra å bruke mulighetene som ligger i terapeutisk kloning og forskning på befruktede egg? Skal vi kunne benytte oss av forskningsresultatene som blir publisert fra land hvor dette er lov? For eksempel, hvis behandling av Parkinsons sykdom blir mulig i Danmark, vil det neppe være mulig å stoppe norske pasienter fra å reise dit for behandling. Har vi da gjort oss selv til en type etisk tvilsomme gratispassasjerer?


Debatt og institusjoner

De siste årene har det blitt lagt stor vekt på å stimulere til bred offentlig debatt rundt bruk av ny teknologi. Det har vokst fram nye former (som konsensuskonferanser, workshops, spørreundersøkelser. Se også Forskning og samfunn) for diskusjon, dialog og konsultasjon. Offentlig oppmerksomhet har gitt mer innsikt og kunnskap om etiske og sosiale aspekter, og har påvirket tilliten til samfunnets evne til å regulere og styre utviklingen av moderne bioteknologi.

En svakhet ved dagens system er at institusjoner som på vegne av samfunnet skal utøve kontroll, avverge risiko og avgrense miljømessige, menneskelige og sosiale kostnader, først er involvert når teknologiene i stor grad har fått sin form og anvendelser. (Se også Forskning og samfunn.) Dette har ført til at debattene har plassert seg ”nedstrøms” i innovasjonsprosessene, og dermed har etiske og sosiale spørsmål blitt frakoblet de brede økonomiske og politiske spørsmål som gjelder felles samfunnsmål, kontroll, makt og ansvar. I denne fasen kan handlingsmulighetene være begrenset, blant annet på grunn av de store, bundne investeringer i teknologiske prosjekter som står på spill.

Vimå utvide vår evne til å identifisere og formulere mer grunnleggende spørsmål knyttet til samfunnsutvikling, for så tidlig som mulig å kunne bringe slike spørsmål og hensyn inn i de prosesser og institusjonelle systemer der den teknologiske utviklingen formes, styres og reguleres. Dette er viktig fordi det er i den tidlige formative fasen av utviklingen (”oppstrøms”) at mål bli formulert, oppgaver prioritert og ressurser mobilisert i regi av forsknings- og innovasjonsaktører. Et utfordrende spørsmål i denne sammenhengen er hvordan lekmanns- og deltakerorientert teknologivurdering kan koples inn tidligere i slike prosesser, samt hvordan god og ansvarlig forskning kan organiseres og utføres for få sterkere innflytelse på utforming av teknologier og valg av anvendelser (Se også Metoder og metodeutvikling for etisk vurdering).

Patenter

Det er politisk uenighet i Norge rundt patentering og immaterielle rettigheter knyttet til genteknologi hvor naturlige forekommende cellelinjer, mikroorganismer, planter og dyr ønskes patentert. Dette ble spesielt tydelig ved Bondevik-regjeringens delte syn under behandlingen av EUs omstridte patentdirektiv i 2003. Kommersiell utnyttelse av gener er spesielt relevant med tanke på utnyttelse til å forbedre kvalitet, øke vekst eller resistens mot parasitter hos produksjonsdyr og matplanter, til produksjon av legemidler og industrielle produkter og til utvikling av testdyr for medisinsk forskning.

Patenter blir sett på som et gode fordi de fremmer innovasjon og utvikling av nye produkter og prosesser. På den annen side kan patenter føre med seg problemer for videre forskning da patenter kan hindre fri flyt av kunnskap, samt forsinke utvikling av nye produkter og verktøy som kan brukes innen diagnostikk. For sterk kommersialisering av universitets­forskningen kan føre til at tilgangen til generell vitenskapelig og teknologisk kunnskap minskes. En del av kritikken angående patenter er også verdibasert (”Liv kan ikke patenteres”) og reiser ofte spørsmålet om hvem som er den rettmessige eier. Denne siste problemstillingen er spesielt relevant for bioprospekteringen. Bioprospektering omfatter systematiske undersøkelser etter verdifulle genetiske og biokjemiske ressurser fra planter brukt i tradisjonell medisin, samt fra biodiversitet generelt. Når formålet med bioprospektering er kommersiell utnyttelse av biologisk materiale, har dette blitt negativt omtalt som biopirateri og genrøveri,  fordi farmasøytiske bedrifter har patentert og utnyttet genmateriale fra naturen uten at midler har gått tilbake til materialets opprinnelsessted. På den andre side blir det argumentert med at når dette har foregått i fattige land så ville de verdifulle ressursene ikke blitt tilgjengelige for mennesker i andre land uten hjelp fra farmasøytiske selskaper. Dette er et tema som krever mer undersøkelse og har også stor relevans for Norge siden vi nå satser på marin bioprospektering hvor også eierrettigheter og bruksrettigheter til ressursene vil bli viktige tema.

Kommersialisering og grunnforskning

Moderne bioteknologisk forskning har de siste årene vært under sterkt press for å stimulere til kommers­ialisering av vitenskapelige resultater i form av patenter, lisenser og etablering av spinoff-bedrifter. Det har også vært et ønske om å skape tettere samarbeidsrelasjoner mellom akademia og industri. Dette har ført til at ikke-vitenskapelige, kommersielle og ressursøkonomiske interesser og motiver er blitt integrert i forskningens organisasjon samt dens norm- og insentivsystem. Enkelte ser dette som en bekymringsverdig utvikling som kan svekke vitenskapens uavhengighet og tradisjonelle normer om å søke sannhet som mål i seg selv. Er det slik at tradisjonelle grunnforskningsmål og -normer er satt under et særskilt press innenfor bioteknologisk forskning? Blir det også ansett som viktig å opprettholde disse normene for å  kunne innfri forskningens teknologiske og kommersielle potensial?

Åpenhet er et mål i forskningen, men med større grad av oppdragsforskning og ekstern finansiering av forskningsprosjekter kan dette prinsippet svekkes. Konfidensialitet består i at informasjon begrenses til dem som er autorisert til å ha tilgang til den.Dette fører til at andre forskningsinstitusjoner har vanskelig for å etterprøve opplysninger om trygghet ved et produkt. Mens private aktører henviser til beskyttelse av forretningshemmeligheter, viser myndighetene til regelverk, regionale komiteer for medisinsk forskningsetikk viser til konfidensiell saksbehandling, og forskere bindes av hemmelighold i protokoller eller forhindres fra innsyn i dokumentasjon.Det er et stort behov for mer åpenhet, da det er av samfunnsmessig interesse å få kunnskap om medikamenters og behandlingers effekt og om effekten står i forhold til bivirkningene. Det samme gjelder studier av trygghet for miljø og helse ved GM mat.

Videre er det uklart om det er en sammenheng mellom økende kryss­press og de seneste års økende eksempler på vitenskapelig uredelighet. Er det slik at forskere innenfor moderne bioteknologi er utsatt for et særlig sterkt press for å oppnå raske og sensasjonelle resultater, med økt risiko for å undergrave forskningens etiske standarder og dermed skape grobunn for fusk og uredelighet?