Kropp, person og identitet

Det virker intuitivt rimelig på de fleste at det er særskilte etiske utfordringer forbundet med forskning på menneskelige levninger. En grunn til den etiske særstillingen er at menneskelige levninger utgjør materiale som har vært deler av et levende menneskes kropp. Kroppen er sentral for vår idé om individet og personlig identitet, enten det dreier seg om selvbilde eller identifikasjon av andre mennesker. Kroppen er en grunnleggende referanse ved utpeking av og kjennskap til menneskelige individer, og forestillingen om den enkeltes ukrenkelighet er forbundet med restriksjoner når det gjelder tilgang til vedkommendes kropp.

Selv innen rammene av tanke- og handlingssystemer som ikke tillegger menneskelige levninger noen videre egen verdi eller verdighet, som moderne medisin eller visse deler av kristen tradisjon, vil det i praksis gjerne eksistere en anerkjennelse av et etisk relevant skille mellom fysiske objekter som ikke har vært deler av en menneskekropp, og materielle ting som har vært det—mellom en hatt og en hodeskalle, for eksempel.

Menneskelige levninger og ikke-menneskelige materialer kan være sammenføyd på mange måter i forskjellige kulturer, enten det dreier seg om proteser, kunsthåndverk eller andre gjenstander. Dette kompliserer bildet ved vurderingen av hvordan man bør gå frem ved forskning på menneskelige levninger.

Respekt for individ og gruppe

Menneskelige levninger skal behandles med respekt. Men hvem skal bestemme hva som er respektfull omgang med levningene? Meninger om hva som utgjør respektfull omgang vil variere kulturelt. Det er derfor ikke uten videre bare forskerens eller forskerfellesskapets egne ideer om respekt som er relevante. Det virker rimelig at respekt for den eller de hvis levninger man forsker på, også tar høyde for de aktuelle individers og kulturers egne syn. Her vil det å finne frem til gode løsninger være avhengig av flere variabler (se ”Noen etisk relevante dimensjoner ved forskning på menneskelige levninger”, under).

Den eller de hvis levninger står i fokus kan av naturlige årsaker i de aller fleste tilfeller ikke selv direkte bidra i dialogen. Det er ikke ofte vi har helt klare og sikre ideer om hva et enkelt individ ville ønsket eller tolerert, selv hvis det ikke dreier seg om fremmede kulturer eller fjerne tider.

Selv om man ikke kjenner tankene og ønskene til individet, kan likevel mye forstås ved at man som forsker tar alvorlig det tanke- og handlingssett vedkommende levde i. En gruppes meninger om saken bør med andre ord tas særlig alvorlig hvis denne gruppen kan anses som (delvise) representanter for dem hvis levninger det forskes på. Det fins flere typer slike fellesskap—religiøse, slektsbaserte og etniske.

Representanter for en identitet eller et fellesskap

Det er altså generelt viktig å skille mellom (1) de tidligere eksisterende personer som de menneskelige levningene stammer fra, (2) personer eller grupper som kan sies å ha et spesielt forhold til levningene, (3) de som utfører forskning som medfører håndtering av menneskelige levninger, og (4) ikke direkte involverte parter.

Noen ganger har forskeren tilgang til det aktuelle fellesskapet gjennom historisk kunnskap. Andre ganger er fellesskapet tilgjengelig ved levende representanter. Selv om det eksisterer mange tolkningsmuligheter og vanskelige gråsoner når det gjelder å avgrense hvem som rettmessig tilhører samme fellesskap, er dette noe man som forsker i utgangspunktet plikter å ta alvorlig og å sette seg inn i.

Det er ikke alltid slik at bare én gruppe kan anses som (delvise) representanter for dem hvis levninger det forskes på: Levningene kan være tilknyttet flere grupper. Et viktig hensyn i denne sammenheng er at det aktuelle fellesskapets politiske, sosiale eller religiøse identitet i enkelte tilfeller vil være forbundet med en historie preget av motsetninger eller overgrep, endog overgrep der tidligere vitenskap har spilt en rolle. En del fysiologisk forskning på minoriteter har for eksempel metodologiske eller andre forbindelser til 1800- og 1900-tallets rasistisk motiverte fysiske antropologi. I en norsk sammenheng er historien knyttet til forskning på samer, et eksempel på vitenskap med en klar maktpolitisk og ideologisk dimensjon (Kyllingstad 2004).

Noen etisk relevante dimensjoner ved forskning på menneskelige levninger

Sellevold (2009 b) har foreslått 6 variabler som er relevante for å bedømme graden av vanskeligheter forbundet med forskning på menneskelige levninger.

