Noen definisjoner

Når en stamcelle deler seg gir den opphav til to nye celler. Den ene er en ny stamcelle, den andre er en celle som starter differensiering. Stamcellenes fantastiske potensial kan altså oppsummeres i to ord: vekst og presisjon. De kan dyrkes nær sagt uendelig i laboratoriet, og de kan i prinsippet utvikle akkurat det vev eller det organ vi måtte ønske. Om dette blir fremtidens virkelighet gjenstår å se, men stamcellen har allerede gitt oss håpet om å kunne generere nye celler og vev til bruk i sykdomsbehandling for alvorlige sykdommer som Parkinsons sykdom, Alzheimer, diabetes-1 og hjerteinfarkt.

Når en sædcelle befrukter et egg, kalles den nye cellen en zygote. På veien fra zygote til embryo oppstår en blastocyst. Blastocyst er navnet på det befruktede egget på 5-6 dagersstadiet. Når blastocysten fester seg i en livmor oppstår embryoet. Embryoet er betegnelsen på det fremtidige barnet frem til åtte uker etter befruktning. Forskning på stamceller hentet fra ”tidlige embryoer” (blastocyster) kalles embryonal stamcelleforskning, selv om noen altså vil reservere betegnelsen ”embryo” for et senere stadium. Bruken av termene er sjelden veldig presis i den politiske og etiske debatten. Og ikke er det sikkert at det er mulig eller tjenlig å finne et presist vitenskapelig språk på dette ladete feltet. Når vi skal bruke ordet ”foster” og ”embryo” og om vi kan bruke termer som ”pre-embryo” på den ene siden og ”menneskespire” på den andre siden, er alt gjenstand for kontroverser. (Et nærliggende eksempel på striden rundt språket kan man finne ved å slå opp på ”foetus” på Wikipedia og studere diskusjonen rundt definisjonene.)

Ulike stamcellekilder, ulike etiske utfordringer

Problemet med stamceller er hvor de skal hentes fra. Eller sagt på fagspråket: hvilken kilde de skal høstes fra. Noen stamcellekilder behøver ikke å reise etiske vanskeligheter i det hele tatt. Somatiske stamceller kan hentes fra fødte personer (såkalte adulte stamceller), eller fra navlestrengsblod. Siden det finnes kilder for stamceller som ikke reiser alvorlige etiske spørsmål, mener mange at bare slik stamcelleforskning er tilrådelig. Etikken ville sånn sett styre forskningen. Men stamceller fra fødte personer har en sterk begrensning når det gjelder vekst – de er multipotente, hvilket betyr at deres evne til å lage nye celler er begrenset. Hvor stort potensiale som ligger i de etisk uproblematiske kildene, er det faglig strid om. Om det nå skulle være slik at embryonal stamcelleforskning har et større potensiale til å redde liv i fremtiden – har vi ikke da en etisk forpliktelse til å forfølge nettopp denne forskningen? Om man vil svare ja på dette spørsmålet, så kommer man likevel neppe utenom en etisk vurdering av ”kostnadene” ved embryonal stamcelleforskning. Forventet nytte er bare en side av saken.

Stamceller fra befruktede egg: Å ta liv for å redde liv?

I 1998 klarte James Thomson fra Universitetet i Wisconsin i USA å isolere pluripotente stamceller fra blastocyster som var dannet fra befruktede egg i forbindelse med assistert befruktning. Når stamceller isoleres fra den indre cellemassen til blastocysten, betyr det samtidig at spiren til et menneskelig liv slukkes. Her ligger kjernen til de store kontroversene rundt embryonal stamcelleforskning i verden. Er det tillatelig å utslukke menneskelig liv i forskning som har til hensikt å redde liv?

