Innledning

Forskning som omhandler samer og kvener bringer forskeren raskt i kontakt med viktige forskningsetiske utfordringer. Vi skal i det følgende særlig drøfte noen forskningsetiske problemstillinger som er knyttet til kategorisering av kollektive identiterer. Norske myndigheter skiller mellom tre ulike typer av minoriteter: (i) ”innvandrere”;  (ii) ”nasjonale minoriteter”; og (iii) ”urfolk”. Forskere bør være seg bevisst hvordan egen forskning bygger opp om eller utfordrer forestillingen om at slike kategorier er faste og forholdsvis uproblematiske.

Forskning som omhandler samer og kvener bringer forskeren raskt i kontakt med betydelige forskningsetiske utfordringer. Disse utfordringene har nær sammenheng med minst to viktige forhold. For det første har så vel samer som kvener vært utsatt for en til dels brutal fornorskningspolitikk som for manges del var og fremdeles er nært knyttet til opplevelse av tap, skam, fornedrelse, underlegenhet og fortrenging. Selv om fornorskning som minoritetspolitisk program er et avsluttet kapittel i norsk historie, lever denne nære historien videre som en levende og viktig del av manges bevissthet.

For det andre finnes det en rekke eksempler på at forskningen selv har vært gjennomført på måter som har vært krenkende og som kan karakteriseres som overgrep mot så vel enkeltpersoner, gruppe som lokalsamfunn. Velkjente eksempler er skallemåling av samer og åpning av samiske graver og påfølgende fjerning av samisk skjelettmateriale i forskningsøyemed. Omfattende fysisk-antropologiske studier trakk konklusjoner om både kroppstrekk og karaktertrekk. Mye av tidens kunnskaper innen feltet ble samlet i det store standardverket Norges land og folk ved forrige sekelskifte, redigert av professor Amund Helland ved Universitetet i Kristiania. Her heter det om samene bl.a. at  ”[f]innefysiognomiets udtryk er frygtsomt og godmodig, nærmere dumt enn klogt” og at ”[m]aalingerne har vist, at finnerne [samene] har i almindelighed meget mindre kraft i hænderne end vi [nordmennene]” (Helland 1906: 3-4). Også kvenene ble gjenstand for antropologiske studier som trakk fram fysiske karakteristika og karaktertrekk som ble oppfattet som både stigmatiserende og nedverdigende: Kvenen ”er mistænksom og ikke fri for misundelse og hevngjærrighed, er langsint og udsætter sin hevn til et beleiligt tilfælde, hvorved grovt overlagte overfald ikke hører til sjeldenhederne. […] Ansigtsudtrykket er noget but og ikke sympatisk. […] Med den seksuelle moral regnes det ikke så nøie, den er snarere slap” (Helland 1906: 8).

Det er nokså selvsagt at forskning som omhandler samer og kvener skal respektere sentrale forskningsetiske normer nedfelt i nasjonale forskningsetiske retningslinjer, slik som prinsippet om informert samtykke og at de ikke må utsettes for skade eller alvorlige belastninger. Vi skal ikke gå nærmere inn på disse generelle forskningsetiske hensynene og spørsmålet om hvordan disse kan og bør ivaretas i forskning som omhandler samer og kvener. I stedet skal vi identifisere noen viktige forskningsetiske utfordringer som er forbundet med den måten deler av faglitteraturen kategoriserer samenes og kvenenes befolkningsmessige status på. Vi ønsker å vise at valg av begreper kan ha til dels vidtrekkende politiske implikasjoner. I tillegg ønsker vi å reise noen viktige spørsmål i tilknytning til de forholdene vi nevnte innledningsvis. Mange forskere vil naturlig nok være opprørt over den historiske uretten samer og kvener har vært utsatt for. Dette vil kunne føre til at en forsker bevisst eller ubevisst kan komme til å bruke forskningen som et redskap for å bøte på eller kompensere for denne historiske uretten, noe som reiser flere viktige forskningsetiske spørsmål.

