Varslerfunksjonen ved uredelighet

I forskning etterstreber vi “intersubjektivitet”, det vil si at forskningsresultater i størst mulig grad skal være uavhengig av personen som driver forskningen. Vi mener da at resultatene er “objektive”. En forutsetning for å oppnå dette er at forskerne er ærlige og at man ikke bevisst jukser med data, verken ved at man fabrikerer data eller at man plukker ut og bare beholder data som stemmer med en spesiell oppfatning. (Se Fusk og plagiering.)

Fusk fører til at forskning kommer i vanry, og at den institusjonen der fusket har forekommet kommer i vanry. Fusk er én faktor som fører til at vi ikke kan stole på enkeltundersøkelser, men må kreve at minst to ulike, ikke samarbeidende forskningsgrupper må komme fram til samme resultat før vi våger å tro på resultatet. Fusk i forskningen kan også føre til feilinvesteringer i samfunnet og andre økonomisk uheldige følger som det kan ta lang tid å rette opp. Fusk kan virke hemmende på åpenhet og kommunikasjon forskere imellom.

Det er vanlige mennesker med sterke og svake sider som driver forskning. Dette kan tale for å ha et system som kan slå ned på fusk i forskningen, for at så få som mulig skal bli fristet til å fuske. Har vi et slikt system? Bare delvis. Varslerfunksjonen er et avgjørende ledd i et slikt system.

Hvem tar varsleransvaret?

Dersom en forsker fusker, vil det før eller senere bli fremsatt påstander om uredelighet, i alle fall dersom forskningen foregår i et fagområde der mange uavhengige forskergrupper driver lignende forskning som fuskeren. Det kan imidlertid være personer i svært ulike posisjoner som varsler om fusk.

En forsker fra en konkurrerende forskningsgruppe kan slå alarm. En mer eller mindre nær kollega kan slå alarm. Eller en av fuskerens stipendiater eller masterstudenter kan ta affære først. Før eller siden vil også institusjonen kobles inn. Ideelt sett burde institusjonen ha god nok kvalitetssikring slik at fusket oppdages der. I praksis er dette ofte vanskelig siden man vanligvis skal være godt inni et fagfelt for å kunne oppdage intelligent fusk.

Hva gjør man dersom man oppdager fusk?

Tenk deg at du har oppdaget noe du mener er fusk. Det kan være en ubehagelig oppgave å slå alarm, for du har vanligvis ikke første hånds kunnskap om alle detaljer i det fuskeren har foretatt seg, siden han/hun holder detaljer tett til brystet. Da kan det være vanskelig å være 100 % sikker på at det virkelig er fusk. Det er også en betydelig risiko å gå ut offentlig og hevde at en velrenomert forsker faktisk har fusket. Mange vil kanskje ikke tro deg, om f eks fuskeren er en anerkjent størrelse. Det betyr at du selv kan bli mistenkeliggjort, og man leter etter andre motiver for at du kan ha satt fram de påstandene du har. Du kan risikere å havne i injuriesøksmål, dette kan koste deg både penger og tid. Med andre ord: Det kan i verste fall bli en ubehagelig opplevelse å varsle dersom du må ta hele byrden på egne skuldre.

Det er derfor viktig å rådføre seg med andre og få andre med i varslerprosessen så raskt som mulig. Til syvende og sist er det institusjonen som har ansvar for å forfølge saken og få brakt på det rene hva som har foregått. Ditt ansvar er å få institusjonen til å granske hva som har skjedd.  Det kan imidlertid være lettere sagt enn gjort å få institusjonen til å ta ansvar i tilfeller der fuskeren har et bredt kontaktnett og stor inflytelse. Av den grunn kan det hende du må vurdere flere alternative strategier.

Dersom institusjonen du er ved har et utvalg man kan henvende seg til ved mistanker om forskningsjuks, er det naturlig å kontakte dette. Man kan eventuelt ta kontakt med forskningsdekan eller tilsvarende person, eller rett og slett en kollega eller medstudent man har tiltro til. Det sentrale er å få råd om den videre prosess og å få andre mer eller mindre aktivt inn i prosessen. Er det vrient å finne noen innen egen institusjon, kan det hende at man bør kontakte Granskningsutvalget.

Normalt vil det ikke være lurt å gå direkte til presse/media med en mistanke om fusk. Da vil en selv komme i fokus, og må ta støyten for de reaksjonene som kommer. Dersom mistanken om fusk blir verifisert også av andre enn en selv, vil saken vanligvis komme i media på et senere tidspunkt, og da vil den ofte være lettere å takle.

