Både legmenn og profesjonelle bør unngå å kjøpe eller tilegne seg slike gjenstander. Det mest detaljerte regelverk som beskriver ulike eksempler på ulovlig handel med kulturgjenstander finner vi i ICOM Code of Ethics for Museums fra 2004. ICOM (International Council of Museums) har også utarbeidet en Rødliste over mistenkelige gjenstander fra visse land og verdensdeler. Disse inkluderer Afghanistan, Afrika, Kambodsja, Mellom-Amerika og Mexico, China, Colombia, Den dominikanske republikk, Egypt, Haiti, Irak, Irak 2015, Latin-Amerika, Libya, Peru og Syria.

Forskning på slike gjenstander reiser særlige forskningsetiske utfordringer. Er det i det hele tatt riktig og akseptabelt å forske på gjenstander med tvilsomt opphav? Hvilke hensyn spiller eventuelt inn i en vurdering av hvorvidt slik forskning kan gjennomføres? Hvilket ansvar har institusjonen og hvilket ansvar har den enkelte forsker for at både juridiske og etiske faktorer blir vurdert?

Forskerens plikt til å unngå forskning på gjenstander med uklar eller omstridt proveniens

I likhet med alle andre, har forskere og forskningsinstitusjoner en plikt til å unngå befatning med noe man har god grunn til å tro er stjålet eller ervervet på tvilsomme måter. Konvensjoner og retningslinjer på området understreker denne plikten. I punkt 24 i Forskningsetiske retningslinjer for samfunnsvitenskap, humaniora, juss og teologi heter det for eksempel: ”Forskere og forskningsinstitusjoner bør utvise aktsomhet og ikke i forskningsøyemed tilegne seg kulturminner som ikke har klarlag, eller har omstridt, opprinnelses- og eierhistorie (proveniens).”

I spesielle tilfeller kan det imidlertid være grunn til å gjøre unntak fra hovedregelen. I ICOMs museumsetiske regelverk fremholdes det at dersom kunnskapsverdien til en gjenstand med tvilsomt opphav er særlig høy, bør den likevel innlemmes i en museumssamling (3.4.). Det presiseres imidlertid at en gjenstand uten proveniens bare bør inngå i en museumssamling dersom den innehar ”enestående erkjennelsesmessige egenskaper”, og at det dermed vil være i samfunnets interesse å bevare den. Dette unntaket peker mot den plikten forskere har til å fremskaffe kunnskap. Plikten gjelder selvsagt ikke absolutt, den må ofte veies opp mot andre plikter. Men dersom vi aksepterer at forskere har en slik plikt, og at det kan være unntak fra plikten til å unngå forskning på gjenstander med tvilsomt opphav, synes det som om det kan åpnes opp for en avveining i hver enkelt situasjon, der også andre hensyn spiller inn.

Bevaring av kulturminner

Et absolutt forbud mot forskning på gjenstander med usikkert opphav kan utgjøre en trussel mot forskerens forpliktelse til å anskaffe og bevare kulturminner for å analysere dem og formidle resultatene til allmennheten og til senere generasjoner. I noen tilfeller kan det stilles spørsmål om gjenstander virkelig blir tatt vare på der de er, og om det er mulig å gjennomføre viktig forskning der. Dette gjelder særlig dersom materialet kommer fra krigsområder eller fra samfunn preget av korrupsjon. Det kan også være sterk motstand mot forskning på gjenstander av ideologiske eller religiøse grunner, og lokale krefter kan bidra til å ødelegge kulturminner. Et eksempel er Talibans ødeleggelse av Buddha-statuene i Bamiyandalen i Afghanistan i 2001. Taliban-lederen mullah Muhammed Omar krevde at alle statuer og bilder som forestilte mennesker måtte tilintetgjøres. Buddha-statuene ble ødelagt, det samme ble en rekke gjenstander i afghanske museer.

Særlig når det gjelder spørsmålet om tilbakeføring, er det av betydning å vurdere graden av sosial orden og vilje til å ta vare på materialet i det aktuelle landet. ICOM regelverkets hovedprinsipp er imidlertid at museer bør være villige til å starte forhandlinger om tilbakeføring av kulturgjenstander til opprinnelseslandet eller -folket (6.2 og 6.3).

Samtidig vil det at gjenstander fjernes fra sitt opprinnelige funnsted gjennom plyndring, hindre forskning i den konteksten de hører hjemme i. Det kan føre til materialet blir mindre interessant rent forskningsmessig. Et annet problem er at handelen med gjenstander med tvilsomt opphav ofte vil føre til at materialet blir spredt, noe som også betyr at kunnskapen forskeren får ut av materialet blir redusert. Når gjenstander bringes vekk fra sitt opprinnelsessted og det hersker usikkerhet om gjenstandenes historie, er det dessuten større mulighet for forfalskning.

