Hva er en forskningsbiobank?

En biobank er en samling menneskelig biologisk materiale innsamlet via det ordinære helsevesenet (helsetjenesten) som ledd i utredning eller behandling (behandlingsbiobank), eller som ledd i forskning (forskningsbiobank). Biobankloven definerer en forskningsbiobank som en samling humant biologisk materiale og opplysninger som direkte framkommer ved analyse av dette materialet. Det kan dreie seg om materiale som samles inn og analyseres i forbindelse med et avgrenset forskningsprosjekt, eller materiale fra store helseundersøkelser som skal oppbevares på ubestemt tid for framtidig forskning.

Forskningsbiobanker reguleres i dag av Biobankloven. Alle humanmedisinske forskningsprosjekter med eller uten tilknyttet biobank skal være godkjent av Regionale etiske komiteer (REK). Alle biobanker skal registreres i Biobankregisteret ved Folkehelseinstituttet.

Befolkningsundersøkelser—grunnlag for epidemiologisk forskning

Prøveresultater avledet direkte fra analyser av biologisk materiale, har i seg selv liten forskningsverdi. Det er først når analyseresultatene kobles til andre helseopplysninger om personen, at materialet blir verdifullt.

Fra tidlig på 1970-tallet har vi hatt store befolkningsundersøkelser i mange byer og fylker i Norge. Bakgrunnen var den store dødeligheten av hjerte- og karsykdommer på 1960- og 1970-tallet. Hensikten var å kartlegge risikofaktorene i befolkningen for deretter å gi generelle råd om forebygging til alle, og personlige råd til dem med høy hjerte-/kar risiko. De innsamlede helseopplysningene skulle også brukes i fremtidig epidemiologisk forskning, d.v.s. forskning om utbredelse, risikofaktorer og årsaker, og forebygging av sykdom. Ti av de store helseundersøkelsene har gått sammen i forskningsnettverket CONOR (Cohort of Norway). De har en felles kjerne med spørsmål, målinger og lagrede blodprøver som omfatter DNA. Omkring 200 000 personer inngår i CONOR. Andre eksempler på store epidemiologiske forskningsstudier er Mor og barn-undersøkelsen der 100 000 barn og deres mødre og fedre er inkludert, og Kvinner og kreft-studien, som har rekruttert omkring 170 000 kvinner fra hele Norge. Disse undersøkelsene har beholdt personidentifiserende opplysninger (navn og personnummer) og kan dermed kobles til nasjonale helseregistre som Dødsårsaksregisteret, Kreftregisteret, Medisinsk fødselsregister og Reseptregisteret, og til det nye personidentifiserbare Pasientregisteret. Dette gjør det mulig å forske på faktorer, inkludert genetikk, som fremmer eller beskytter mot sykdom. Helseopplysninger er sensitive personopplysninger, og lovverket stiller strenge krav til beskyttelse av personvernet. Datasettene blir derfor levert ut anonymisert eller avidentifisert til forskningsprosjekter, slik at forskerne ikke kan finne ut hvilke personer det gjelder.

I tillegg til hjerte- og karsykdom forskes det i dag på bl.a. mage- og tarmsykdom, kreft, psykiatriske sykdommer, beinskjørhet, legemiddelforbruk, nyresykdommer, diabetes, revmatiske sykdommer, stoffskiftesykdom, lungesykdom og trygdemedisin i de store helseundersøkelsene. Det fins ingen oversikt over kostnadene knyttet til innsamling og analyse av prøvene og forskningen knyttet til dem, men verdien av disse forskningsressursene representerer milliardbeløp. Helseundersøkelsene omfatter til sammen hundrevis av konkrete forskningsprosjekter, og stadig nye prosjekter kommer til.

De fire medisinske fakultene og Folkehelseinstituttet deltar i CONOR-samarbeidet. Mor og barn-undersøkelsen og CONOR utgjør en FUGE-plattform under navnet ”Biobanks for health in Norway”. Forskningsrådet  har stilt til disposisjon millionbeløp for å muliggjøre genetiske analyser i tilknytning til helseundersøkelsene. Foreløpig gjelder dette 200 000 voksne personer i CONOR og 270 000 personer i Mor og barn-undersøkelsen. For CONOR sin del er DNA-prøvene samlet i én felles nasjonal biobank som er lokalisert ved HUNT-biobanken i Levanger, mens prøvene i Mor og barn-undersøkelsene er lagret hos Folkehelseinstituttet. Serum og annet biologisk materiale er lagret i egne biobanker ved hvert universitet og Folkehelseinstituttet.

