Definisjoner og begrepsbruk

Norske myndigheter avgrenser etniske minoriteter til å omfatte nasjonale minoriteter, innvandrere og urfolk. Ifølge begrepsbruken til Statistisk sentralbyrå (SSB) er nasjonale minoriteter grupper med lang tilknytning til Norge. Jøder, kvener, rom, romanifolket og skogfinner faller inn i denne kategorien. Innvandrere er grupper med kortere tilknytning, og defineres av SSB som personer født i utlandet med to utenlandskfødte foreldre (SSB, 2006). ILO-konvensjonen nr 169 om urfolk og stammefolk i selvstendige stater, som Norge ratifiserte i 1990, definerer urfolk på følgende måte: «Folk i selvstendige stater som er ansett som opprinnelige fordi de nedstammer fra de folk som bebodde landet eller en geografisk region som landet hører til da erobring eller kolonisering fant sted eller da de nåværende statsgrenser ble fastlagt, og som - uansett deres rettslige stilling - har beholdt alle eller noen av sine egne sosiale, økonomiske, kulturelle og politiske institusjoner.» I Norge er samene definert som urfolk.

Hensyn til etnisk definerte grupper

Forskning skal normalt ikke være til ulempe for de gruppene det forskes på. Tvert imot fremholdes det gjerne at forskningen, om noe, skal tjene de aktuelle gruppenes beste eller være til nytte for dem. Samtidig bør det skytes inn at hva som er til nytte for en gruppe, ofte ikke lar seg enkelt definere. Dette kan for eksempel skyldes at ikke alle gruppens medlemmer deler syn på hva som er til deres fordel. Spørsmålet om hva det vil si at noe er til en gruppes fordel eller nytte som medlemmer av et større samfunn, kan også bringe inn komplikasjoner med hensyn til hva som er beste tolkning - av gruppen, av samfunnet, eller av forholdet mellom de to.

Ved forskning som har etnisitet som en del av sitt objekt, er det vesentlig å prøve å sørge for at de betegnelsene som benyttes ikke oppfattes som krenkende av noen, og da særlig ikke av de som inngår i undersøkelsen. Som forsker bør man også være forsiktig med å bruke kategoriseringer eller betegnelser som gir grunnlag for urimelig generaliseringSamtidig er det klart at idealet om å bruke korrekte betegnelser i enkelte tilfeller kan være meget vanskelig, og kanskje endog umulig, å etterfølge, ikke minst hvis gruppens medlemmer ikke selv er enige om hvilke betegnelser som er de rette. Hvis en gruppe inkluderer undergrupper som har forskjellige syn på hvilke termer som er korrekte eller respektfulle, eller som kanskje til og med har forskjellige syn på hva som skal til for at noen tilhører gruppen, er det ikke sikkert at forskeren vil være i stand til å finne frem til en terminologi som alle er fornøyde med.

Etniske grupper kan være små og/eller lett gjenkjennelige, noe som reiser forskningsetiske utfordringer i forhold til krav om konfidensialitet. Dersom etnisitet skal registreres av forskere må man ta hensyn til at etnisk tilhørighet regnes som en sensitiv personopplysning, som er underlagt særskilte regler for behandling (jf lov om personopplysninger §§ 2 og 9). Behandling av sensitive opplysninger er generelt mer krevende når man står overfor mindre populasjoner, og man skal være oppmerksom på at angivelse av etnisitet kan bidra til at ellers tilfredsstillende anonymisert materiale lettere kan spores tilbake til grupper og individer.

Hensyn til etniske grupper som en type utsatt gruppe

Etniske grupper kan være utsatte i den forstand at de ikke i samme grad som andre vil være i stand til å beskytte sine interesser overfor forskere. Dette betyr i så fall at forskere har et ekstra ansvar for å sikre at individenes selvbestemmelse ivaretas, og for å beskytte dem mot urimelige belastninger. Det er for eksempel viktig at informasjonen om forskningsprosjektet gis med utgangspunkt i kjennskap til deltakernes kulturelle bakgrunn, og på et språk som blir forstått. Dette er en forutsetning for at kravet om fritt og informert samtykke kan oppfylles.

På den annen side kan ønsket om beskyttelse av utsatte grupper virke mot sin hensikt. Det kan også være uetisk å la være å forske på en gitt gruppe, for eksempel ved at man unnlater å undersøke en svakstilte gruppes levekår. Slik forskning kan dessuten komme en gitt gruppe til gode idet den gir kunnskap som kan bidra til å forbedre gruppens levekår. For eksempel kan det være nyttig med forskning som viser hvilke innvandringsgrupper som klarer seg best i arbeidsmarkedet, og hvilke som ikke klarer seg, for å kunne utforme relevante og effektive mottiltak. Det er imidlertid vesentlig at slik kunnskap faktisk kommer gruppen det forskes på til gode, særlig når gruppen det forskes på allerede er utsatt.

Skitne hender?

Etniske grupper kan også være utsatte på grunn av skade som er påført dem av forskning tidligere. Dette reiser spørsmålet om forskere i dag har et medansvar for tidligere uetisk forskning på etniske grupper. I Norge foregikk det i perioden fra midten av 1800-tallet og frem til første halvdel av 1900-tallet forskning på etniske grupper som hadde en klar raseideologisk overbygning, idet målet med forskningen var å dokumentere ulike rasers hierarkiske plassering. Materialet til denne forskningen, menneskelige levninger, ble dessuten for en stor del skaffet til veie ved gravplyndring, der familier og befolkningen for øvrig ikke ble spurt om tillatelse til åpning av gravene. Er det riktig å holde forskere i dag ansvarlig for det tidligere forskere har gjort, og hva skal i så fall en slik tilskrivelse av ansvar innebære?