Forøvrig er et generelt råd å formulere seg diplomatisk. Dersom du påstår at fusk har funnet sted, ligger bevisbyrden på deg. Dersom du varsler ved å si at du har mistanke om fusk, inviterer du de personene og instansene som du kontakter, til selv å finne ut av saken. Uansett er det viktig å samle så konkret dokumentasjon som mulig for det man mener er juks.

Dersom man er på talefot med den man mistenker om fusk, kan det være en tanke å ta opp saken direkte med vedkommende. Noe slikt er spesielt aktuelt dersom den man mistenker har lavere rang enn en selv. Oppdager en professor at en av hennes/hans stipendiater driver med fusk, kan det kanskje ordnes opp i saken lokalt. En publikasjon kan stoppes før den trykkes, eller man kan publisere en errata i ettertid dersom den allerede er publisert.

Dersom man oppdager fusk hos en nær venn, er det vanskelig å innta en varslerfunksjon. Kanskje vil det føre til at vennskapet ødelegges? Eller  kan du kanskje hjelpe din venn eller venninne til å skvære opp fusk på egen hånd, slik at han/hun kan unngå å bli felt av utenforstående med alle problemene det kan medføre?

Er det riktig at alvorlig fusk har funnet sted over tid, vil forhåpentligvis saken komme opp i et egnet forum innen institusjonen der fuskeren arbeider.  Da er det institusjonen som har ansvar for å offentliggjøre tilstrekkelig informasjon til omverdenen, slik at andre blir gjort oppmerksom på hvilke forskningsresultater som er beheftet med fusk.

Det er ikke sikkert at institusjonen tar sitt ansvar fullt ut.  Forskningsinstitusjonen kan komme til å finne det vanskelig å slå ned på konkrete saker der man mistenker fusk dersom for eksempel personen som mistenkes  er blant institusjonens mest velrenommerte og inntekstbringende figurer. Å miste anseelse gjennom mistenkeliggjørelse av en slik person, kan skade institusjonen, i hvert fall på kort sikt.  Av den grunn kan varsleransvaret bli aktualisert på ny dersom du ser at institusjonen bare dysser ned ubehagelighetene uten å rydde ordentlig opp.

Juridisk ansvar

Det er viktig å understreke at institusjonen har et etisk og juridisk ansvar for å rydde opp når en av medarbeiderne har fusket.

Varslerfunksjonen er tatt opp spesielt i arbeidsmiljøloven. Også i Forskningsetikkloven er varslerfunksjonen nevnt. Der legges ansvaret for å ta tak i varslingen hos institusjonen. Det er også viktig å være klar over at institusjonen har et juridisk ansvar for å beskytte varsleren. En institusjon  kan videresende en sak til Granskingsutvalget.

Varslerfunksjonen i betydning: Fare! Fare!

Det finnes også en helt annen form for varslerfunksjon som byr på vanskelige etiske avveininger. Dine forskningsresultater kan ha en viktig implikasjon for samfunnet. Du kan ha funnet ut at barn som har fått en av de vanlige vaksinene vi gir, har lettere for å få en spesiell sykdom enn andre. Imidlertid er det en del statistisk usikkerhet i dataene, og du kjenner til visse metodiske svakheter som du ikke tror spiller noen stor rolle, men du vet ikke sikker om det er tilfelle eller ikke.

Dersom du går ut med dine foreløpige forskningsresultater offentlig, vil kanskje noen barn unngå å bli vaksinert, og derved bli spart for den spesielle sykdommen (forutsatt at dine resultater vil bli bekreftet på et senere tidspunkt).

På den annen side vil barn som ikke får vaksinen, lettere kunne få sykdommen vaksinen virker mot. Det kan føre til at barn i verste fall kan dø, til og med helt unødvendig, dersom det siden skulle vise seg at forskningsresultatene dine ikke holder mål ved nøyere testing.

Dersom du går ut med resultatene dine, vil det også kunne føre til engstelse fra foreldre som allerede har vaksinert sine barn. Engstelse er ødeleggende for helse og velvære, slik at det er et betydelig etisk ansvar å påføre folk engstelse dersom det ikke er god grunn for det.

Å ta varsleransvar i slike tilfeller byr på andre utfordringer og krever ofte en mer moden og bred avveining enn ved mistanke om juks, og alvorlighetsgraden kan være minst like stor.