Hva er open access, og hva er fordelene med open access?

Internett gir muligheter for meget effektiv spredning av forskning og forskningsresultater. Denne spredningseffekten begrenses imidlertid kraftig, dersom det kreves abonnement eller annen form for betaling for adgang. Siden vi her snakker om offentlig finansiert forskning, bør det stilles krav om at vitenskapelige artikler (og bøker) skal være åpent tilgjengelige på internett?

Med internett har det vokst frem en rekke tidsskrifter som gir fri adgang til artiklene, såkalte Open Access-tidsskrifter (forkortet OA). Disse må da finansieres på annen måte enn gjennom abonnement (lisensavtaler) og salg av enkeltartikler. Ulike finansieringsmodeller for OA-tidsskrifter er i bruk. Det kan være at institusjonen som gir ut tidsskriftet dekker alle kostnader. De kan vurdere det slik at det ikke er verdt bryet å etablere en administrasjon rundt betalingsinnkrevingen, eller de kan ha et ønske om at institusjonens tidsskrift skal være lettest mulig tilgjengelig for alle. Tidsskriftet kan ha en sponsor i ryggen (eksempelvis en offentlig forskningsfinansieringskilde), som dekker hele eller deler av kostnadene. En annen vanlig modell er at tidsskriftet krever betaling fra forfatter (eller forfatters forskningsfinansieringskilde) for å publisere artikkelen, og på den måten får finansiert sin publiseringsaktivitet.

I de senere år har e-bøker blitt mer og mer vanlig, og også open access-publisering av e-bøker. I stor grad er prinsippene det samme for e-bøker som for internettbaserte tidsskrifter: Dersom utgivernes kostnader kan finansieres på den ene eller andre måten, vil det vitenskapelige innholdet kunne bli fritt tilgjengelig for alle. Jeg velger likevel å drøfte temaet open access primært med henblikk på vitenskapelige tidsskriftsartikler.

Pisk og gulrot

Flere finansieringskilder som forvalter offentlige forskningsmidler har stilt krav (mer eller mindre strenge) om at artikler som produseres på grunnlag av midlene de deler ut, skal gjøres åpent tilgjengelige. Kravene gir som regel forskeren valget mellom å publisere i OA-tidsskrifter eller å gjøre en fagfellevurdert og kvalitetssikret versjon tilgjengelig i et åpent vitenarkiv, senest 6 eller 12 måneder etter publisering. (Åpne vitenarkiver er etablert ved de aller fleste institusjoner i UH-sektoren og helsesektoren og også hos en del frittstående forskningsinstitutter.) Og likeså har et voksende antall UH- og forskninginstitusjoner stilt lignende krav til egne forskere. Begrunnelsen er at offentlig finansiert forskning bør komme flest mulig til gode, både fagfeller, studenter og andre grupper i samfunnet som har nytte av tilgang til forskning og forskningsresultater. De som deler ut forskningsmidler har jo et effektivt pressmiddel overfor forskerne. Hvis de ikke etterlever slike krav kan det få økonomiske følger for mottaker. Kontrakten for tildeling av støtte kan inneholde forpliktelser om tilbakebetaling av støtte dersom kravene ikke blir oppfylt. Og/eller det kan diskvalifisere søkeren ved fremtidige utlysninger av forskningsmidler.

Open access-publisering og tilgjengeliggjøring i åpne vitenarkiv betyr altså at publikasjonene blir tilgjengelige for enhver med internett-tilgang. Det betyr større lesekrets og dermed økt sannsynlighet for at ens forskning kommer til nytte og får betydning for videre forskning eller kommer til nytte på andre måter. Økt siteringshyppighet er påvist for forskning som er åpent tilgjengelig1). Å bli sitert er noe som gir status i forskerkretser. Dermed skulle man tro at forskerne mer enn gjerne ville velge å publisere open access, og å deponere sine artikler i åpne vitenarkiver. Men erfaringen etter halvannet til to tiår med OA-tidsskrifter og åpne vitenarkiver har vært en litt annen.