Respekt for enkeltmennesket tilsier økt aktsomhet fra forskere som i dag forsker på etniske grupper der medlemmer i gruppen tidligere har blitt utnyttet av forskere. Dette innebærer blant annet at man som forsker har en viss forståelse av historien til den etniske gruppen man forsker på, og at må være særlig varsom med å bruke betegnelser eller inndelinger som gir grunnlag for fortsatt nedvurdering av disse gruppene.Det innebærer også at forskeren har et avklart forhold til sin egen identifisering av gruppen og ikke for eksempel viderefører vage ideer om biologisk rasebestemmelse under dekke av kulturell etnisitet, og at forskeren besitter en forståelse for hvilke etiske problemer som kan følge av denne type uklarhet.

Identitet og forståelse

”Forskeren har en plikt til å ta de utforskedes selvforståelse på alvor, og unngå fremstillinger som svekker deres legitime rettigheter” (NESH’ retningslinjer, punkt 18).

Forskning som angår etniske grupper og for eksempel religiøse eller politiske grupper, kan bidra til at individer uten videre oppfattes som representanter for en gitt gruppe, snarere enn som representanter for andre enheter eller særtrekk. Dette er problematisk idet individers identitet som regel kan knyttes til flere kategorier (kjønn, alder, yrke, etc.), og det ikke alltid er etnisk identitet som har størst forklaringskraft.

Ved å bidra til at en gitt gruppe forstås som én gruppe, snarere enn som individer som også representerer andre enheter, kan forskningen dessuten bidra til å stigmatisere gruppens medlemmer samlet, og gi medlemmene i gruppene urimelige belastninger. En relevant mekanisme er at befolkningen utenfor gruppen kan mene seg å få etablert eller bekreftet kraftige generaliseringer av visse trekk. Hvis det viser seg at én av tusen innen subpopulasjonen X tilhører en gitt klassifisering som kriminell, vil det være en tendens til mer eller mindre artikulert å forstå dette som om ”Subpopulasjonen X er kriminell”, dvs ”Alle som tilhører X er kriminelle”. Faren for denne form for irrasjonalitet økes ytterligere når det kreves mer eller mindre spesialisert kulturell kunnskap for å forstå de klassifiseringene det rapporteres om. Dette gjelder for eksempel for betegnelser som angir religiøs tilhørighet.

Også utover trusselen om regelrett stigmatisering, kan ureflektert gjennomført eller formidlet forskning bidra til å styrke kulturelle klisjeer på en måte få er tjent med. Siden etnisk tilhørighet gjerne er tett forbundet med individets opplevelse av identitet, stopper heller ikke effekten i befolkningen utenfor den angjeldende gruppen. Gruppens eget selvbilde vil også formes delvis som en reaksjon på de dommer som felles om den utenfra. Dette er en faktor som alltid er virksom i kulturell utveksling, men som ikke alltid virker til det beste.

Politisk relevans

Forskning om etniske grupper kan ha stor betydning for utformingen av politikk, og da særlig sosial- og integreringspolitikken. Som forsker bør man også av denne grunn utvise særlig aktsomhet og tenke grundig gjennom hvordan forskningsfunnene presenteres, slik at offentligheten får best mulig innsikt i mekanismene som ligger bak resultatene. Man bør dessuten være seg bevisst hvordan den frembrakte kunnskapen kan brukes og misbrukes.

Refleksjoner rundt etnisitet lar en ofte sitte igjen med inntrykk av at etnisitet er en vitenskapelig størrelse som individene selv bare er passive mottakere av. Det er imidlertid viktig at forskeren er bevisst at etniske klassifiseringer, i den grad de sier noe om menneskers liv og levnet, også i stor grad sier noe om valg og identitetsbygging. Kategorier kan på denne måten fungere som grunnlag for samhold og fellesskap. (Den historiske oppkomsten av en gruppering som en anerkjent etnisk gruppe lar seg selvsagt sjelden spore tilbake til en enkelt aktør, som en stat eller en vitenskapelig disiplin.) Dette gjelder også på et politisk plan, idet anerkjennelse som selvstendig gruppering kan gi muligheter til politisk styring og kontroll over egen skjebne som man ellers ikke har. (For eksempel, for samene er en implikasjon å ha ervervet status som urfolk at de er å anse som folk i folkerettslig forstand, og derfor besitter en rett til selvbestemmelse.)

I en politisk sammenheng kan også fraværet av informasjon om etnisitet utgjøre et forskningsetisk problem. FNs Rasediskrimineringskomite har kritisert Norge for ikke å kunne fremlegge tall på den etniske sammensetningen av Norges befolkning. Statistisk sentralbyrå (SSB), som er det sentrale organ for utarbeiding og spredning av offisiell statistikk i Norge, har ifølge disse anklagene manglende informasjon om etnisitet i sin statistikk. Den norske strategien er ikke ganske enkelt ensbetydende med å unngå en forskningsetisk utfordring, men et valg som kan anses som problematisk, fordi den medfører at praktisk verdifull informasjon ikke kommer samfunnet til gode.

Underliggende debattartikler

Under den generelle paraplyen ”Etniske grupper” kan FBIB også tilby Forskningsetisk kontekst: Historisk urett og forskning som overgrep av Einar Niemi og Anne Julie Semb, en problematisering av politiske sider ved forholdet mellom samisk og kvensk forskning; og En faglig utfordring i innvandrerforskning av Ottar Brox, en problematisering av ”politisk korrekthet” som uheldig tendens blant forskere på etniske grupper.