Problematiske kategorier: innvandrere, nasjonale minoriteter og urfolk

Multikulturalisme (etter det engelske ”multiculturalism”) kan defineres som et politisk program for en større eller mindre grad av differensiering av rettigheter og/eller plikter mellom borgere i samme stat, avhengig av borgernes religiøse overbevisning, etniske tilhørighet eller lignende (jf. Brochmann 2006, Kjeldstadli 2008). Sammenlignet med mange andre land har norske myndigheter vært forholdsvis tilbakeholdende med å føre en slik politikk. Like fullt skiller norske myndigheter klart mellom tre ulike typer av minoriteter, nemlig (i) innvandrere; (ii) nasjonale minoriteter; og (iii) urfolk. Kun samene har status som urfolk, mens kvener, jøder, skogfinner, rom og romani er kategorisert som ”nasjonale minoriteter”. Grunnlaget for denne kategoriseringen er imidlertid ikke alltid krystallklar. Så har da også så vel meningsinnholdet i som den politiske betydningen av kategoriene ”nasjonal minoritet” og ”urfolk” endret seg atskillig over tid (Niemi 2002, Niemi 2006). Et eksempel på dette er at Norges ratifisering i 1999 av Den Europeiske rammekonvensjonen for beskyttelse av nasjonale minoriteter, vedtatt av Europarådet i 1995, førte til at kvenene endret offisiell status fra ”innvandrere” til ”nasjonal minoritet”, mer eller mindre over natta.

På et seminar ved Universitetet i Tromsø i 1994, omtalt i flere forskningsrapporter, kom kategorienes politiske implikasjoner klart til uttrykk, nærmest som en befriende avsløring av at kategorier anvendt på minoriteter og etniske grupper langt fra er nøytrale begreper eller kun enkle redskaper for forvaltning eller forskning. Seminaret hadde som tema minoritetshistorie og minoritetspolitikk i Norge. Til stede var også en representant for regjeringen, en politisk rådgiver. Under en av debattene ble spørsmålet reist om hvorfor myndighetene fortsatt brukte betegnelsen ”innvandrere” om kvenene og om hvor lenge en minoritet med rimelighet kunne betraktes som innvandrere. Spørsmålsstilleren kunne vise til sin egen kvenske slekt som hadde røtter i Norge tilbake til 1700-tallet. Svaret fra regjeringsrepresentanten var at det ikke spilte noen rolle om kvenene hadde kommet ”på 1800-tallet eller 1600-tallet”; de var innvandrere ”for det har den norske regjeringen bestemt” (Niemi 2002: 36). Kategorisering og minoritetsstatus henger altså klart sammen. Det skulle imidlertid bare gå noen få år fra denne hendelsen til  regjeringen og Stortinget hadde skiftet ut innvandrer-kategorien med kategorien ”nasjonal minoritet”.

Juridisk status

Situasjonen i Norge i dag er at det opereres med et klart minoritetspolitisk hierarki, der ”urfolk”, ”nasjonale minoriteter” og ”innvandrere” har adgang til ulike typer av rettigheter. Disse kategoriene gjenfinnes i og er til dels et resultat av internasjonale konvensjoner, for kvenenes del især Europarådets rammekonvensjon for beskyttelse av nasjonale minoriteter og – for både kvenene og samene – Europarådets konvensjon til beskyttelse av ”region- og minoritetsspråk”, vedtatt av rådet i 1992 og ratifisert av regjeringen i 1998, for samenes del en rekke internasjonale konvensjoner, som ILO-konvensjon nr.169 om urfolk og stammefolk i selvstendige stater av 1989 og FNs urfolkserklæring av 2007. ”Finnmarksloven”, vedtatt i 2005 og iverksatt i 2006, som overfører all tidligere såkalt statsgrunn i Finnmark, nå kalt ”Finnmarkseiendommen”, til et styre med lik representasjon av Finnmark fylkeskommune og Sametinget, er ytterligere et eksempel på utsalg av samisk statusbygging (jf. Hernes og Oskal 2008).

