Innledning

I forskningsetiske retningslinjer som tematiserer betaling for deltakelse i forskning, anses det som berettiget å betale deltakere som kompensasjon for direkte utgifter, tidsbruk og tap av inntekt (Se for eksempel Europarådet 1997 og 2010, samt CIOMS 2002 og NIH 2009). Hvordan en kompensasjonen for bruk av (arbeids)tid skal beregnes, har det vært ulike synspunkter på (jf  Dickert og Grady 1999, Saunders og Sugar 1999, Anderson og Weijer 2002, Draper et al 2009, Stones og McMillan 2010). Den største uenigheten melder seg imidlertid ved betaling for deltakelse som går utover denne formen for kompensasjon. Det er denne mer omdiskuterte betalingen det skal handle om her.

Den første utgaven av denne artikkelen ble utarbeidet parallelt med en veileder om betaling til deltakere i medisinsk eller helsefaglig forskning (NEM 2009). Mange av poengene i denne artikkelen kan gjenfinnes i en utvidet utgave i denne veiledningen.

Betaling kan være nødvendig for å sikre rekruttering

Rekrutteringsbehovet har vært et hovedargument for å akseptere en mer utstrakt bruk av betaling for forskningsdeltakelse. Det er et faktum at antall forskningsprosjekter øker, og deltakere kan fort bli et knapphetsgode. Spørsmålet er imidlertid om det er muligheten til å betale som skal være bestemmende for hvilke prosjekter som lettest lar seg gjennomføre?

For studier der den vitenskapelige verdien er avhengig av en stor og representativ deltakergruppe, kan betaling eller belønning være avgjørende for å sikre tilstrekkelig og adekvat rekruttering. At betaling kan motivere til deltakelse, er godt dokumentert (jf for eksempel Stunkel og Grady 2011). Ikke minst når det gjelder prosjekter som erfaringsmessig sliter med rekrutteringen, som spørreundersøkelser per post (Singer og Bossarte 2006, Bentley og Thacker 2004, James og Bolstein 1990). I samfunnsvitenskapelig forskning har betaling som insentiv vist seg å fungere best overfor grupper med lav sosial og økonomisk kapital som erfaringsmessig har vært vanskelig å rekruttere (Singer og Bossarte 2006, Groves et al 2000, Simmons og Wilmot 2004).

Økonomisk gevinst er imidlertid bare én av flere mulige og reelle motivasjonsfaktorer hos deltakere i forskning (jf Stunkel og Grady 2011). Mange forskningsprosjekter kan derfor (og må også) gjennomføres uten et tilbud om betaling. Ved å fokusere på andre faktorer som kan påvirke menneskers stillingtaken til forskning (for eksempel mulig helsegevinst, interesse for studiens formål, tillit til forskeren/forskningen, tilfredsstillelse av intellektuell nysgjerrighet eller behovet for å kunne hjelpe andre, dele viktige erfaringer eller delta i aktiviteter der en samspiller og samtaler med andre), vil rekrutteringen også kunne økes på andre måter enn gjennom tilbud om betaling (Dunn og Gordon 2005, Singer og Bossarte 2006).

Selv om betaling ikke er nødvendig for å sikre rekruttering, kan det likevel være en legitim måte å motivere til deltakelse på. Det finnes mennesker som både støtter formålet med et prosjekt og anser konsekvensene av deltakelse som akseptable, men som er usikre på om deltakelsen er verdt bryet eller ulempene. At et tilbud om betaling i slike situasjoner kan bli utslagsgivende for deltakelse, trenger ikke være problematisk (jf Draper et al 2009). Det avgjørende må være at deltakelse ikke er i strid med vedkommendes interesser. Det er det på den annen side ikke enkelt å forsikre seg om.

Betaling kan være en rettmessig kompensasjon, påskjønnelse eller tydeliggjøring av forespørselen

Betaling for forskningsdeltakelse kan ses som berettiget, også uavhengig av rekrutteringsproblematikken. Det kan hevdes at de som deltar i samfunnsnyttig forskning, nærmest på vegne av oss alle, bør få et slags økonomisk ”smusstillegg” for ulike former for ubehag, belastninger og uleilighet som deltakelse i forskning kan føre med seg.

Forskningsetiske retningslinjer innenfor medisin og helsefag aksepterer at betaling tilbys som kompensasjon for belastninger og ulemper ved forskningsdeltakelse. (Jf Europarådet 1997 og 2010, CIOMS 2002, NIH 2009. Jf også artiklene om Oviedokonvensjonen og CIOMS.)

