Den nordiske styringsmodellen

Innslaget av forskning øker i alt som omgir oss. Det er imidlertid lite framme i det offentlige ordskiftet at dette også kan gjelde i forhold til det vi oppfatter som samfunnsmessige problemer. I de nordiske landene har vi lang tradisjon for å betrakte forskning og teknologi som tilnærmet nøytrale midler eller ”ren kraft”, til oppfyllelse av politiske målsetninger i forhold til ulike samfunnssektorer. Avstand og arbeidsdeling preger forholdet mellom forskning og politikk i det Kjell Eide (1996) har kalt ”den nordiske styringsmodellen”.

Forholdet mellom forskning og samfunn er også i liten grad tatt opp i de nordiske makt- og demokratiutredningene. ”Politikkens retrett” fra de etablerte politiske institusjoner ble diagnostisert i forrige runde av nordiske maktutredninger. Maktutrederne gjenfinner politikken i jussen, i mediene og i økonomi-  og næringsliv. Men altså ikke i forskningskomplekset. Dette trenger ikke bety at forskningssystemet i Norge gir beskjedne bidrag til politikk- og samfunnsutvikling sammenlignet med andre land. Men det at maktutredningene i liten grad problematiserer dette, kan innebære en manglende forståelse av samspillet mellom forskning og samfunn og de utfordringene dette gir.

Klimakrise og finanskrise er imidlertid i ferd med å slå inn i den norske offentlige debatten, og dette kan berede grunnen for en annen og mer kompleks forståelse av forholdet mellom forskning og samfunn.  For eksempel i en kronikk i Aftenposten 23.01.08 om forholdet mellom klima og kunnskap:

Sammenhengen mellom klima og kunnskap er dyp og urovekkende. Klimaet synes å være i endring fordi kunnskaps- og teknologiutviklingen har vært eksplosjonsartet de siste 200 år. Vitenskap, teknologi og industri har i løpet av denne tiden sørget for velstandsvekst og forbedring av våre levekår. Så lenge pengene, oljen og helsen fortsatte å strømme inn uten synlige problemer var det heller ingen grunn til å gjøre dem til gjenstand for utstrakt politisk debatt. Man har hatt debatt men det var primært i form av fordelingsspørsmål. (Strand og Rommetveit 2008)

Vi har nå hørt statsråden for forskning karakterisere klima- og finanskrise som to hendelser som viser at den gamle kunnskapen ikke har vært god nok. Det er viktig å understreke at dette ikke betyr at vitenskap og teknologi betraktes som årsak til klima-, miljø-, utviklings- og finanskriser, like lite som vitenskap og teknologi alene kan ”redde verden”. Poenget er at forskning og teknologi i dag sjelden opptrer alene eller kan studeres og utvikles alene. Forskning virker sammen med eller som innvevd i andre samfunnsmessige, kulturelle og historiske faktorer. Et begrep som ofte brukes på engelsk er “co-evolution” eller “co-production of science and society”. (Nowotny et al. 2001, Jasanoff 2004) Denne innvevdheten gjør styringsordninger basert på avstand og klar arbeidsdeling som i den nordiske modellen, lite produktive. Det er kompleksiteten og dynamikken i samspillet mellom forskning og samfunn vi må få bedre grep om. Det er en forutsetning for utvikling av nye styringsordninger, institusjoner og løsninger.