Forskningsetiske problemstillinger

I intervensjonsundersøkelser blir forsøkspersonen utsatt for en behandling som krever direkte involvering fra deltakernes side. Noen prosedyrer og behandlinger kan medføre fare eller risiko for skade eller bivirkning. Det er viktig at deltakere i slike studier er fullt informert om studien, gir aktivt samtykke, og  har en reeell mulighet til å trekke samtykket tilbake. I de store befolkningsundersøkelsene og andre epidemiologiske observasjonsstudier (tverrsnittsstudier, pasient-kontroll studier og kohortestudier) blir deltakerne ikke utsatt for samme type risiko for skade eller bivirkninger. Det gjøres statistiske analyser av data som samlet inn, der opplysningene kan stamme fra spørreskjema, intervju, målinger (høyde, vekt, blodtrykk) eller analyse av blodprøver og  annet biologisk materiale. Opplysningene blir deretter koblet mot data om sykdomsforekomst eller død. Man gjør altså ingen forsøk med personene, men bruker dataene deres i ettertid. Helseopplysninger er per definisjon sensitive opplysninger, og god datasikkerhet og godt vern mot mulig misbruk av opplysninger er essensielt i observasjonsstudier. (Se Personvern.) 

I forvaltningen av forskningsdata fra store befolkningsundersøkelser må forskerne ta flere viktige hensyn: respekt for den enkelte deltakers autonomi og personvern, god forskningskvalitet i de vitenskapelige studiene, og god ressursforvaltning. Prinsippet om autonomi – retten til  å bestemme om/hvilke opplysninger om en selv som skal inngå i forskning – er et viktig forskningsetisk prinsipp. På den annen side er høy deltakelsesprosent i studiene og representative studier uten utvalgsskjevhet (seleksjonsbias) viktig for å kunne trekke gyldige slutninger fra studiene.  ”Godt pasientvern” i form av medisinsk behandling basert på forskning av høy kvalitet kan dermed komme i konflikt med den enkeltes autonomi. Det kan synes vanskelig å balansere de ulike hensynene mot hverandre,  men det kan på den annen side stilles spørsmål om hvorvidt samfunnsnytte og risiko for den enkelte egentlig er motsetninger.

Oppbevaring av forskningsdata

For å sikre at forskningsdata ikke kommer på avveie eller blir utsatt for bevisst eller ubevisst ødeleggelse, er fysisk sikring av data og biologisk materiale viktig. Lovverket inneholder bestemmelser om slike forhold, jfr Personopplysningsloven og forskriften til denne (FOR 2000-12-15 nr 1265: Forskrift om behandling av personopplysninger). Det er umulig å være 100% sikker på at forskningsmateriale aldri kan komme på avveie, og derfor må man tilstrebe sikkerhet på alle nivåer. Blodprøver og annet materiale må oppbevares innelåst i rom, frysebokser, eller låste skap med begrenset tilgang. Blodprøver og andre biologiske prøver må merkes slik at prøven kan spores tilbake til rett person, men det er mulig å gjøre tilbakesporing for uvedkommende vanskelig ved å unngå navn, og heller bruke strekkode eller løpenummer. Prøvene kan siden kobles til rett person ved hjelp av navneliste som oppbevares på et annet sted.

Forskningsdata i form av spørreskjema og  papirbaserte registreringer må likeledes oppbevares slik at de ikke kommer uvedkommende i hende. Igjen vil bruk av strekkoder eller løpenummer på skjema hindre innsyn i personopplysninger dersom skjema allikevel skulle komme uvedkommende i hende. God forskningsetikk tilsier også at man ikke innhenter og lagrer flere helseopplysninger om enkeltpersoner enn nødvendig for formålet.

Lovverket setter særlig strenge begrensninger til elektronisk oppbevaring og bruk av personidentifiserbare opplysninger. Det gjelder også forskningsdata. De store helseundersøkelsene har ulike dataløsninger, men felles er at data blir oppbevart på servere med strenge sikkerhetsrutiner, der bare en liten gruppe autoriserte brukere har tilgang til fulle personopplysninger. I dag er det mulig å velge dataløsninger der alle innlogginger i systemet kan spores tilbake til person/datamaskin. Dermed vil man få registrert alt innsyn i og alle endringer av de registrerte opplysningene. 

Skriftlig informert samtykke: spesifisert eller bredt? Er gjentatt samtykke nødvendig?