  1. Likbehandling: behandlingen av liket, dvs. enten kremerte levninger (minst problematisk) eller ubrente lik (mer problematisk);
  2. den dødes identitet, dvs. hvorvidt levningene stammer fra et eller flere uidentifiserte (anonyme) individer (mindre problematisk), eller om de stammer fra identifiserte (navngitte) enkeltpersoner;
  3. levningenes datering, dvs. hvor gamle levningene er (mindre problematisk med økt alder);
  4. religiøs tilknytning, for eksempel har katolikker andre forestillinger enn jøder eller muslimer når det gjelder det døde legemets ukrenkelighet ;
  5. etnisk tilhørighet: ukjent tilhørighet er mindre problematisk enn kjent tilhørighet;
  6. forskningsprosjektets begrunnelse: forskning på levninger som er fremkommet gjennom redningsutgravning/nødutgravning er mindre problematisk enn forskning på levninger som er gravd opp i den hensikt å forske på dem.

Ingen av disse dimensjonene kan anvendes mekanisk, men krever skjønnsutøvelse i hvert tilfelle. Og til alle disse dimensjonene bør også legges verdien av det konkrete forskningsprosjektet: Formålet med prosjektet, og hva man kan vente å komme frem til av resultater, er også relevant for en forsvarlig avveining av de forskjellige hensyn.

Kanskje særlig i forbindelse med spørsmålet om verdien av det enkelte forskningsprosjektet blir det relevant at mange forskningsprosjekt på menneskelige levninger i dag innebærer destruktive analyser (analyser der metoden krever at man må ødelegge materiale for å oppnå f.eks. datering, DNA-analyse, eller analyser som kan si noe om individets geografiske plassering eller matvaner). Hvis levningene er sjeldne eller unike, og et forskningsprosjekt vil innebære at levningene blir redusert eller tilintetgjort, kan dette også innebære en umuliggjøring av annen relevant forskning, enten i dag eller i fremtiden. I slike saker har man enda en grunn til å etterspørre hva som er verdien av det aktuelle forskningsprosjektet, eventuelt om målene kan nås uten å ødelegge materialet. (For diskusjoner av denne og andre etiske utfordringer forbundet med forskning på menneskelige levninger i forskjellige kulturelle kontekster, se Fossheim 2012.)

Nasjonalt utvalg for vurdering av forskning på menneskelige levninger har utarbeidet et sett retningslinjer til hjelp i praktisk etisk refleksjon rundt forskning på menneskelige levninger.

Juss

Det rettslige grunnlaget for beskyttelse av menneskelige levninger gis blant annet i kulturminneloven, i gravferdsloven med forskrift, i den såkalte ”likloven” (Lov indeholdende visse Bestemmelser om Behandlingen af Lig av 4. juni 1898), i Lov om trudomssamfunn og ymist anna, i plan- og bygningsloven og i svalbardmiljøloven. (Oppdaterte lover finnes på www.lovdata.no.) Dessuten finnes en rekke internasjonale overenskomster og konvensjoner som kan gi retningslinjer for beskyttelse av menneskelige levninger (Sellevold 2009 a). Noen av konvensjonene og avtalene er ratifisert av Norge og er således juridisk bindende for staten Norge, for eksempel Genèvekonvensjonen og ILOs (The International Labour Organization) Konvensjon nr. 169 om urbefolkninger (ratifisert 1990).

Kulturminneloven beskytter automatisk alle arkeologiske funn av menneskelige levninger fra tiden før reformasjonen i 1537 og samiske funn som er eldre enn 100 år. Gravferdsloven beskytter levninger på kirkegårder/gravlunder som er i bruk, men på nedlagte kirkegårder/gravlunder er gravene og levningene kun beskyttet i 40 år etter nedleggelsen av kirkegården/gravlunden. Dette betyr at en stor gruppe funn av menneskelige levninger er uten formelt juridisk vern, nemlig ikke-samiske arkeologiske levninger fra tiden etter reformasjonen i 1537, og samiske levninger som er yngre enn 100 år.

Alle forskningsprosjekter i Norge som tar sikte på å benytte skjelettmateriale bør forelegges Nasjonalt utvalg for vurdering av forskning på menneskelige levninger (Skjelettutvalget).

[FBIB kan innen dette emnet også tilby Berit Sellevolds artikkel "Etikk og gamle skjeletter", som i detalj analyserer etiske dimensjoner ved forskning på gamle skjeletter.]