Det er de såkalte teknovitenskapene, informasjons- og kommunikasjonsteknologi, bio- og genteknologi samt materialteknologi, som tydeligst setter i spill og undergraver grensene mellom vitenskap og samfunn, forskning og politikk. Slike bindestreks-teknologier eller teknovitenskaper er preget av en omvendt logikk idet kunnskapen må anvendes for å kunne testes. (Beck 1996) Med andre ord så svinner tiden og rommet mellom produksjon av kunnskap og dens anvendelse. Teknovitenskapene kan få virkelighetsformende effekter relativt direkte. Det er ikke nye kart som produseres, det er terrenget som endres: ”80-årenes satsingsområder som informasjonsteknologi, bioteknologi og materialteknologi, demonstrerer med all ønskelig tydelighet at vi med full fart er på vei mot et samfunn der produksjonsteknologi bygger direkte på vitenskapelig forskning – et forskningsavhengig samfunn”. (Sejersted 1989) Teknovitenskapene kan bli mønstergivende for en endring i forståelsen av forholdet mellom forskning og samfunn gitt at det invasive aspektet vektlegges. (Tranøy 1986/1991) Et klassisk eksempel utgjøres av reproduksjonsteknologien, fra prøverørsbefruktning til kloning, mens syntetisk biologi er et mer aktuelt eksempel.

Positivismekritikk og impotens

Nå er det ikke første gang dobbeltheten i det vitenskapelige prosjektet påpekes. Den fikk stor oppmerksomhet på 60-og 70-tallet, med utgangspunkt i 50-tallets ”deltakar-tilskodar”-problematikk. (Skjervheim 1976) Forskning og teknologi er ikke bare integrerende for samfunnsutviklingen, forskning og teknologi er også alltid allerede integrert i den større samfunnsutviklingen. I kjølvannet av den positivismekritiske bevegelsen har vi fått vitenskapssosiologiske, vitenskapshistoriske, kunnskapsantropologiske og forskningspolitiske studier. Disse relativt nye ”eksternalistiske” betraktningsmåtene har plassert vitenskapen inn i de større samfunnsmessige sammenhengene, men har i mindre grad maktet å gripe vitenskapens indre. Dette gjelder både vitenskapen som kognitivt felt, som ”erkjennelse” (Bärmark 1984, Elzinga 1986, Oden 1989), og forskningens ulike mikromiljøer (Wittrock 1989). Slik oppsummerer Evelyn Fox Keller (1985) situasjonen: ”Yet, while our sensitivity to the influences of social and political forces certainly has grown, our understanding of their actual impact on the production of scientific theory has not.”

Ambisjonene til 60- og 70-tallets positivismekritikere er langt fra en innløsning i ny og annerledes, mer samfunnsmessig robust, forskning. (Gregersen og Køppe 1985, Kjørup 1985, Håkanson 1988) I Vitenskapen og vår hverdag drøfter John Lundstøl (1977) hvordan de ”indre sammenhenger mellom vitenskapens utvikling og politikken” gled ut av interessefeltet og peker på et norsk særtrekk: ”Det skjedde ikke minst fordi folkebevegelsen mot norsk medlemskap i det europeiske fellesmarked tilsynelatende styrket grunnlaget for direkte politisk aksjon”.

Fra samfunnskontrakt til samfunnsdialog

Grøholt-utvalget som på slutten av 80-tallet utarbeidet forslag til nye styringsordninger for forskning, satte arbeidet med og for en ny kontrakt mellom forskning og samfunn på vår nasjonale dagsorden. Det er skapt en uoversiktlighet ved at den gamle ”sosiale kontrakt” basert på avstand og arbeidsdeling mellom vitenskap og samfunn er brutt sammen. Utvalget argumenterte for en ny forhandlingsprosess og pekte på en rekke av de temaene som siden har preget den internasjonale debatten. (NOU 1991:24) I denne debatten er det i dag røster som hevder at tiden for kontraktstenkning er forbi. (Guston 2000) I stedet argumenteres det for tettere samspill og mer interaksjon mellom forskning og samfunn. Forskningens legitimitet, tillit og ”sosiale kapital” må gjenskapes og stadig fortjenes gjennom ulike former for samarbeid.