Motsetning mellom forskerens frihet og samfunnets nytte?

Krav om OA-publisering eller tilgjengeliggjøring i åpne arkiv kan kanskje bety en innskrenking av forskerens frihet. Å stå fritt til å velge publiseringskanal er en del av denne friheten. Valg av publiseringskanal er jo en viktig del av den vitenskapelige diskurs, og denne kan bli begrenset dersom forskeren ikke står fritt til å velge den som han/hun vurderer som optimal. Eksempelvis vil et krav om at en kvalitetssikret versjon av artiklene skal gjøres tilgjengelig i et åpent vitenarkiv, bety at forskerne ikke kan sende sine manuskripter til tidsskrifter som ikke godtar dette. Forskerens frihet til å velge publiseringskanal kan således stå i konflikt med friheten eller muligheten for andre til å nyttiggjøre seg forskningsartiklene.

Valg av publiseringskanal har alltid vært viktig for forskerne. Publisering i rett tidsskrift har sikret at ens forskning får en vid lesekrets og at den når ut til flest mulig fagfeller innen samme forskningsfelt. Med nettbaserte dokumenter og open access-publisering eller åpen arkivering, som gir mulighet for spredning og gjenfinning via et utall kanaler, skulle man tro at betydningen av publiseringskanalen ville bli redusert. Det å bla gjennom siste nummer av utvalgte tidsskrifter er en stadig mindre aktuell måte å bli oppmerksom på interessante artikler på.

Ikke desto mindre er det fortsatt av stor betydning for forskere å bli antatt for publisering i de «viktigste» tidsskriftene. Tidsskriftets status (eksempelvis målt i form av høy impact faktor) har betydning når en forsker skal evalueres, enten for tilsetting eller i søknad om forskningsmidler. Og i Norge inndeles publiseringskanalene i nivå 1 og nivå 2 i modellen for resultatbasert omfordeling av forskningsmidler til institusjonene. Å publisere i et prestisjefylt tidsskrift er ikke ensbetydende med at artikkelen er av høy kvalitet2). Av den grunn er det også lett å finne kritiske røster mot et system der forskerne bedømmes etter publiseringskanal, og ikke etter faktisk utført forskning3). Men like fullt er publiseringskanalen fortsatt meget viktig for en forsker, og tilsynelatende er publiseringskanalens status en faktor som vektlegges sterkere av forskeren, enn hvor godt artikkelen spres til interesserte lesere. De prestisjetunge tidsskriftene er gjerne tradisjonelle, abonnementsbaserte tidsskrifter som har bygd opp sin status gjennom mange år, og nyere open access-tidsskrifter taper dermed i konkurransen om forskernes manuskripter.

Fri tilgang – effektivt og nyttig for samfunnet

Det er etablert et sett av standardlisenser som presiserer hva brukeren har tillatelse til å gjøre med dokumenter som er åpent tilgjengelige, såkalte Creative Commons-lisenser (CC-lisenser). Den som har opphavsretten kan velge å gjøre dokumentet tilgjengelig med en CC-lisens. Fordelen med dette er at brukerne lett kan se hva de har lov til å gjøre med dokumentet, i form av videreformidling og gjenbruk. CC-lisensen er internasjonal og også maskinlesbar. Dermed muliggjør den en effektiv spredning og gjenbruk av vitenskapen, til fordel for undervisning og videre forskning, og annen bruk som er til nytte for samfunnet. Og det er vel dette som er poenget med offentlig finansiert forskning.

Vitenskapelige tidsskrifter som finansieres gjennom salg av abonnementer og salg av enkeltartikler, må være restriktive med å tillate distribusjon og gjenbruk, for å sikre sine salgsinntekter. Dermed hindres også spredningen av forskningen og de vitenskapelige funn, og følgelig begrenses nytten for samfunnet. For samfunnet er det en klar fordel om alle vitenskapelige dokumenter var åpent og fritt tilgjengelige. (Nytten av åpen tilgang og fri gjenbruk av forskning er dokumentert og også tallfestet, eksempelvis av Houghton et. al., 20094)

Ingen gratis lunsj – hvem tar regningen, og hvem setter prisen?