Bidrag til ulovlig handel

Dersom vi antar at den aktuelle gjenstanden faktisk vil gi økt og viktig kunnskap, hvorfor skal det da være galt å forske på den? Et vesentlig poeng i denne sammenhengen er at forskere ikke bør bidra til å øke forekomsten av ulovlige handlinger. Den illegale handelen med kulturgjenstander er en stor og voksende geskjeft, med koplinger til narkotika- og våpenhandelen. Forskning på gjenstander med uklar eller omstridt opprinnelses- og eierhistorie kan bidra til å opprettholde et illegitimt marked. Slik forskning kan også påvirke markedsprisen. Når man kjøper en plyndret gjenstand bidrar man til at etterspørselen blir større, og at mer plyndres.

Men når gjenstander med usikkert eller omstridt opphav allerede er ervervet (og forskerens bidrag til det ulovlige markedet dermed er mindre direkte), kan det stilles spørsmål om det er bedre å forske på dem, enn å la gjenstandene ligge i fred og dermed hindre viktig fagkunnskap.

Forskerens ansvar og uavhengighet

Forskning på gjenstander med tvilsomt opphav kan også reise etiske utfordringer med hensyn til forskerens uavhengighet. Dersom gjenstandene befinner seg hos en privat samler, kan forskeren bli avhengig av eierens godvilje for å få tilgang til samlingen. Det kan videre føre til at forskeren unnlater å stille spørsmål om gjenstandens opprinnelse. (Se også Forskningens verdier.)

Det vil ikke alltid være opplagt at en gjenstand er ervervet på ulovlig vis. Forskere og forskningsinstitusjoner har like fullt et ansvar for å forholde seg til forhistorien til gjenstandene det skal forskes på. Lover og retningslinjer understreker et krav om nødvendig aktsomhet. Dette kravet tilsier at den som besitter gjenstandene har en undersøkelsesplikt, samt en plikt til å rådføre seg med eksperter på feltet (se for eksempel ICOM Code, pkt. 2.3.). Har også forskere og institusjoner et ansvar for å utøve nødvendig aktsomhet og hva innebærer i så fall det?

Ved forskning på gjenstander med uklart opphav bør forskeren gjøre et seriøst forsøk på å lete etter legitime eiere. Ideelt sett bør undersøkelsene skje før forskningen settes i gang. I enkelte tilfeller kan forskningen i seg selv bidra til å lokalisere den opprinnelige eieren eller opprinnelsesstedet. Et minstekrav er at forskere eller institusjoner krever at eier av gjenstandene som stilles til disposisjon for forskning, oppgir eierhistorie. Et strengere krav vil være at forskere selv har en plikt til å gjøre undersøkelser om eierhistorie, innenfor rimelighetens grenser.

Dersom en forsker eller en institusjon har en positiv mistanke om at gjenstander er stjålet har man dessuten en opplysningsplikt. Det kan imidlertid stilles spørsmål ved om opplysningsplikten er absolutt, for eksempel i en situasjon der det å opplyse om materialet med stor sannsynlighet fører til at materialet ikke blir bevart.

Utvalgte nasjonale og internasjonale lover og retningslinjer

En rekke nasjonale og internasjonale lover dekker problemstillinger relatert til forskning på gjenstander med tvilsomt eller ukjent opphav. Viktigst blant de internasjonale er:

  • ICOMs museumsetiske regelverk (2004);
  • Overenskomst om beskyttelse av kulturverdier i tilfelle av væpnet konflikt (Haag-konvensjonen av 1954 om vern av kulturarv i krig, Første protokoll 1954, Annen protokoll 1999, sistnevnte foreløpig ikke tiltrådt av Norge);
  • UNESCOs konvensjon om tiltak for å forhindre ulovlig handel med kulturgjenstander (1970, ratifisert av Norge 2007);
  • UNESCOs konvensjon om vern av immateriell kulturarv (2003, ratifisert av Norge 2007);
  • Unidroits konvensjon om stjålne eller ulovlig utførte kulturgjenstander (1995, ratifisert av Norge i 1995).

Viktige norske lover er:

  • Kulturminneloven (1978);
  • Straffeloven § 317 (1902).
  • Se også uttalelse fra Den nasjonale forskningsetiske komité for samfunnsfag og humaniora (NESH) 30.06.2005

I Norge behandles saker som gjelder import eller eksport av kulturgjenstander formelt av Kulturrådet, som forvaltningsmessig har det overordnede ansvaret for norske museer. Kulturrådet har utarbeidet en rekke dokumenter og retningslinjer som omhandler lovlig og ulovlig handel med kulturgjenstander ( http://www.kulturradet.no/museum-arkiv-kulturvern/vis-artikkel/-/fakta-utforsel-og-innforsel-av-kunst-og-kulturgjenstander ). Rådet samarbeider også tett med tilsvarende institusjoner i utlandet.