Internasjonalt har diskusjonene, eksperimentene og utviklingsarbeidet knyttet til forholdet mellom forskning og samfunn vært intense på 2000-tallet. Temperaturen i diskusjonene tyder på at det rokkes ved grunnleggende investeringer – institusjonelle så vel som individuelle. Vi skal ikke bare lære noe nytt som kan adderes til det kunnskapsgrunnlaget vi allerede opererer på bakgrunn av.  Det handler om et paradigmeskiftet med hensyn til grunnleggende forståelser av forholdet mellom forskning og samfunn. Det er vanlig å knytte dette skiftet til et sammenbrudd i såkalte lineære forståelsesformer (Gibbons et al. 1994): Først har vi grunnforskning, så anvendt forskning og til slutt produktet eller anvendelsen/ handlingen der ute i samfunnet. Denne lineære modellen eller forståelsesformen postulerer en avstand mellom forskning og samfunn som gjør det mulig å tenke arbeidsdeling mellom forskning og forvaltning og mellom forskning og politikk. Modellen inviterer også til å tenke reguleringen og styring av forholdet mellom forskning og samfunn i kontraktstermer, slik vi for eksempel kan finne drøftinger av forskningens samfunnskontrakt i ulike meldinger om forskning fra regjeringen.

Nye samspillsutfordringer

En sentral skikkelse i EUs forskningpolitikk som Helga Nowotny, mangeårig leder av European Research Advisory Board (EURAB), har på bakgrunn av sammenbruddet i den lineære modellen (Nowotny et al. 2001) lenge insistert på større grad av gjensidighet i forholdet mellom forskning og samfunn. Hun har også utformet argumenter for at en slik utvikling forutsetter større grad av transparens med hensyn til forsknings- og teknologiprosessene. (Nowotny 2005) Det er ikke lenger nok å satse på å fremme aktivitet i forhold til det å sluse forskningens resultater inn i samfunnet (science in(to) society). Nowotny hevder at forskningssystemene må åpne seg, og spesielt mener hun at det er viktig å kunne formidle ”uncertainties, contradictions and contingencies”; alt det som ikke kan sikres som ”vitenskapelig” belagt og som dermed problematiserer oppfatningen av forskning som basert på nøytrale og dels ”objektive” kunnskapsprosesser (society in(to) science).  Det er nødvendig å utvikle ”a new kind of more mature partnership” hevder Nowotny (2005), og dette kan først skje dersom forsknings- og teknologiutviklingsprosessene i større grad åpnes opp:

Science can no longer expect unconditional support on the part of society for whatever it wants to do, nor unconditional acceptance of its authority. Society will have to become more involved in understanding better how research actually functions and why it is important. (min uthevning)

I Storbritannia, et av de landene som står fremst i Europa mht utviklingen av forskningens samfunnsdialog, er samme tendens tydelig. I kjølvannet av skandalene med kugalskap på 90-tallet, ble det lagt stor vekt på å arbeide seg vekk fra den såkalte ”deficit model” der en klassisk (folke)opplysningsmodell dominerte. Den opplysende og forklarende monologen fra forskningens side skulle erstattes med (samfunns)dialog. Etter en periode hvor vekten har vært lagt på å utvikle ulike former for dialog-mekanismer, som folkejuryer, lekfolkskonferanser, konsensuskonferanser og fokusgrupper, for å hjelpe ”samfunnet å tale tilbake til forskningen”, rettes fokus nå i økende grad mot forsknings- og teknologiutviklingsprosessene selv. (Demos 2004) Denne vendingen beskrives ofte som ”upstream” og Demos (2005) plasserer utfordringene på denne måten i rapporten The Public Value of Science:

Those who see upstream engagement as a means of providing earlier and better predictions of risks and impacts are missing the point. It is not a matter of asking people, with whatever limited information they have at their disposal, to say what they think the effects of ill-defined innovations might be. Rather, it is about moving away from models of prediction and control, which are in any case likely to be flummoxed by the unpredictability of innovation, towards a richer public discussion about the visions, ends and purposes of science. The aim is to broaden the kinds of social influence that shape science and technology, and hold them to account.