Samer og kvener har dermed ulikt grunnlag for rettighetsdifferensieringen gjennom kategoriseringen av samer som ”urfolk” og kvener som ”nasjonal minoritet.” Samenes særstatus og hierarkiske topposisjon i Norge kommer til uttrykk på en lang rekke konkrete politikkområder, ikke minst gjennom etableringen av Sametinget i 1989 og det løpende arbeid for større grad av deliberasjon mellom dette folkevalgte organet og den norske staten. Innen næringsområdet er det mest iøynefallende at tamreindrift er definert som en eksklusiv samisk næring, med eget lovverk og med en reindriftsavtale mellom næringen og staten, som en parallell til landbruksavtalen. Det er en egen samisk språklov, og Grunnloven har fått en tilføyelse, §110a, som slår fast samisk status også konstitusjonelt.

Vitenskap og politikk

Denne rettighetsdifferensieringen reiser en rekke interessante normative spørsmål som drøftes i den internasjonale faglitteraturen, især i den filosofiske, statsvitenskapelige og rettsvitenskapelige faglitteraturen. Det faktum at rettighetsdifferensieringen skjer med utgangspunkt i en klar kategorisering, reiser imidlertid også interessante forskningsetiske spørsmål: Hvordan skal forskere som arbeider med samiske og kvenske forhold forholde seg til den kategoriseringen som norske myndigheter bygger sin minoritetspolitikk på? Skal man ta kategoriseringen for gitt og dermed behandle slike kategorier som statiske størrelser, eller skal man snarere behandle disse kategoriene som historiske og dynamiske kategorier?

Forskere bør i det minste utvikle et bevisst forhold til sin egen bruk av kategoriene ”nasjonal minoritet” og ”urfolk” og være seg bevisst hvordan egen forskning bygger opp under eller utfordrer forestillinger om at kategoriene ”nasjonal minoritet” og ”urfolk” er faste og forholdsvis uproblematiske kategorier. Det er en lang tradisjon her til lands der vitenskapsfolk har slitt med denne typen problemstillinger og med ambivalens mellom vitenskapelige prinsipper og tilpasning til realpoliske forhold.

Et historisk eksempel: Jens Andreas Friis

Et tidlig eksempel er Jens Andreas Friis, den første professor i ”lappisk og kvænsk” ved Universitetet i Kristiania og sin tids fremste ”lappolog”, dvs. forsker på samiske kultur- og samfunnsforhold innen ulike disiplinområder. I studier på 1860-tallet utviklet han en harmonisk teori om møtet mellom de ulike folkegruppene i Finnmark, basert på det klassiske uttrykket ”tres facuint collegium” (tre utgjør et godt selskap), dvs. at et likeverdig møte mellom nordmenn, samer og kvener ville borge for en lysende framtid for det felles samfunn i nord. Etter at fornorskningspolitikken i form av en streng assimilasjonspolitikk ble implementert på 1870- og 80-tallet, endret Friis sin oppfatning, av strategiske grunner, basert for det første på en politisk vurdering som tilsa at politikken var kommet for å bli og for det andre på den gamle forestilling om reindriftssamene som ”edle ville” – de var Europas siste nomader og burde beskyttes mot  sivilisasjonens trusler. Utfallet ble en serie arbeider der han så og si ofret både kvenene og sjøsamene i kampen for å ivareta reindriftssamenes levevis og livsform. I argumentasjonen tydde han også til stigmatiserende karakterbetegnelser av sjøsamene og kvenene som har fått en langtrekkende virkningshistorie, ikke minst fordi disse arbeidene ble formidlet populærvitenskapelig, bl.a. i den kjente romanen Lajla, som er kommet i en rekke opplag og også blitt filmatisert (Hansen og Niemi 2000).