Et annet argument for å tilby betaling eller belønning til forskningsdeltakere, er at dette er en måte å vise at en verdsetter innsatsen deres på. At deltakeren gis en form for anerkjennelse, kan være viktig både for forskeren, deltakeren og for relasjonen mellom dem. Forskere som intervjuer mennesker i en svært vanskelig økonomisk og materiell livssituasjon, kan oppleve det å gi en gjenytelse for forskningsdeltakelse, nærmest som et moralsk imperativ (Lammers 2007). I mange kulturer og situasjoner vil det imidlertid finnes mer formålstjenlige måter å gjøre dette på enn ved å tilby den enkelte penger.

Et tilbud om betaling for forskningsdeltakelse kan også gjøre det tydeligere at deltakelsen ikke er en tjeneste vedkommende bes om å gjøre den som forespør. Dette er det ekstra viktig å markere der hvor forskeren har en dobbeltrolle overfor de som ønskes inkludert i en studie. Innen medisinsk forskning kan betaling tydeliggjøre at det ikke er behandling det er snakk om, noe som kan motvirke den såkalte ”terapeutiske misforståelsen”, dvs. en feilaktig forestilling mange deltakere har om at de deltar i et prosjekt som kan gi dem helsegevinst, til tross for informasjon om det motsatte (Dickert og Grady 1999, NIH 2009).

Betaling kan være en trussel mot forskningsdeltakernes interesser

Det er en grunnleggende norm innenfor forskningsetikken at hensynet til deltakernes velferd og integritet skal gå foran vitenskapens og samfunnets interesser (se for eksempel Oviedo-konvensjonens tilleggsprotokoll for biomedisinsk forskning, artikkel 3 og Helseforskningsloven § 5). (Jf også artikkelen om helseforskningsloven.) Spørsmålet er om ikke penger som tilbys deltakere i forskning, kan være en trussel både mot menneskers integritet og velferd.

Et hovedargument mot å tilby penger for forskningsdeltakelse, har vært at betaling kan fungere som en ”utilbørlig påvirkning” i informasjonsprosessen,[i] eller føre til en ”leveringsplikt”. Dette kan svekke frivilligheten, enten når det gjelder selve samtykket til studien, eller muligheten til å trekke seg fra den når som helst. Penger kan friste noen til å si ja til deltakelse, eller forbli i studien, til tross for at prosjektets formål eller framgangsmåter ikke er i overensstemmelse med deres grunnleggende verdier og interesser. Det er grunn til å anta at uforutsette skader og belastninger som en studie kan medføre, vil være vanskeligere å håndtere og bearbeide for en deltaker som kun har latt seg motivere til deltakelse av penger, og ikke av prosjektets formål.

Ivaretakelsen av forskningsdeltakernes interesser er ekstra utfordrende når mennesker med redusert forståelsesevne skal inkluderes i forskning som tilbyr betaling. Det kan være langt enklere å forstå at det er mulig å oppnå en økonomisk gevinst ved deltakelse enn å forstå den mulige risikoen og belastningen en studie kan medføre. Problemet her er imidlertid ikke betalingen i seg selv, men hvordan en kan få forsikret seg i tilstrekkelig grad om at deltakeren virkelig har forstått hva deltakelse kan innebære.

Det har vært hevdet at et attraktivt pengebeløp kan føre til at også andre potensielle deltakere fester seg mindre ved informasjonen om mulig risiko og ubehag enn de burde, noe som kan føre til negative overraskelser ved deltakelse. Flere studier indikerer imidlertid at dette er en ubegrunnet frykt (Cryder et al 2010, Stunkel og Grady 2011). Studien til Cryder et al viser tvert imot at potensielle deltakere studerte informasjonen om mulige bivirkninger og risiko mer inngående når det ble tilbudt høye pengebeløp, fordi de oppfattet en høy pengesum som et signal om økt risiko ved studien. Dette kan på den annen side bety at potensielle deltakere oppfatter lav eller ingen betaling for deltakelse i en studie, som et uttrykk for at studien er risikofri, noe som ikke trenger å være tilfelle (jf Czarny et al 2010). At mange ser ut til å koble betalingsnivå med risikonivå, er derfor en utfordring for informasjons- og samtykkeprosessen.