Det er forsknings- og teknologisystemenes refleksivitet ”upstream engagement” først og fremst handler om. En konstruktiv samfunnsdialog forutsetter at forskere i større grad makter å åpne opp forskningsprosessene og erkjenne grensene for sin kunnskap. Slik blir styringsproblematikken i forskning et spørsmål om hvorvidt de valg som tas og de premisser for valg som utvikles i forskningen, er åpne for innsyn og medvirkning. (Kallerud 1992) En hovedutfordring i arbeidet for å utvikle samspillet mellom forskning og samfunn, er for forskersamfunnet å invitere til dialog på måter som gjør det mulig og interessant for andre sentrale samfunnsaktører å involvere og engasjere seg. Det å utvikle samfunnsdialogen stiller store krav til endring for ekspertsystemer generelt og forskningsystemet spesielt. (Jasanoff 2003) En av utfordringene ligger i ”å få frem samfunnsborgeren i forskeren”. I forordet til Sue Weldons (2004) Public Engagement in Genetics understreker Brian Wynne hvordan denne forståelsen er i emning:

The only-recently recognised challenges of two-way understanding between science and its publics, replacing one way of understanding of science, are in their very earliest days. This is emphatically a long haul, of nurturing not merely policy shifts (valuable though they may be), but profound cultural change in such science fields, their policy and technological uses, and the assumption underpinning them. …The bottom-line issue in the new climate of “public engagement” is not just seeking earnestly for ‘public inputs’ – preferences, values or knowledge. It is being encouraged, by public dialogues and questions among other things, to question the validity of our own scientific-institutional taken-for-granted assumptions and routines.

Dersom forskningen virker inn på samfunnet direkte, blir det nødvendig å arbeide med forskningens legitimitet og ansvar på et bredere grunnlag enn ved henvisninger til at offentlige bevilgninger til forskning blir disponert og fordelt gjennom institusjoner og fordelingsmekanismer som ivaretar strengt interne kvalitetskrav og profesjonsetiske normer. I boken Re-Thinking Science: Knowledge and the Public in an Age of Uncertainty (Nowotny et al. 2001) oppsummeres den internasjonale debatten om konsekvenser av sammenbruddet i kontraktstenkningen, og det påpekes at samfunnsdialogen nødvendigvis vil være en kontinuerlig prosess:

That the authority of science in the future will have to be established in an ongoing process that needs to be worked out again and again in each concrete situation is the meaning of the somewhat aphoristic title of this final chapter of the book, that re-thinking science is not science re-thought.

Fra forskningsprosesser til læreprosesser

Samspillsmetaforikken representerer et argument om at tettere interaksjon med omverdenen gir bedre, mer ”robust”, kunnskap. Dette er en påstand som fremdeles oppleves som provoserende av mange forskere. Hvor langt inn i forskningen rekker samspillsarenaen og hva skal interaksjonen handle om? Relevans, kvalitet eller kanskje begge deler? Det å inngå i samarbeid i mer horisontale partnerskap, er en utfordring for ekspertsystemer mer generelt. Kanskje er utfordringen spesielt stor for akademiet, som må tre ut av sin antatte nøytralitet og objektivitet for å utforme en ny rolle som en synlig, tydelig og retningsgivende samfunnsaktør. Det å utvikle en rolle som samspillende aktør synes å kreve en ydmykhet og et fokus på egne begrensinger som faller tungt. (Jasanoff 2003, EC 2007) På mange måter kan det beskrives som ”kontraintuitivt” for forskningssystemet å bevege seg bort fra en mestrings- og kontrollmodus, og åpne opp sine prosesser for større grad av innsyn og for medvirkning fra andre.