Gjeldende lovverk tar utgangspunkt i at all  deltakelse i forskningsprosjekt skal være frivillig og skal bekreftes ved skriftlig, informert samtykke. Samtykkeerklæringen skal oppbevares for fremtidig referanse. Dersom det er opprettet en forskningsbiobank, skal deltakeren opplyses om og samtykke i at biologisk materiale vil bli oppbevart og kan brukes til nærmere definerte formål. De store befolkningsbaserte undersøkelsene i Norge med tilhørende biobanker som ble opprettet på 1970-tallet representerer en særlig utfordring. Datidens lover og forskrifter krevde ikke skriftlig samtykke, og serum og andre blodprøver ble frosset ned uten at det ble spesifisert hvilke analyser de skulle brukes til. Dermed melder flere spørsmål seg i dag: Kan man benytte lagret biologisk materiale til forskning på tema som deltakerne ikke ble forespeilet den gang de deltok i studien? Skal det i så fall innhentes nytt, skriftlig, informert samtykke? Hvis ja – hvordan skal man forholde seg til det at mange i mellomtiden er enten døde eller har svekket helse og av den grunn er ute av stand til å avgi nytt, informert samtykke? Forskning basert på CONOR-undersøkelsene kan omfatte opptil 200 000 personer. Er det nødvendig – eller forskningsetisk riktig – å innhente nytt individuelt samtykke for hvert enkelt forskningsprosjekt?

Aktivt eller passivt samtykke til nye forskningsprosjekter i store helseundersøkelser?

Til tross for at lovverket krever individuelt, aktivt samtykke til forskning, kan såkalt passivt samtykke likevel i enkelte situasjoner være et alternativ som blir godkjent av REK og av Datatilsynet. Passivt samtykke kan være et alternativ til stadig gjentatte individuelle, aktive samtykke ved nye forskningsprosjekter innenfor en stor befolkningsundersøkelse. Passivt samtykke vil si at enkeltpersoner blir inkludert i forskningsprosjekt dersom de ikke eksplisitt gir melding om at de ikke vil delta i prosjektet.   Da kan et offentlig organ, som REK, vurdere og godkjenne den forskningsetiske siden ved hvert enkelt prosjekt, og så å si gi samtykke til forskning på vegne av deltakerne. Deltakerne i slike helseundersøkelser blir informert om forskningen via nettsider, media og offentlig debatt, og må få en reell mulighet til å reservere seg fra at data, inkludert analysesvar fra biologiske prøver, blir benyttet til spesifiserte eller alle nye forskningsprosjekter.  Det er heller ikke nødvendigvis slik at svært detaljert og spesifikk informasjon om hver delstudie i en stor helseundersøkelse gir bedre ivaretakelse av deltakerne enn bredere, mer generell og lettfattelig informasjon.

Tilbakemeldinger om resultater og reservasjonsrett

Et viktig formål med de store hjerte- og karundersøkelsene er å påvise risikofaktorer for sykdom og bidra til å forebygge slik sykdom. Derfor får deltakerne tilbakemelding om målinger og blodprøver om resultater som indikererer høy risiko for sykdom, og der forebygging er mulig. Deltakeren kan reservere seg mot slik informasjon. Likevel kan det etisk forsvares at forskerne overstyrer reservasjonsretten dersom det gjennom undersøkelsen  blir oppdaget alvorlig sykdom der behandling er nødvendig. 

I et forskningsprosjekt kan prøvesvarene være av stor interesse for deltakeren selv. Tilbakemelding om resultatene kan representere en etisk utfordring. For eksempel er det i en pasient-kontroll studie oppdaget at en bestemt genvariant gir høyere risiko for lungekreft enn andre. Skal forskerene kontakte samtlige lungekreft-pasienter og fortelle at de har et sykdomsgen? (Se også Tilbakeføring av resultater.) 

Konklusjoner

De store befolkningsundersøkelsene og tilhørende biobanker gir mulighet til å drive med forskning i toppklasse. Samtidig er det viktig å ha forskningsetikken i mente. De som kjenner de store helseundersøkelsene fra innsiden, vet at forskningsetiske forhold stadig blir satt på dagsorden av forskerne selv, av andre forskere og offentlige forskningsorganer, av media og av publikum. Godt personvern er mulig selv om databankene er omfattende og samtykket bredt. Det er mulig å ha respekt for deltakernes personlige integritet gjennom informasjon og reservasjonsrett. Kontroll med forskningskvalitet og god forskningsetikk blir ivaretatt av de forskningsetiske komiteene i dag og vil bli videreført med den nye helseforskningsloven. God forskningskvalitet gir pålitelige resultater og dermed godt pasientvern.