Som nevnt er det normalt at OA-tidsskrifter finansieres enten ved at utgivende institusjon sponser hele utgivelsen, eller at tidsskriftene og utgiverne henter inn betaling fra forfattersiden. Finansiering av publiseringen blir da mer direkte knyttet til de som står for forskningen, og ikke til de som gjør bruk av forskningen. På den måten flyttes noe av den økonomiske belastningen. De forskningsinstitusjoner som er produktive, og finansieringskildene som finansierer forskningen må finansiere publiseringen, til besparelse for de ulike litteraturkjøpsbudsjetter. Dermed blir det et spørsmål om vinnere og tapere sammenlignet med den tradisjonelle modellen. Herunder kommer også hensynet til den fattige verden. Fri adgang til vitenskapelige artikler er selvsagt en fordel for de med svært begrenset kjøpekraft. På den annen side vil forskerne i den fattige verden ha tilsvarende problem med å finansiere publiseringen av den forskning de gjør, dersom de skal publisere OA med forfatterbetaling. Som for andre behov – de med svak kjøpekraft trenger gjerne støtteordninger. Men det skal også nevnes at mange av OA-tidsskriftene som tar betalt fra forfattersiden, innvilger redusert pris eller helt bortfall av betalingen for forfattere fra fattige land.

Når tidsskrifter tar betalt for å publisere en artikkel (og dette omfatter også en del abonnementstidsskrifter), skaper det uheldige insentiver? Vil slike tidsskrifter være tilbøyelige til å akseptere artikkelmanuskripter som ikke tilfredsstiller kvalitetskravene? Eller er tidsskriftenes behov for å bli ansett som seriøse med godt kvalitetssikret innhold nok til å ugyldiggjøre denne kritikken? Useriøse OA-utgivere har vært et ankepunkt mot open access-publisering så lenge modellen med betaling fra forfattersiden har eksistert. Og kritikken har nok også vært berettiget. Som i all handel er det viktig å skille mellom de som selger god og de som selger dårlig kvalitet. Publisering bør betraktes som en tjeneste forskerne eller institusjonene kjøper, og da bør både pris og kvalitet være med i vurderingen av hvem man bør kjøpe tjenesten fra.

I Norge er det etablert en modell for resultatbasert uttelling i finansieringssystemet, basert på den vitenskapelige publiseringsaktiviteten til den enkelte institusjon. Dette er en omfordeling mellom institusjonene innenfor en lukket budsjettramme for sektoren. Denne modellen har gjort det nødvendig å liste opp alle publiseringskanaler som skal være tellende. Og det er også etablert et system for overvåkning og etterprøving av publiseringskanalene, slik at useriøse publiseringskanaler blir utelatt fra denne listen. Dermed har norske forskere en autoritativ liste å forholde seg til, for å unngå å publisere i useriøse kanaler5). I tillegg finnes Directory of Open Access Journals (doaj.org), som er en internasjonalt anerkjent database over seriøse open access-tidsskrifter, og som fungerer som et sikkerhetsnett mot useriøse tidsskrifter og utgivere. De vitenskapelige tidsskriftene tilstreber å kvalitetssikre artiklene de publiserer. Dette gjøres normalt ved at redaksjonen først gjør en utsiling, og dernest at artiklene som passerer dette første nåløyet vurderes av et panel av fagfeller. Disse går kritisk gjennom artiklene i en såkalt fagfellevurdering (peer review på engelsk), og de foreslår ofte at forfatteren (forfatterne) gjør forbedringer før en artikkel anbefales publisert. Mulige forskjeller i utvelgelses- og kvalitetssikringsprosessen mellom OA-tidsskrifter og tradisjonelle abonnementstidsskrifter ble drøftet i Uwe Thomas Müllers doktoravhandling fra Humbolt Universität i Berlin (Müller 20096)). Müller fant ikke belegg for at det er noe svakere kvalitetssikring hos OA-tidsskriftene. Ulikheter finnes, med hensyn til hvordan kvalitetssikringen utføres, men skillene går i hovedsak mellom fag (med ulike tradisjoner), og ikke mellom finansieringsmodellene.