Dette spørsmålet kan ha mange ulike tilnærminger. Det finnes i alle fall tre ulike klassiske tilnærminger som alle vil argumentere for beskyttelse av det befruktede egget/embryoet (vi bruker termene nokså løselig her), om enn på ulikt vis. Man kan hevde at det befruktede egget allerede er en person (i moralsk forstand), og dermed har menneskeverd og en rett til liv. Man kan hevde at det befruktede egget har potensiale til å bli en person, og alt som har potensiale til å bli personer skal ha sterk beskyttelse (Føllesdal 2008). Eller man kan hevde at det befruktede egget gradvis utvikler seg til å bli en person, og at verdet og vernet også må graderes i tråd med denne utviklingen. I de to førstnevnte posisjonene vil embryonal stamcelleforskning være vanskelig for ikke å si umulig å akseptere. I den sistnevnte posisjonen vil embryoets beskyttelse være ”gradert” hvilket tilsier en villighet til å vurdere om andre (nytte)hensyn kan oppheve det.

Tilhengere av embryonal stamcelleforskning vil ofte vise seg å tilhøre den gradualistiske posisjonen. Den ”stemmer” med den embryologiske utviklingen, og vil nok for mange oppleves som selvsagt. Det er ikke en garanti for at den er korrekt. Andre aktuelle posisjoner som faktisk lettere muliggjør embryonal stamcelleforskning, er tanken om forsinket besjeling – altså at det befruktede egget først blir en person med rett til liv (og altså får ”sjel”) på et senere tidspunkt i fosterutviklingen (Saugstad 1992). En annen slik posisjon fokuserer på at individuering er en nødvendig betingelse for en rett til liv (Smith & Brogaard 2003). Det befruktede egget kan i den første tiden dele seg og gi opphav til eneggede tvillinger. Først etter vel 14 dager kan vi være sikre på om vi har å gjøre med ett menneskelig liv eller flere. Den kjente Warnock-komiteen som først utredet dette spørsmålet i Storbritannia på 1980-tallet, landet på denne posisjonen. Dette førte til en rettslig regulering av forskningen i Storbritannia hvor forskning på embryoet innen dets første 14 levedager, er tillatt.

Overtallige befruktede egg: Forske først, destruere etterpå?

Abstrakte filosofiske resonnementer om når livet oppstår, behøver ikke å ha nærkontakt med laboratoriet. Men når man skal gjøre etiske vurderinger av embryonal stamcelleforskning, kan det være nyttig å vite hva som er bakgrunnen for at befruktede egg kan bli en stamcellekilde. Det handler nemlig om assistert befruktning. Når egg og sædceller befruktes i laboratoriet i den hensikt å gi barn til ufrivillig barnløse, så vil man ofte sitte med et overskudd av befruktede egg. I dag implanterer etisk bevisste fertilitetsklinikker bare ett embryo i kvinnen, for å redusere risikoen for flerlingegraviditeter. Resten fryses ned. Når et par har fått sine ønskede barn, og det fremdeles finnes nedfrosne befruktede egg i fryseren, kaller man disse ”overtallige”. Overtallige befruktede egg har tradisjonelt blitt destruert i assistert befruktning.

Spørsmålet er om slike forhold endrer på de klassiske problemstillingene som ble nevnt over eller ei. Er det ikke bedre om et ”overtallig” befruktet egg som likevel skal destrueres, kan komme til nytte i forskningen? Spørsmålet peker mot en utfordring i etikken rundt medisinsk bruk av bioteknologi: Det er vanskelig å være konsistent. Assistert befruktning handler i utgangspunktet om å gi liv. Men samtidig skapes det ”overtallig” liv, hvilket igjen gir oss valg i forhold til ”bruksområdet” for slikt liv. President Bush uttalte en gang at det ikke finnes noe slikt som overtallige befruktede egg. I USA finnes det private adoptivbyråer for overtallige befruktede egg, slik at ingen skal gå til spille. Det er konsistens i dette dersom man mener embryoet har en rett til liv. Men dette synet har ikke slått an i restriktive miljøer i Europa. Her kan det synes som om spørsmålet om bruken av embryoer (til forskning) er mer sensitivt enn spørsmålet om destruksjon i seg selv.