”Folk” og ”nasjon”

Et særlig interessant utviklingstrekk i forskning om samiske forhold er den raskt økende bruken av begreper som ”folk”, ”eget folk” og ”nasjon” om samene. Utviklingstrekket er spesielt interessant på grunn av den nære sammenhengen mellom begrepet ”folk” på den ene siden og selvbestemmelsesprinsippet på den andre og fordi det å beskrive samene som et eget folk dermed implisitt eller eksplisitt utfordrer legitimiteten til det nåværende nasjonale politiske systemet på en langt mer direkte måte enn noen annen måte å begrepsfeste forholdet mellom samer og andre norske borgere på (Semb 2005). Sametinget har lenge arbeidet for å få gjennomslag for det som kan betegnes som ”folk-til-folk” tilnærmingen og for politiske beslutningsprosesser preget av konsultasjoner eller forhandlinger mellom Sametinget og andre folkevalgte organer. I sin ytterste konsekvens vil dette innebære at Sametinget gis vetorett overfor visse typer av beslutninger fattet av Stortinget, slik det er foreslått i utkastet til Nordisk samekonvensjon.

Det er selvsagt helt uproblematisk og legitimt at Sametinget forsøker å realisere slike målsettinger. Som forsker bør en imidlertid, her som alltid ellers, være omhyggelig med å definere de begrepene en velger å benytte, slik at det er et rimelig samsvar mellom de definitoriske kjennetegnene og de empiriske forholdene begrepene viser til. Hva kjennetegner et ”folk” eller en ”nasjon”, og hvor går skillet til en ”etnisk minoritet”? Kan et kollektiv være et ”folk”, ”nasjon”, ”urfolk” og ”etnisk minoritet” eller ”nasjonal minoritet” på en og samme tid? Som forsker bør en også være uhyre varsom med å benytte en terminologi som kan være med på å befeste forestillingen om at samer og ikke-samer er to ulike typer politiske kollektiver, noe som er empirisk problematisk. Det blir et spørsmål i denne sammenheng hvordan en for eksempel skal vurdere forskningsetisk den nye storstilte basisutstillingen ved Tromsø Museum om samene, med tittelen Sápmi – en nasjon blir til (jf. Berg 2004). Likeså kan det være problematisk når forskningspublikasjoner gir eksplisitt uttrykk for at de inngår i "den samiske nasjonsbygging".

Kompensatorisk forskning

Det er som nevnt innledningsvis fullt forståelig at forskere hvis forskning dreier som om samiske og/eller kvenske samfunnsforhold er engasjerte og ikke sjelden opprørte over den behandlingen samer og kvener har vært utsatt for fra det norske samfunnets side. Det er imidlertid problematisk dersom dette fører til at forskningen utvikler seg til å bli utpreget ”kompensatorisk” (Bull 2002). Forskning som blir redskap for å bøte på eller kompensere for historisk urett, styres av andre og til dels konkurrerende normer for hva som er god vitenskap enn vitenskapens interne normer. Dersom betydelige deler av forskningen om samiske og kvenske forhold utvikler seg i en slik kompensatorisk retning, er det også fare for at vi vil finne innslag av usynliggjøring, latterliggjøring og/eller mistenkeliggjøring av forskning med alternativt utgangspunkt, samt innslag av selvsensur. Det siste vil innebære at forskere bevisst eller ubevisst unnlater å arbeide med problemstillinger som utfordrer dominerende perspektiver og tenkemåter og unngår problemstillinger som berører problematiske forhold i samiske eller kvenske miljøer. Den internasjonale urfolksforskningen kan vise til mange tankevekkende eksempler på slike former for selvsensur (Dyck 1995). Det er også eksempler i minoritetsforskningen i Norge på det samme, både  med ”støtterklæringer” for eksempel i form av avisinnlegg i konkrete omstridte tema som har vært oppe i den offentlige debatten, og i form av mer subtile forskningsbidrag.