På 2000-tallet har debatten og eksperimentene med andre styringstilnærminger og -former tiltatt. Under overskriften STI-Governance (Science-Technology-Innovation Governance), drøftes forutsetningene for at slike mer horisontale styringsformer skal kunne utvikle seg. Forskningsinstitusjonene kommer med dette tett på en politisk rolle, og det er en forutsetning for konstruktiv utvikling av mer horisontale styringsformer at dette erkjennes; ”den systemiske karaktären av forskning vilket bl a medför ett närmande mellan styrning och ledning av forskning och innovasjon med policy og politikk”, for å sitere Arne Eriksson (2005) slik han utlegger en utredning Technopolis har utført om styringsutfordringene.

Den tilnærming til styring og organisering av åpne, dynamiske systemer som aksjonslærings- og aksjonsforskningstradisjonen representerer, trekkes fram i en fersk rapport fra EU-kommisjonen, Taking European Knowledge Society Seriously: Report of the Expert Group on Science and Governance. (EC 2007) Denne tradisjonen presenteres også som relevant for arbeidet med forsknings- og teknologievaluering i for eksempel Christoph Mandls ”Evaluating Evaluations or the Case for Action Research” i Plattform fteval/Newsletter juni/2007 med tittelen Excellence: to pick or to foster? Dette er drøftinger som indikerer nødvendigheten av at forskningsprosesser tar mer mønster av (kontinuerlige) læreprosesser. Det understrekes hvor viktig det er å være oppmerksom på at det må være balanse mellom ulike typer kunnskap i arbeidet for å utvikle samspillet mellom forskning og samfunn på produktive måter. Særlig må den gestaltende og skapende kunnskapen få rom og utviklingsmuligheter som grunnforutsetninger for å inspirere (selv)ledelse, læring og utvikling i horisontalt samspill (Eriksson 2005). Den analytiske kunnskapen som en prosjektorganisasjon eller en teknokratisk rasjonalitet verdsetter, fungerer ikke i forhold til den kompleksitet og endringshastighet som på de fleste områder er en grunnbetingelse for vårt samvirke og våre samvirkende prosesser i dag. Francis Sejersted (1991) formulerte det slik i artikkelen ”Er det mulig å styre utviklingen?”

Vi trenger altså en teknologipolitikk i egentlig forstand. –Og med en politikk menes ikke bare adekvate midler til å realisere omforente mål. Det kreves at man gjennom offentlige resonnementer arbeider med vår felles forståelse, med våre symboler og våre drømmer, og at vi gir rom for ekspressiv handling så vel som instrumentell handling.

En situasjon med stadig mer åpne systemer for kunnskapsproduksjon, krever fokus på forskningens direkte virkelighetsproduserende effekter, dens implikasjonskontekst. (Nowotny et al. 2001)  Eller for å si det med Donna Haraway (1997): “The relations of democracy and knowledge are up for materialized refiguring at every level of the onion of doing technoscience, nor just after all the serious epistemological action is over”. Verken bærekraft eller andre verdier vi måtte ønske å realisere, kan sikres i ettertid. Det er slike utviklingstrekk som har fått Ulrich Beck (1996) til å spørre om det representative demokratiet er på vikende front gjennom at det moderne forskningskomplekset utvikles som et eget politikkområde: ”Politics breaks out in a new and different way, beyond the reach of formal responsibilities and hierarchies. So we are looking for politics in the wrong place, with the wrong concepts, on the wrong floors, on the wrong pages of the daily newspapers.”