Religion spiller en viktig rolle i disse debattene. Men muligens er religionen likevel underlagt mer fundamentale kulturelle betingelser. ”Religionsargumentet” i USA tilsa forbud mot stamcelleforskning fordi befruktede egg gikk til spille. Det norske kirkerådet har støttet stamcelleforskning som benytter overtallige befruktede egg, fordi det er bedre enn å la dem gå til spille.

Er intensjonen med skapelsen etisk relevant?

Enkelte som forsvarer bruk av overtallige befruktede egg i stamcelleforskningen, ønsker å trekke et skille mellom bruk av overtallige befruktede egg og det å ”nyprodusere” befruktede egg utelukkende for forskning. I det siste tilfellet står man ikke overfor en situasjon hvor det befruktede egget var laget for å bli til et menneske for så å vise seg overflødig. I stedet har man bevisst laget menneskelig liv utelukkende for forskningen. Utgjør dette en etisk relevant forskjell? Embryoets moralske status burde tilsynelatende være den samme uavhengig av hva som er intensjonen med dets tilblivelse. Men de som argumenter for dette synet, trekker gjerne et annet etisk hensyn inn i debatten. Nyproduksjon av befruktede egg utelukkende for forskning, tingliggjør i større grad embryoet enn bruk av overtallige embryoer gjør det. Embryoet har ikke fått sin sjanse til å realisere sitt mål (gr. telos), hevder man, men er laget kun av instrumentelle grunner (det vil si som et rent middel).

Flere stamcelleforskere har uttrykt bekymring for å måtte gjøre seg avhengige av overtallige befruktede egg fra assistert befruktning. Kvinner kan føle press til å donere befruktede egg. Samtykket kan bli en illusjon (takknemlighetsgjeld). Leger kan føle press til å befrukte flere egg enn nødvendig (for å kunne tilby denne til forskerne – som ofte er dem selv…), og dermed også utsette kvinnene for strengere hormonbehandling. Disse etiske utfordringene ville man unngå dersom man ikke var avhengig av overtallige befruktede egg. På den annen side vil man da måtte rekruttere andre kvinner til å donere egg, noe som trolig medfører et marked for å kompensere for såpass store påkjenninger. Dette er heller ikke etisk uproblematisk. I USA, hvor eggdonasjon til assistert befruktning er utbedt, betales i dag (2008) kvinner mellom fem og ti tusen dollar for å donere egg. Det store beløpet er kompensasjon for risikoen og belastningen forbundet med egguthenting. Men ville det være riktig at forskningen skal gjøre seg avhengig av at kvinner gjennomgår risikofylt og belastende behandling uten nytteverdi for dem selv og hovedsakelig motivert av utsiktene til å tjene penger?

Er embyoets kontekst etisk relevant?

Ytterligere en posisjon som mener laboratoriet og omstendighetene rundt befruktning er etisk relevant, er den posisjonen som hevder at det er en etisk relevant forskjell mellom embryoer som er ment for implantering i en livmor, og embryoer som ikke er det.  Et menneskelig DNA er en nødvendig men ikke tilstrekkelig betingelse for å kunne bli en person. Først når embryoet er implantert i en livmor, har vi tilstrekkelige betingelser for å frembringe en person. Embryoets kontekst er altså etisk relevant, sier denne posisjonen.

Men en slik posisjon er også omstridt. Man kan lett konstruere nye betingelser som vil vise at det vi trodde var tilstrekkelige betingelser bare er nødvendige betingelser. En kvinne som ikke ønsker å bære frem sitt barn, kan i mange land i verden i dag velge abort. Slik sett vil noen hevde at også kvinnens intensjon om å bære frem barnet er en nødvendig betingelse for å kunne bli en person. Men hva da om kvinnen vingler? Den ene dagen ønsker hun å bære frem, den andre ikke. Vil da fosterets moralske status endre seg frem og tilbake i takt med dette? Eksemplet viser at også en ”kontekstbasert” posisjon for moralsk status reiser mange utfordringer.