Er pengebeløpet fristende nok, kan det gjøre at mennesker med vitende og vilje tar på seg risiko og belastninger som de uten disse pengene ville finne uakseptable. Et viktig anliggende i denne sammenhengen har vært at høye pengebeløp kombinert med risikofylt eller sterkt belastende forskningsdeltakelse vil kunne føre til utnyttelse av mennesker i en økonomisk trengende posisjon. Det er derfor bred forskningsetisk enighet om at risiko alltid skal minimeres, og at høy risiko eller store belastninger ved et prosjekt aldri kan legitimeres med at deltakerne blir godt betalt (Resnik 2007, Europarådet 1997, NIH 2009). Risikoen og belastningen som et prosjekt kan medføre, må være akseptabel i forhold til nytteverdien, og deltakernes velferd og integritet må ivaretas, uavhengig av hva som tilbys av økonomisk gevinst.

Betaling kan ha uheldige konsekvenser for selve forskningspraksisen

En bekymring ved betaling til forskningsdeltakere, er at deltakere kan skjule viktig informasjon for å gjøre seg selv velgbare til prosjekter som tilbyr betaling, noe som vil gjøre dataene mindre pålitelige (Bentlay og Thacker 2004). Forskere kan også frykte at betaling ved intervjuundersøkelser som inkluderer mennesker i økonomisk utsatte livssituasjoner, kan få informanter til å produsere eller i hvert fall tilpasse det de forteller om, slik at det svarer til den typen informasjon de vet at forskeren er ute etter.

Når det gjelder studier der det er nærkontakt mellom forsker og deltaker, er en annen innvending mot betaling at dette kan virke forstyrrende inn på relasjonen mellom forsker og forskningsdeltaker. I noen situasjoner og overfor noen informanter vil et tilbud om betaling kunne vekke mistenksomhet, eller oppleves fornærmende. For visse forskningsprosjekter kan det derfor være viktig å vurdere om et tilbud om betaling (men også en mangel på sådan), kan undergrave viktige kvaliteter i relasjonen mellom forsker og forskningsdeltaker, som tillit og opplevelse av likeverd og gjensidig respekt.

Spørsmålet har også vært stilt om samfunnet i det hele tatt er tjent med en større grad av ”kommersialisering” av forholdet mellom forsker og forskningsdeltaker. Bekymringen er bl.a. at forskerens personlige ansvarsfølelse og relasjonelle forpliktelse overfor deltakeren kan svekkes hvis dette forholdet gjøres til et forretningsforhold, der deltakeren mer ses på som en ”vare” enn en ”gave”.

Et viktig ankepunkt mot mer utstrakt bruk av betaling av forskningsdeltakere, er at økonomi vil kunne bli styrende for hvilke prosjekter som kan gjennomføres. Hvis betaling blir noe som forventes, og et tilbud om penger derfor blir avgjørende for muligheten til å rekruttere deltakere, kan det være mange prosjekter med stort potensial for å frambringe viktig og nyttig kunnskap, som kan måtte skrinlegges pga manglende økonomisk konkurransedyktighet.

Kan negative konsekvenser av betaling forebygges eller reduseres?

Svaret er antakelig ja, men framgangsmåtene er i tilfelle mange og forskjellige.  

En del av innvendingene mot betaling av forskningsdeltakere vil kunne svekkes så lenge betalingen holdes på et lavt nivå, og beløpene standardiseres i forhold til hva slags  prosjekt og innsats det er snakk om. Samtidig vet vi at lite penger for noen er mye for andre, og beløpet må derfor alltid ses i sammenheng med hvem en ønsker å rekruttere.

Truslene mot deltakeres integritet og velferd vil i stor grad kunne avverges gjennom en bedre tilrettelagt informasjons- og samtykkeprosess, der det også gis oppmerksomhet til potensielle deltakeres livssituasjon og verdier. Det er viktig at det informeres tydelig om hva det betales for, og at betaling knyttes til faktisk innsats, og ikke er betinget av at deltakeren forblir i studien til den er fullført (jf FAD 2010).

Når det gjelder mulige negative effekter av betaling på relasjonen mellom forsker og forskningsdeltaker, eller på dataene forskeren får tilgang til, er det kanskje først og fremst kultur- og kontekstsensitivitet som kan avhjelpe problemet. En mulighet er å konsultere et utvalg fra den populasjonen som skal inkluderes i et prosjekt, om hvordan tillit best fremmes og respekt uttrykkes i den aktuelle kulturelle konteksten (Singer og Bossarte 2006, Lammers 2007).

Enten en frykter økt kommersialisering av forskningen, en svekkelse av altruisme som motivasjon for samfunnsinnsats, eller en kun er bekymret for at økonomi skal bli bestemmende for hvilke forskningsprosjekter som lar seg gjennomføre, vil det i tillegg være et viktig tiltak å utforske også andre rekrutteringsmåter enn tilbud om penger.