Kontroversielle funn

La oss ta utgangspunkt i følgende hverdagslige problem: Du forsker på temaet ”Virkninger av innvandring på det norske samfunnet”. Samtidig har du vanlige humanitære oppfatninger og holdninger som at vi i Norge må gi folk som blir forfulgt i andre land et fristed, eller at vi ikke må diskriminere innvandrere, men vise at vi setter pris på dem og ønsker dem alt godt.

Nå kan din forskning komme til å vise at muligheten til å få innvandrere med dårlige norskkunnskaper til å ta lite attraktive jobber (i for eksempel reingjøring) fører til at slike yrker sakker akterut med hensyn til lønns- eller attraktivitetsnivå. Vi risikerer å få ”innvandreryrker” der etniske nordmenn prøver å komme seg ut, om de kan, eller finne seg i at deres jobber degraderes.

Du kommer altså til at visse former for innvandring skaper større økonomiske og sosiale forskjeller i det norske samfunnet. Du behøver ikke å ha noen mening om slike forskjeller er bra eller dårlig. Men bare det å offentliggjøre dine funn bringer deg opp i kontroverser. I vår ”store samtale” kan ditt arbeid komme til å ”fungere” – som det heter – som et generelt argument mot alle slags innvandring, og dermed bli kontroversielt.

Det er nesten ikke nødvendig å spesifisere mulige konsekvenser av slike prosjekter. I gunstigste tilfelle vil ditt bidrag bli ignorert av kolleger med noenlunde samme generelle holdninger som det du har, med det resultat at ditt bidrag ikke modifiserer forskerkollektivets delte virkelighetsoppfatninger. Men noen kan velge å presentere seg sjøl – altså avertere sine moralske dyder – gjennom stigmatisering av ditt arbeid. Du kan også komme i sterk motsetning til tidligere venner og meningsfeller. Situasjonen kan bli ubehagelig, særlig om fremmedfiendtlige politikere siterer deg. Du kan komme til å lære å unngå i og for seg faglig og samfunnsmessig viktige temaer, og ditt videre arbeid blir uinteressant, trivielt og unyttig. Eller det kan komme til å bli seleksjon på den måten at bare de som ikke har noe i mot å bidra til den fremmedfiendtlige argumentasjonen fortsetter å arbeide med slike problemstillinger. (Heldigvis er et slikt utfall foreløpig bare en hypotetisk mulighet.)

Resultatet er i alle fall at vi etter svært mange årsverk investert i innvandringsforskning stadig finner store ”kvite felter” i vår kunnskap om integreringsprosessen. Om en f.eks. prøver å finne publiserte arbeider som kan gi svar på spørsmålet om ”hente-ekteskap” innebærer dårligere språkutvikling hos de barna som blir resultatet, mindre samhandling med andre norsktalende etc., finner en praktisk talt ingen ting. Dette er et spørsmål av stor praktisk betydning, men her er det ikke lett å få noe mer ut av fagfolk enn det en kan få av folk flest, altså meninger, attityder og anekdoter.

Operasjonalisering

Det er nærliggende å anta at utenomfaglige føringer kan kanalisere forskere i visse retninger både når det gjelder problemformulering og metodevalg. Sett at ditt institutt får i oppdrag å finne ut noe om norske arbeidsgiveres behov for arbeidsimmigranter i 2020. Dette kan gjøres ved at en f.eks. ekstrapolerer trendene på arbeidsmarkedet og tar utviklinga i lønnsforskjeller for gitt, noe som kan komme til å vise at det blir for få søkere til utrivelige og dårlig betalte jobber. Altså trenger ”Norge” x antall innvandrere innen 2020. – En alternativ måte å angripe problemet på kunne være å undersøke tidligere tilpassingsprosesser, der en begynnende mangel på søkere til upopulære jobber f.eks. hadde generert en justering av lønnsforskjeller som raskt eliminerte mangelen på søkere til slike jobber. En trenger ikke mye fantasi – om en ikke har erfaring – for å forstå at en ved å velge det første grepet presenterer seg sjøl som mer moralsk enn om en velger det andre, ettersom ens forskning da bidrar til å legitimere innvandring.

Avdrift mot løsprat

Erfaringer gjennom mange år tyder også på at det er vanskelig å beholde fokus når hypoteser eller forskningsresultater diskuteres i faglige fora. Om en for eksempel i et akademisk forum tar opp det spørsmålet som er referert ovafor: Øker visse former for arbeidskraftimport sosiale forskjeller i Norge? – kan en framkalle motinnlegg i retning av at de som er villige til å jobbe billigere enn nordmenn tross alt har det bedre enn der de kom fra. Det spørsmålet som skulle belyses forsvinner, og noe som kunne ha blitt en faglig diskusjon degenererer til løsprat – nærmest som en konsekvens av den lite bevisste og ureflekterte tilbøyeligheten i slike fora til presentasjon av personlig moral. – Den praktiske interessen for muligheten for ”sosial dumping” kan tyde på at det i mer blandete fora – med f.eks. deltakelse fra fagbevegelsen eller offentlig administrasjon – kan genereres mer reell kunnskap enn der akademikere dominerer.

Disse eksemplene er satt på spissen, for det finnes sjølsagt også samfunnsforskere som ikke kvier seg for å ta risikoen for å bli moralsk stigmatisert, eller tilfeller av faglig kritikk av dårlige argumenter for gode formål. Men etter min mening er det ingen tvil om at det viktige integrasjonsarbeidet, som innfødte og innvandrede nordmenn må gjøre i fellesskap, forsinkes og hemmes av unødvendig kunnskapsmangel.

Andre fallgraver

Det hender nok ofte at forskere trekker slutninger som det må være svært vanskelig å formidle til informantene, og enda vanskeligere å bygge på i det integrasjonsarbeidet som innfødte og innvandrede nordmenn må være sammen om. Et eksempel er å klassifisere kulturelle praksiser som ”kvinneundertrykkende”, når slike betegnelser ikke tilsvarer informantenes subjektive opplevelser, og oppfattes som stigmatiserende. Det er også mye å lære av innfødtes forsøk på å ”redde” innvandrerungdom fra arrangerte ekteskap, men uten at vi er i stand til å stille opp med noe alternativ til den paternalistiske familien som fast og trygt forankringspunkt i livet.