Både i den kvenske og samiske mobiliseringen har ulike former for essensialisering gjort seg gjeldende, dvs. den bevisste bruk – og misbruk – av historien for å styrke status og oppnå rettigheter. Den kvenske reisningen har utvilsomt lånt argumenter og strategi fra den samiske organiseringen siden 1970-tallet, der også argumenter om urfolksstatus har meldt seg (jf. Ryymin 2004). Den samiske essensialiseringen er intimt forbundet med selve urfolks-begrepet og spørsmålet om historisk dybde på bosetting og kultur og dermed med ”nedarvende” territorielle rettigheter basert på ”alders tids bruk” og sedvane. I argumentasjonen har samene langt på vei lyktes i bruken av rettsprisnippet om ”positiv særbehandling” (på engelsk ”affirmative action (by law)”).  Tesen om at det finnes eller bør finnes en egen "urfolksmetodologi" bør også problematiseres.

I denne spenningen mellom politiske realiteter og forskningsetiske krav blir det en viktig utfordring å sikre at forskning som omhandler samiske og kvenske forhold har og fortsatt får den samme graden av faglig uavhengighet som annen forskning må ha. Vi vil utdype disse utfordringene med et par eksempler der det innen forskningen om samene og kvenene har gjort seg gjeldende ganske iøynefallende asymmetriske utslag.

To eksempler på asymmetrier i forskningen

Et relevant eksempel på asymmetriske utslag i forskningen er den store forskjellen i forskningssatsning innen forskningen om henholdsvis kvenene og samene, især innen samfunnsvitenskapene. Et konkret uttrykk for dette er at den første doktorgraden i sosialantropologi med kvensk hovedtema ble avlagt så sent som i 2008 (Storaas 2007 (levert avhandling)). Fraværet av samfunnsvitenskapelig forskningsinteresse for det kvenske feltet er påfallende sett i forhold til tema og problemstillinger som feltet inviterer til, med utfordrende  muligheter for testing av interessante teorier omkring etnisitet og for komparative perspektiver som moderne samfunnsvitenskap lenge har vært opptatt av. Heller ikke innen andre samfunnsfag har kvenene oppnådd særlig oppmerksomhet; også her hersker langt på vei denne formen for taushet.  Unntakene er språkvitenskap, sosiolingvistikk og historie. Kontrasten er nærmest dramatisk om man sammenligne med interessen for samene.

Her er det ikke rom for nærmere analyse av denne asymmetrien. Imidlertid er det neppe tvil om at dette har sammenheng med den ulike status som disse to gruppene har hatt og de ulike muligheter for finansiering. Dette er et mønster som gjør seg gjeldende også internasjonalt og som har en lang historie innen vitenskapen: Forskningen og forskningssatsningen speiler samfunnet og politiske prioriteringer; problemstillinger og tema innen forskningen springer ut av hva offentligheten er opptatt av. Samisk og kvensk forskningshistorie viser dette til fulle (jf. Niemi 1995; Minde 1991, 1992). Under den sterke samiske mobiliseringen på 1970-tallet og ikke minst under og etter Alta-Kautokeino-konflikten rundt 1980, opplevde samisk forskning et kraftig oppsving, også i form av aksjonsforskning der det var legitimt ”å ta standpunkt”, noe også mange forskningspublikasjoner fra den tida viser. Nedsettelsen av de regjeringsoppnevnte Sameretts- og Samekulturkomiteene, som bl.a. la grunnlaget for Sametinget og den samiske språkloven og som også hadde flere medlemmer fra akademia, bidro ytterligere til koblingen mellom politikk og forskning og til den sterke prioriteringen av samisk forskning.