Terapeutisk kloning

Om man høster stamceller fra befruktede egg, og klarer å få stamcellene til å differensiere til vev som en pasient potensielt kan ha nytte av hvis hun lider av en alvorlig sykdom, så eksisterer det en velkjent utfordring: Kanskje avstøter pasienten vevet – det oppstår vevsuforlikelighet. En løsning på både dette problemet, og problemet med å bruke befruktede egg fra assistert befruktning, fant man i teknikken som har blitt døpt terapeutisk kloning. Teknikken har det til felles med kloning at man faktisk kloner et menneske ved å overføre cellekjernen fra en pasients kroppscelle inn i en eggcelle hvor kjernen er tatt ut. Men det klonede embryoet (kloning av pasienten) man ”igangsetter” med en elektrisk impuls, skal ikke utvikle seg til et individ men kun være til terapeutisk bruk for å høste stamceller som i en viss forstand er pasientens egne.

Terapeutisk kloning har vist seg å være teknisk vanskelig, og har allerede avstedkommet en av de største forskningsjuks-saker verden har sett, med den sør-koreanske forskeren Woo Suk Hwang i hovedrollen. Men etisk sett reiser terapeutisk kloning både nye og gamle spørsmål. Det nye er selvsagt klonespørsmålet: Bør vi basere behandlingstilbud på kloning av mennesker når vi på samme tid er motstandere av reproduktiv kloning? Det gamle spørsmålet er spørsmålet om det befruktede eggets og embryoets moralske status. Også et embryo som oppstår som et resultat av terapeutisk kloning må vi anta er et menneskelig embryo med potensiale til å bli en person. Med andre ord aktualiserer høsting av stamceller fra dette embryoet de tidligere nevnte spørsmålene om produksjon og destruksjon av embryoer for forskningsformål.

Det er imidlertid en paradoksal sammenheng mellom disse spørsmålene som gir opphav til enda en bekymring. Dersom vi legger vekt på at embryoer har (et visst) krav på beskyttelse, ville det å unngå destruksjon av – eller å destruere færrest mulig – embryoer, fremstå som et gode. Dette må også gjelde embryoer som er et resultat av terapeutisk kloning. Men dersom vi legger vekt på at kloning av mennesker er en trussel mot menneskeverdet, så vil enhver mulighet for at et klonet embryo kan utvikle seg til et menneske, fremstå som en trussel. Den restriktive etikken taler altså både mot destruksjon og for destruksjon på en og samme tid. Denne paradoksale utfordring har trolig bidratt til et forbud mot terapeutisk kloning i en rekke land i verden. Men flere land i vårt nærområde har valgt å forske videre på teknikken. Storbritannia og Sverige er blant dem. I forlengelsen av dette faktum, følger dermed enda en forskningsetisk utfordring: Hvordan skal vi forskningsetisk forholde oss til at terapeutisk kloning er forbudt hos oss, men tillatt i andre land? Kan vi sende våre forskere til Sverige? Kan vi eventuelt akseptere behandlingstilbud i fremtiden som er resultat av slik forskning?

”Menneskespirer” som ikke kan bli til mennesker

Bioteknologien er kjent for å kunne skape helt nye sammensetninger av liv, og det har fått enkelte forskere til ikke bare å avdekke men snarere å skape de etisk forsvarlige stamcellekildene. ANT eller Altered Nuchlear Transfer er en slik teknikk. Her bygger man videre på hensikten med terapeutisk kloning, nemlig å kunne utvikle en stamcellekilde som unngår alle problemer med vevsuforlikelighet. Samtidig vil man skape et embryo, eller rettere sagt et ”embryo” som mangler potensialet for å kunne bli til et menneske. Ved å endre på cellekjernen som settes inn i det tomme egget, unngår man å skape et embryo som kunne ha blitt til et menneske.