Den tradisjonelle modellen der tidsskriftene selger adgang til de vitenskapelige artiklene, har skapt en stor kommersiell industri av publiseringen. Prisene for å kjøpe adgang til tidsskriftene har på samme tid steget kraftig. Det er ulike forklaringsmodeller til denne prisutviklingen. Men det er nærliggende å trekke inn den kraftige konsolideringen på utgiversiden som en faktor. Publisering av internasjonale vitenskapelige tidsskrifter har i dag noen få store forlag som dominerer markedet. Tidsskriftene selges ofte i form av lisensavtaler for store pakker fra utgiverne, og gjerne hele porteføljen i en pakke. Det er vanskelig for institusjonene å si opp pakkene, fordi de inneholder helt sentrale tidsskrifter for forskerne. De høye profittmarginene for de store vitenskapelige utgiverne indikerer også at vi har å gjøre med et marked uten reell priskonkurranse. Og de samme profittmarginene fra den tradisjonelle publiseringsmodellen gjør at utgiverne ikke akkurat er pådrivere for en omlegging til open access-publisering. Markedsmakten til utgiverne opprettholdes til syvende og sist av deres evne til å tiltrekke seg manuskripter fra forskerne, som igjen primært er et resultat av tidsskriftenes status og prestisje. Dette er dermed en sirkel som det er vanskelig å bryte. Forskerens frihet til å velge publiseringskanal resulterer dermed i en markedsmakt til utgiverne, som det vitenskapelige samfunn må betale for, og som begrenser friheten eller muligheten for andre til å nyttiggjøre seg artiklene og forskningsresultatene.

Overgangen til open access

Fordelene ved åpen tilgang til vitenskapelige publikasjoner er så klare, at de aller fleste er enige om at det er dit vi må komme: At (praktisk talt) alle vitenskapelige dokumenter blir åpent og fritt tilgjengelige for enhver som har nytte av dem. Spørsmålet er hvordan man kommer dit.

En vei er at (etter hvert alle) forskningsinstitusjoner som forvalter offentlige forskningsmidler krever at de vitenskapelige artiklene skal være åpent tilgjengelige. Flere og flere gjør nettopp det. Finansieringskilder som forvalter offentlige forskningsmidler stiller krav om open access, og stiller samtidig midler til rådighet for å betale for OA-publisering. Samtidig har de fleste tradisjonelle abonnementsfinansierte tidsskriftene også åpnet opp for OA-publisering. Det betyr at forfatteren får mulighet til å frikjøpe sin artikkel, slik at denne blir gjort åpent tilgjengelig. Et slikt tidsskrift kalles for hybrid, og vil da inneholde både åpent tilgjengelige artikler og artikler som er tilgjengelig kun for de som abonnerer.

En annen modell som er tatt i bruk er at (nasjonale) konsortier forhandler frem avtaler med store utgivere om pakkeløsninger som betyr fri adgang til alt innhold og samtidig fri adgang til å publisere open access i utgiverens (hybride) tidsskrifter. En slik modell, dersom den blir vanlig i de fleste land med vitenskapelig produksjon, kan gi relativt rask overgang til open access, uten at forskerne trenger å vende ryggen til sine favoritt-tidsskrifter. Det gjenstår å se hvor vanlig slike avtaler blir. Og det gjenstår å se hvordan økonomien i slike avtaler vil utvikle seg.

Som nevnt bør publisering ses på som en tjeneste forskeren eller institusjonen kjøper fra en tilbyder. Og den som velger hvor det skal publiseres bør på en eller annen måte ha ansvar for å forvalte et budsjett, slik at pris reelt må vurderes opp mot kvalitet. Da vil man kunne få et sunt marked der de dyreste (og de med for dårlig kvalitet) taper konkurransen i markedet. Utfordringen er å etablere modeller som ivaretar en slik ønsket konkurranse, for på den måten å redusere utgivernes markedsmakt.