Det gjorde seg utvilsomt samtidig gjeldende en tendens til bevisst usynliggjøring av det kvenske som utslag av et ønske om å unngå konkurranse om minoritetspolitisk oppmerksomhet. Slike holdninger har flere av de kvenske organisasjonspionerene gitt uttrykk for at de møtte under arbeidet med dannelsen av Norske kveners forbund, som kom til i 1987. Et unntak for tendensene til segregasjon mellom kvenene og samene og denne usynliggjøringen var et stort forskningsprogram i regi av NAVF (nå NFR) som omfattet ”språk, historie og kultur” for både samene og kvenene. Men siden har det aldri vært tvil om hvilken gruppe som har vært sterkest prioritert, både i form av forskningsplaner (meldinger, utredinger) og konkret forskningsfinansiering. Og finansiering og forskningspolitisk status henger selvsagt intimt sammen.

Vårt andre eksempel er innen den konkrete samfunnsvitenskapelige forskningen på minoritetsstatus, med utgangpunkt i normativ politisk teori. På dette temaområdet foreligger en lang rekke studier med særlig fokus på samene, også sett internasjonalt komparativt. Etter at kvenene fikk status som nasjonal minoritet, har omsider kvenene og deres minoritetspolitiske situasjon i noen grad blitt trukket inn i disse arbeidene, både i drøftingene av kategoriene og i konklusjoner om status. Det dreier seg foreløpig om et svært lite antall arbeider, samtidig som visse tendenser gjør seg gjeldende i disse arbeidene.

Den ene tendensen er helt enkelt at kvenene ofres kun perifer oppmerksomhet. Den andre tendensen gjelder den konkete omtale av kvenene og den sterke kontrasten til omtalen av samene. I ett sentralt arbeid er kvenenes historie og situasjon i dag omtalt kun i en fotnote: ”The Kven (”kvener”) are people of Finnish descent living scattered around in many communities in Northern Norway” (Weigård 2008: 177). Her underslås faktisk det vel dokumenterte faktum at kvenene har sitt historiske kjerneområde, nemlig Nord-Troms og Finnmark, og at deres bosettingsmønster er karateristisk ved sine tette, landsbylignende enheter, altså at de ikke bor ”scattered around”. Dette inntrykket av spredt bosetting og løselig organisasjon står i sterk kontrast til skildringen av samene som ”people” og ”nation”, samtidig som urfolksbegrepet spiller en avgjørende rolle for forfatterens tilslutning til den strenge minoritetspolitiske hierarkiseringen som norske myndigheter står for, koblet til drøftingen av ”justification” av ”indigenous rights” på basis av rettsfilosofiske posisjoner. Eksempelet kunne lett ha vært supplert med andre eksempler fra samfunnsvitenskapelig og rettsvitenskapelig forskning.

Avslutning

Det finnes en rekke forskningsetiske problemstillinger knyttet til forskning på kvenske og samiske forhold som ikke har vært drøftet i det foregående.  En kan for eksempel stille spørsmålet om samene og kvenene bør betraktes som særskilt sårbare grupper, der en forsker ikke umiddelbart kan ta for gitt at han eller hun kan legge ordinære prosedyrer for informasjonsspredning og innehenting av samtykke til grunn for sin forskning. Ikke minst fordi tidligere tiders forskning på samiske og kvenske forhold til dels har vært preget av brudd på mange elementære forskingstiske prinsipper, vil mange forskere være spesielt opptatt av å sikre lokal medbestemmelse i forskningen. Dette reiser spørsmålet om hvordan en best kan sikre forskningens uavhengighet i en slik kontekst. Sist, men ikke minst, er det viktig å merke seg at det i samiske forskningsmiljøer har vært interesse for spørsmålet om samisk forskning bør underlegges andre, og til dels konkurrerende, forskningsetiske prinsipper enn dem som gjelder for annen forskning. De organisatoriske rammene rundt samisk og kvensk forskning er i seg selv interessante fra en forskingsetisk synsvinkel.