Et annet uttrykk for at mer samspill-/nettverksorienterte forståelsesmodeller av forskningsprosessen er i ferd med å slå rot, finner vi i kravet om at forskningens etiske, juridiske, samfunnsmessige og kulturelle dimensjoner og mulige implikasjoner i større grad må trekkes inn i det (tekno)vitenskapelige forskningsarbeidet. (Fisher et al. 2006) I europeisk sammenheng drøftes dette nå i forhold til design av neste generasjons ELSA-forskning (der ELSA står for Ethical, Legal, Societal Aspects av nye og fremvoksende teknologier). I dag drøftes de samfunnsmessige spørsmålene i denne forskningen som om de først og fremst angår anvendelsesfasen. I den grad slike spørsmål også må håndteres av og i de kunnskapsproduserende institusjoner selv i samspill med andre samfunnsaktører, vil det representere kraftige kompetanseutfordringer og kreve stor endringskapasitet. Ikke minst ser vi hvordan en tradisjonell forskerrolle utfordres. (Wynne 2006) I den neste fasen av ELSA legges det vekt på å fostre eksperimenter med nye styringsformer for å åpne opp kunnskaps- og teknologiutviklingsprosessene, slik at grunnleggende utfordringer knyttet til verdier, vurderinger og valg kan drøftes på et så tidlig tidspunkt som mulig. I den nevnte rapporten fra EU-kommisjonen i 2007 om vitenskap og styringsproblematikk (science and governance) settes dette på dagsorden på følgende måte:

This institutional focus on post-innovation, ’downstream’ or output questions as the only ones of interest to publics marginalises legitimate democratic concerns about inputs (such as imagined social purposes, needs, benefits and priorities) that drive innovation in the first place. An important change in governance of innovation would be strategic development of improved European institutional capacity to deliberate and resolve normative questions concerning the prior shaping of science and innovation: over their directions as well as their scale and speed. (min utheving)

Lærings- og utviklingsarbeid er i ferd med å bli et hovedtema i debatten om styringsutfordringer. Slik introduserer rapporten sitt argument om et nødvendig kulturskifte:

Our conclusion that questions have to be kept in mind as an on-going element of policy itself, while we nevertheless have to act, suggests that science and governance institutions need to learn to make a shift in policy and practices towards more inclusive, reflective and open forms of learning.

Forskningskvalitet i spill?

Samspillsmodeller for forskning-samfunn krever også endringer i kvalitetsbegrepet. ERiC-prosjektet, som er et samarbeid mellom flere policy-organisasjoner i Nederland, er motivert av at organisasjonene ikke vet hvordan de best skal identifisere potensialer for produktivt samspill mellom forskning og samfunn, hvordan de skal fremme slike interaksjoner gjennom sine virkemidler eller hvordan de skal evaluere dem. (Spaapen et al. 2007) På denne bakgrunn og ved å holde spørsmålene åpne, skaper organisasjonene muligheter for horisontalt samspill, utviklingskoalisjoner og (aksjons)læring i forsknings- og samfunnssystemet. Det å bidra til gode og produktive interaksjoner mellom forskning/teknologi og samfunn, blir et kvalitetsmål: (EC 2007)

Recent discussions of Mode-2 science (Gibbons et al. 1994;  Nowotny et al. 2001) has pointed out that ways of producing technoscientific knowledge already extend well beyond the classical ’independent’ mode of basic science. Stronger roles of applications contexts and imaginations in the very production of knowledge, transdisciplinarity, and socially as well as epistemically extended peer-review are but a few elements which indicate much broader social involvement in how knowledge is produced and validated. This co-production of science and society changes the very meaning of notions like objectivity and rationality.

Det er ikke (lenger) nok å samspille med andre aktører for å identifisere hva det skal forskes på; for eksempel identifisere tema- eller satsingsområder og sentrale samfunnsutfordringer. Det er viktig også å sette på dagsorden utfordringer som gjelder hvordan forskningsprosesser utvikles som gode og produktive interaksjoner mellom forskning og samfunn; hvordan vi utvikler og hvordan vi evaluerer samfunnsmessig robuste innovasjonsprosesser. (Voss et al. 2006) En mer kompleks, dynamisk og ikke minst åpen forståelse av forholdet mellom forskning og samfunn, krever utvikling av ny kompetanse og nye ferdigheter i forskningssystemet. Utfordringene er institusjonelle og organisatoriske, så vel som individuelle.