Det var amerikaneren William Hurlbut, medlem av The President’s Council on Bioethics, som i 2005 foreslo denne løsningen på stamcelleetikkens utfordringer (Hurlbut 2005). Tilsynelatende får man her i pose og sekk. For en amerikansk opinion løser denne teknikken den største innvendingen mot stamcelleforskningen, nemlig at den innebærer destruksjonen av menneskelig liv. I Europa har, som tidligere nevnt, fokuset vært mer på instrumentalisering enn på destruksjon av embryoer. Sett i det lyset er det ikke sikkert at en teknikk som bidrar til ytterligere manipulering av menneskelige arveegenskaper, anses som løsningen på de etiske utfordringene. Andre innvendinger som har vært nevnt mot ANT, er usikkerhet om hvordan man sikkert skal kunne påvise at ”embryoene” man skaper ikke har potensiale til å utvikle seg til mennesker. I tillegg vil også ANT oppleve de samme utfordringene som ved terapeutisk kloning i forhold til tilgang på egg fra kvinner. Man vil måtte gjøre seg avhengig av eggdonorer, som igjen må kompenseres betydelig for å utsette seg for belastninger og risiko.

Aborterte fostre – ubehagelig, men ikke uetisk?

Den siste kilden for stamceller som vi skal nevne her er aborterte fostre. Samme år som Thomson publiserte sine resultater om stamceller fra befruktede egg, kunne en annen amerikaner, John Gearharts, fortelle at han hadde isolert pluripotente stamceller fra 5-9 uker gamle aborterte fostre. Høsting av stamceller fra provoserte aborter er trolig såpass kontroversielt i verden i dag, at det neppe blir fremtidens stamcellekilde. La oss imidlertid se litt på hva slags etiske hensyn som står på spill.

Ett av de mest typiske argumentene mot å ”bruke” aborterte fostre i medisinsk forskning, er at det kan gir inntrykk av at abort er ønskelig sett fra samfunnets side, samt at kvinner som er i en tvilsfase angående abort, vil ende i favør av abort fordi ”nytten” av aborten blir ett ekstra argument. Om man anerkjenner at abortspørsmålet er en konflikt mellom fosterets rett til liv, og kvinnens råderett over egen kropp (hvilket man ikke behøver å gjøre), så kan det virke som om et samfunn som gjør seg avhengig av tilgang på aborterte fostre, vanskelig også kan mene at fosterets rett til liv er viktig å verne.

På den annen side er det viktig å huske på at abortmaterialet foreligger som et resultat av en kvinnes selvstendige beslutning om å avslutte svangerskapet. Beslutningen skal i alle fall i prinsippet være tatt uavhengig av mulig senere bruk av materialet til forskning. En mulig analogi kan kanskje vise oss at dette ikke behøver å være problematisk: Vi transplanterer organer fra mennesker utsatt for alvorlige ulykker som har medført hjernedød. Organene foreligger i slike tilfeller ”tilfeldig” og ikke som et resultat av en intensjon om å utsette dette mennesket for en ulykke for å kunne hente organene fra det. I noen slike tilfeller kan selvsagt døden være et resultat av en ond handling, men så lenge handlingen ikke har noen forbindelse med organuttak, tenker vi ikke at en evt organdonasjon ”besmittes”. Så fremt det kan garanteres vanntette skott mellom kvinners abortbeslutninger og bruk av abortmaterialet, kan man altså hevde at bruk av aborterte fostre behandles som mer kontroversielt enn det behøver å være. Samtidig vil nok mange mene at det er tryggest å holde denne type medisinsk forskning adskilt fra abortpraksisen.  

Hva er etisk stamcelleforskning?

Gjennomgangen av ulike stamcellekilder viser ulike etiske utfordringer forbundet med dem. Spesielt utfordrende er dette fordi det berører en type spørsmål som man i mange samfunn ikke mener det er mulig å komme til enighet om, eksempelvis den moralske statusen til et embryo eller foster. Det fascinerende sett fra et forskningsetisk standpunkt er at sjelden har et nytt forskningsfelt blitt utviklet i så tett kontakt med etiske overveielser.